Leteaksjon. Til lands, til vanns, og i luften med?

Tidlig på 2000-tallet jobbet jeg i det tidligere Asker og Bærum politidistrikt (ABPD). Vi var et veldrevet og selvstendig politidistrikt, med egen operasjonssentral og det hele.
På denne vakten ble jeg beordret til å gjøre tjeneste som operatør på nettopp operasjonssentralen. Vi hadde nattevakt. Spent inntok jeg stolen og gjorde meg klar til å dirigere patruljer og motta innkomne telefoner. Like etter at jeg hadde logget meg på, mottok jeg en telefon fra et av bygdas bo- og behandlingssentre. Styreren opplyste at en av beboerne, som var delvis dement, var savnet. De hadde lett en stund, men vedkommende var ikke å finne. Det var høst, det var mørkt og det var kaldt. Tidsfaktoren var selvfølgelig vesentlig og raskt ble mye ressurser satt inn.
På den tiden var det slett ikke uvanlig at innbyggerne i ABPD ringte sitt lokale politi, av ren nysgjerrighet, når de ble oppmerksomme på at noe hendte i deres nabolag. Sånn ble det denne natten også. En mann ringte operasjonssentralen og informerte om at han hadde sett opptil flere politibiler og en rekke personer som «lusket rundt» i nabolaget. Han stilte seg undrende til dette og han ønsket ikke å bli forstyrret. Han ga også et klart uttrykk for at han hadde en viktig jobb. Han trengte søvn og han «skulle tross alt prestere på jobb neste morgen!».
Jeg ble nok noe overrasket over utsagnet, men høflig orienterte jeg om situasjonen. Jeg forklarte at vi hadde en felles interesse om å avslutte dette så raskt som mulig.
Svaret ble godtatt og samtalen ble avsluttet. Leteaksjonen fortsatte derimot, uten noe funn. Politihelikopteret kom etterhvert til stedet og bisto i søket.
På ny ringte mannen jeg hadde pratet med tidligere på natten. Han var denne gangen ekstra opprørt, fordi det nå var et helikopter som svevde over huset hans. «Maken til støy» hadde han ikke opplevd.
Jeg forklarte ham kjapt at det var politihelikopteret som bisto oss i søket etter damen. Da ble det helt stille i den andre enden og jeg kunne nesten høre ham tenke gjennom røret. Så kom det: «Si meg - hun er vel ikke oppe i luften heller?» Da la jeg på.
PS: Damen ble senere på natten funnet i god behold.

Stafettpinnen leverer jeg videre til kvinnen som har en egen evne til lande med begge beina på jorden, Hanna Heieren Steensen.