«Mange vet akkurat hvordan jobben min skal gjøres, og det er definitivt ikke slik jeg gjør den»

Jeg sukker og ber en gang til, vennlig, men nå noe bistert, den berusede og sinte, unge mannen om å forsøke å ta på bilbeltet når vi skal kjøre til politihuset. Mannen har vært i slåsskamp inne på en pub, og blitt kastet ut. Nå sitter jeg ved siden ham i baksetet på politibilen.

Spritdampen og spyttet står som en fontene rundt ham, og jeg rekker akkurat å kaste hodet til siden for å unngå en smell når han plutselig forsøker å skalle til meg. Kollegaen min kommer raskt til unnsetning, og sammen får vi satt bråkmakeren i håndjern.

Jeg får heller holde en hånd på hodet hans for å unngå ytterligere nedskallingsforsøk. Mannen fortsetter å spytte, han rister og brøler. Jeg biter tennene sammen, holder sinnet tilbake, og forklarer nok en gang at det er lettere å snakke sammen hvis han bare roer seg ned. Han banner og slenger ut ukvemsord hele veien til stasjonen.

Det er en vanlig fredag på jobb.

I min hverdag, er ord som «snutjævel» og «politisvin» vanlig. Oftest fra fulle folk, men noen ganger også fra helt edru, voksne personer, som synes det er helt greit å slenge ut av seg skjellsord og kalle meg for mindre fine ting, bare fordi jeg utfører den jobben jeg er satt til å gjøre.

Mange vet akkurat hvordan jobben min skal gjøres, og det er definitivt ikke slik jeg gjør den. Lek litt med tanken om at jeg skulle besøkt den tidligere omtalte personens arbeidsplass og gjort det samme.

Den samme personen som skrek «purkehore» rett i ansiktet mitt, som spyttet på kollegaen min og skrek: «Du har faen meg ikke noen rett til å arrestere meg! Jeg skal anmelde deg og se til at du mister jobben! Jeg skal vise degrespekt!»

Hva om jeg på en mandags morgen skulle besøkt firmaet hans, verkstedet hans eller aksjeselskapet hans, gå opp til ham og skrike: «Din jævla håndverker! Du er fullstendig inkompetent og ser ut som en gris!» Eller om jeg brøler til kassadamen i butikken som tidligere har blitt tatt for å kjøre for fort: «Hvordan faen kan du ta 439 spenn for så lite mat?! Er du gal, din stygge ku?!»

Hvordan ville de reagert? Sannsynligvis hadde jeg blitt avfeid som fullstendig gal.

Når man søker seg inn for å bli politi, så gjør man et valg som ikke alltid er lett. Det betyr at man er nødt til å være i stand til å ha en stor grad av selvkontroll, til å være rolig, profesjonell og nøyaktig. Aldri utrivelig.

Vi har en lovfestet rett som politi, som ingen andre yrkesgrupper har, nemlig retten til å bruke makt. Men i den retten, ligger det også mange forpliktelser.

Å få en smell, er noe vi må tåle. Det samme å bli spyttet på og kalt både det ene og det andre. Men jeg ville lyve om jeg sa at jeg aldri fikk lyst til å skrike ukvemsord tilbake, eller at jeg aldri har knyttet neven i lommen så knokene ble hvite.

Det har hendt at følelsene har tatt overhånd, og at jeg har måttet forlate stedet og overlatt jobben til en kollega. I noen situasjoner må man ta avgjørelser på et hundredels sekund. I en stresset situasjon, med høyt adrenalin, hvor pulsen dundrer i ørene og med betydelig tunnelsyn, går det innimellom galt.

Jeg forsvarer absolutt ikke overgrep, men noen ganger blir kritikken altfor ensidig. Du glemmer at det er mennesker under uniformen. Med tanker, følelser, frykt og bekymringer. Det er lett å være etterpåklok, og fortelle hvordan noe burde og ikke burde ha blitt gjort.

Vi er bare mennesker. Og bra er det.