Når politiet ransaker lommer, vet de ikke hva de kan finne. I verste fall kan de stikke seg på sprøytespisser.
Når politiet ransaker lommer, vet de ikke hva de kan finne. I verste fall kan de stikke seg på sprøytespisser. (Foto: Thomas Haugersveen)

Må leve i uvisse om smittefare

Politifolk som utsettes for smittestoffer under pågripelser, har ikke mulighet til å tvangsteste den pågrepne. Mange lever i uvisse og frykt i månedsvis.

  • Endret

En spytteklyse i ansiktet, et bitt i armen eller et stikk fra en sprøytespiss. Mye kan skje under ransaking eller i kaotiske pågripelsessituasjoner. Som oftest går det bra, og en tur på legevakten er nok til å utelukke smittefare fra eventuelle sykdommer arrestanten måtte ha.

Men noen ganger er det sannsynlig at smittestoffer - som oftest blod eller spytt - har blitt overført. Da kommer frykten og usikkerheten. Og da kommer ønsket om å få vite om arrestanten er en smittebærer. Problemet er at det ikke alltid finnes en hjemmel for å tvangsteste den pågrepne, for å sjekke om vedkommende har en alvorlig sykdom - som for eksempel HIV eller hepatitt C.

Når den pågrepne da ikke er villig til å bli testet for smitte, står politiet maktesløse tilbake. I stedet for et raskt svar på om den pågrepne er en smittebærer, og medfølgende raskt igangsatt behandling, må polititjenestemennene som utsettes for dette, leve i uvisse med jevnlige tester i et halvt år.

– Den usikkerheten vi da lever med, er en stor belastning. Vi går rundt og venter på resultatet av nye prøver, forteller en politibetjent fra Oslo som Politiforum har snakket med.

Spyttet i ansiktet

Flere ganger har politibetjenten havnet i en slik situasjon. Hver gang har han gått gjennom et halvt år med uvisshet og venting, uten å vite om han var smittet eller ikke. En gang fikk han en blodig spytteklyse i ansiktet. En gang ble han bitt, og fikk et åpent sår, i forbindelse med en pågripelse. Den tredje gangen havnet han i et basketak med en arrestant, hvor begge fikk skrubbsår, og det var mye blod.

– Det viste seg etterpå at vedkommende hadde hepatitt C. Det var på mange måter nesten bedre å vite det, selv om det i prinsippet ikke finnes noen behandling mot hepatitt C. Jeg tenkte jo at «nå kan jeg ha et livslangt problem», forteller vedkommende.

Politibetjenten ønsker ikke å stille opp med navn og bilde i Politiforum, mye på grunn av den private siden ved slike hendelser.

– Når vi lever i uvisse om vi har blitt smittet eller ikke, så påvirker det ikke bare oss. Det gjelder i høyeste grad også de der hjemme. Belastningen er kanskje størst på privatlivet. Det er mye som må endres og mange hensyn å ta i en slik situasjon, sier politibetjenten.

Muligheten for å være smittet av en alvorlig sykdom, krever hensyn ved fysisk kontakt - både med eventuelle barn, og ikke minst ved nærhet og sex med samboer eller ektefelle. Over en periode på et halvt år etter en slik hendelse, blir det tatt blodprøver og gjennomført tester for å utelukke smitte. Først da kan livet fortsette som normalt.

Politiforum har også møtt en annen politibetjent fra Oslo med en tilsvarende opplevelse bak seg. Under en pågripelse i fjor sommer ble politibetjenten bitt i armen.

– Da ble det tatt prøver, også gikk jeg rundt og ventet i en seksmånedersperiode. Usikkerheten kan være tung. Og om en har en partner, er det hensyn å ta. Alt som kan overføre smitte, er det bare å holde seg langt unna, sier politibetjenten, som også ønsker å være anonym.

Har rutiner

I Oslo politidistrikt har det blitt utarbeidet egne tiltakskort som en del av beredskapssystemet. Disse forteller hva som må gjøres dersom uhellet er ute og det kan være fare for smitte, og ikke minst en forebyggende del som gir råd for hvordan å unngå smitte.

Hvis tjenestemenn i Oslo har blitt utsatt for blod eller andre kroppsvæsker som gir risiko for smittefare, skal de inn i ett oppfølgingsprogram så raskt som mulig. Dette håndteres av bedriftshelsetjenesten på dagtid, og legevakten utenom kontortid. Dette innebærer innledende førstehjelp med skylling og rensing.

Gisle Pedersen.JPG
Gisle Pedersen.JPG Foto: Ole Martin Mortvedt
– Hvis det er slik at det kan foreligge smitte, er det svært viktig å iverksette riktig type forebyggende behandling. Samtidig er det slik at hvis aktuell person ikke er smittebærer, er den opplysningen svært verdifull for polititjenestemannen, som da ikke trenger å iverksette slik behandling. Og vedkommende unngår samtidig langvarig, belastende bekymring. Men denne informasjonen får ikke alltid politiet, sier hovedverneombud Gisle Pedersen ved Oslo politidistrikt.

Han sier det ikke er tvil om at det å bli utsatt for smittefare, og deretter måtte leve i uvisse, er en stor belastning for den dette angår.

– Vi har en jobb å gjøre for å kunne følge opp tjenestemennene så godt som mulig. Jeg opplever at de interne tiltakene vi har iverksatt fungerer. Men det er en utfordring å få informasjonen til å flyte mellom helsevesenet og politiet, særlig hvis smittebærer ikke samtykker i å avgi prøve, eller ikke løser helsepersonellet fra deres taushetsplikt, sier Pedersen.

Ny lov på gang

I 2010 ble det nedsatt et offentlig utvalg som skulle se på strafferettslige spørsmål ved alvorlige smittsomme sykdommer. Utvalget går inn på problemstillinger knyttet til mulig smittefare. Blant annet påpekes følgende:

«Testing av gjerningspersonen vil i mange tilfeller gi mulighet for en avklaring av om fornærmede har blitt utsatt for smittefare, før det vil foreligge resultat av undersøkelsene av fornærmede selv […] Dersom mistenktes prøveresultat er negativt, vil det være en lettelse for fornærmede, selv om det ikke gir et helt sikkert svar på om det forelå smittefare, med tanke på at mistenkte kunne være smittet kort tid før overgrepet».

Etter straffeprosesslovens § 157, må i dag en person som har utsatt en polititjenestemann for smittestoffer, samtykke til at det blir tatt blodprøve. Dersom vedkommende er mistenkt eller siktet i en sak hvor smittestatus er å anse som bevis, kreves det ikke samtykke, men en beslutning fra påtalemyndigheten.

I utredningen blir det foreslått å gjøre endringer i loven. Men da Oslo politidistrikt kom med sin høringsuttalelse i januar, påpekte de vesentlige mangler sett fra politiets side. For mens det i den nye lovteksten blir foreslått klare regler som ivaretar privatpersoner som kan ha blitt utsatt for smitte, mener Oslo politidistrikt at endringene innebærer «status quo» for polititjenestemenn.

Smittefare (3).jpg
Smittefare (3).jpg Foto: Thomas Haugersveen
«Vi forstår imidlertid ikke hvorfor bestemmelsen skal begrenses til seksuallovbrudd, med den konsekvens at personer som i yrkesmessig sammenheng kan ha blitt eksponert for smitte er stilt like dårlig som tidligere», skrives det i høringsuttalelsen.

Samtidig påpeker Oslo politidistrikt en forskjellsbehandling mellom politiet og helsevesenet.

«Vi viser også til utvalgets merknader inntatt i pkt. 2 [...] hvor det later til at når ansatte i helsevesenet blir utsatt for mulig smitte, er det pr i dag få problemer i tilknytning til å sikre blod for undersøkelse, og å informere en mulig smitteeksponert person».

Saken vil bli overført fra Helse- og omsorgsdepartementet til Justisdepartementet den 25. april . Endelig utkast til ny lovtekst vil bli sendt ut på ny høring av Justisdepartementet på et senere tidspunkt.

– Må ha lovendring

Når den nye lovteksten skal endelig utformes, kan resultatet være at politifolk fortsatt står maktesløse tilbake når de er utsatt for smittefare. For de to politibetjentene Politiforum har møtt, er det imidlertid ingen tvil.

– Her trengs det i høyeste grad en endring. Stikkordet her, er å fjerne usikkerheten. Da får man vite om man har noe å bekymre seg for. For selv om sannsynligheten for å bli smittet ikke er veldig stor, så er usikkerheten belastende, er deres klare svar på spørsmålet om det bør gis utvidet adgang til tvangstesting.

Samtidig, sier de to, har politiet en gylden mulighet til å få tatt en blodprøve av de som er pågrepet før de løslates. Problemet er at dette ofte er personer som ikke blir varetektsfengslet, og som i etterkant ikke er lette å få tak i.

– Derfor må vi her ha et lovverk som sier at «dette gjennomfører vi». Her tar vi blodprøve. Når disse personene går til angrep på politiet, eller setter seg såpass til motverge at det blir basketak, så er det ikke deres interesser som først og fremst skal vernes.Det må vike i slike tilfeller, sier politibetjentene.

Ikke minst handler dette om å kunne iverksette forebyggende behandling for eventuelle sykdommer så tidlig som mulig - behandlinger som kan ha bivirkninger, og som helst kun bør iverksettes dersom det er en reell fare for å ha blitt smittet av en konkret sykdom.

– Taushetsplikten har et formål, men her må vi veie den opp mot hensynet til politifolkene som utsettes for dette. Her er vernet ganske svakt. Dette handler om å gå rundt med en usikkerhet og en frykt som vi ikke kan legge vekk før vi er helt sikre på at vi ikke er smittet.

De to politibetjentene får ubetinget støtte fra hovedverneombud Pedersen.

– Jeg ønsker at det skal være en mulighet for å tvangsteste mennesker som har utsatt tjenestemenn for en mulig smittefare. Vi snakker om situasjoner der aktuelle personer ikke samtykker til å avgi prøve eller ikke fritar helsepersonell fra deres taushetsplikt. I tillegg bør helsevesenet kjapt kunne gi politiet svar på negative prøver. Dette vil gi våre ansatte større trygghet, mindre belastning og riktigere behandling, sier han.

Viktig realitetsorientering

Selv har de to snakket mye med kolleger som har opplevd å være i samme situasjon.

– Jeg kjenner flere i Oslo, både på Grønland og Sentrum politistasjon, som har opplevd dette. Enkelte miljøer vi jobber i, er møkkete, hvor hygiene og renslighet ikke eksisterer for mange. Det blir en del «rufsete» pågripelser, om ikke daglig, så i hvert fall ukentlig. Da utsettes vi for risiko. Miljøet er slik at sjansen er større for å bli utsatt for bitt eller spytting, eller for å tråkke på sprøytespisser. Det er en del av hverdagen vår., og noen ganger er det tilfeldig om det går bra eller ikke.

De mener det er av største nødvendighet at de som nå sitter og utformer loven, er godt kjent med hverdagen de lever i., som er bakgrunnen for at de ønsker muligheten til å tvangsteste pågrepne.

– Det bør være en realitetsorientering om hva som egentlig skjer. Dette er en del av hverdagskriminaliteten i Oslo sentrum. Ofte er det kun tilfeldigheter som skiller mellom at det går bra eller ikke, understreker en av politibetjentene.

Like etter møtet med Politiforum går de to på vakt. To timer senere sender samme politibetjent denne tekstmeldingen:

«Som en illustrasjon; første oppdrag i kveld ble jeg bitt i fingeren, denne gangen var det hansken som reddet fra videre oppfølging (gikk ikke gjennom hansken). Ha en fin kveld»

Til toppen