IKKE FUNGERT: Opprettelsen av Politidirektoratet i 2001 hadde til hovedhensikt å løse noen av sektorens utfordringer ved å skape klare skiller mellom politikk og fag. Dette har aldri fungert for Politidirektoratets del, skriver Einar Lie ved UiO. (Bilde: Liv Rønnaug Lilleåsen)

Kompetent og dyktig statsråd etterlyses

Norsk forvaltning er gjennomgående av veldig høy kvalitet. Men på noen områder – og særlig ett – er jeg i sterk tvil om vi har systemer, kultur og kompetanse på plass, og det er i justissektoren.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten, og er publisert med Lies tillatelse.

Mange dypere, underliggende utfordringer i justissektoren kom til uttrykk i 22. juli-rapporten, med sin grundige og kritiske gjennomgang av politiets beredskap, ledelseskultur og handlingsevne.

Riksrevisjonens svært kritiske rapporter fra 2015 og 2017 omkring beredskapsarbeidet er en del av bildet.

Eirik Jensen-saken har stort sett vært presentert som en røverhistorie fra virkeligheten; men også den reiser spørsmål om kultur og kontrollsystemer, om enn på et mer lokalt nivå.

Sektorens utfordringer går imidlertid mye lenger tilbake. Justisdepartementet har lenge vært regnet som veldig krevende, med store underliggende etater som det er vanskelig å styre, og der det er knyttet sterk politisk og offentlig interesse til enkeltsaker.

Det krever god politisk og administrativ forståelse hos den sittende statsråd for å kunne drive langsiktig kvalitetsarbeid og ikke enkeltsaksmarkering internt og eksternt.

Med ett eller to unntak har departementet de siste tyve årene ikke vært preget av slike statsråder.

Jaha, statsråd

I foregående stortingsperiode har vi hatt en serie utspill drevet av ledelsen selv.

Justisminister Anders Anundsens skrytefilm om seg selv og den lange serien av håpløse enkeltbeslutninger gjør at man måtte spørre seg om embetsverket saboterte statsråden ved ikke å gi ham fornuftige råd, eller om statsråden nektet å høre på slike.

Per-Willy Amundsen har hatt noen friske uttalelser om kjemisk kastrering av pedofile, fotlenker for menn som er anmeldt, men ikke dømt, for vold og sist en smakløs valgkamputtalelse om Arbeiderpartiet og 22. juli.

Han har unngått de mer substansielle utspill som kjennetegnet forgjengeren, men for øvrig bekreftet at det ikke er nok å ha kommet med noen politisk ukorrekte utspill om innvandrere for å bli en god justisminister.

En mislykket reform

Opprettelsen av Politidirektoratet i 2001 hadde til hovedhensikt å løse noen av sektorens utfordringer ved å skape klare skiller mellom politikk og fag.

Som på andre politikkområder tenkte man seg her at Stortinget skal gi lover og bevilgninger, at departementet skal gi retningslinjer og påse at man har en god gjennomføring, og at direktorater i den ytre etat skal finne de faglig riktige løsningene og iverksette disse.

Dette har aldri fungert for Politidirektoratets del.

Storting og departementet har fortsatt å drive en sterk detaljstyring av politiet. Direktoratet har på sin side hatt flere politisk viktige oppgaver, men eksterne evalueringer har kritisert dets faglige kapasitet og kompetanse, samt manglende deltagelse i offentlig debatt.

Vi får håpe at kapasiteten har bedret seg noe de siste årene, i og med at lønnsutgiftene er nær doblet på fire år og 22 sentrale toppledere nå har inntekt på over én million kroner.

Politiets ansikter utad

Når jeg en sjelden gang ser politidirektør Humlegård på TV, ser jeg en mann som snakker med mindre autoritet og selvtillit enn en vanlig politikonstabel.

Men han har min sympati. Han sitter midt en sammenpresset sandwich med detaljstyrende politikere over seg og en krevende politietat under seg.

En del av bildet er at fagforeningslederne tradisjonelt har vært langt mer synlige enn noen politileder i mediene. De er også flinke til å snakke om etaten, om politiets arbeid og utfordringer, til dels også om vanskelige saker.

De er, rett og slett, til forveksling lik talsmenn for Politiet.

Dette tror jeg er med å gi dem en større innflytelse og legitimitet, og det på en arena som politidirektøren og hans nærmeste ville dominert i en vanlig fagetat.

En krevende gruppe

Samtidig er det få grupper i offentlig sektor som har vært så flinke til å sikre sine rettigheter som politiet, og som tar like sterke virkemidler i bruk.

Noen husker kanskje Gjørv-kommisjonens påpekning av at politifolk flest var på vakt på formiddagen i uken, da lite kriminelt skjedde, mens få var på jobb kveld og helg, når publikum virkelig trengte politiet.

Da politiledelsen fremmet forslag om en ekstra helgevakt i turnusen, ble forslaget omtalt som «menneskefiendtlig» av fagforeningen.

Passkontrollen og nødpasskontoret

Og noen husker sikkert køene i passkontrollen i fjor høst. Da ville politiet på Gardermoen ha tilført flere stillinger, uten først å vinne frem. Men antall sykmeldinger økte raskt, og tidvis var det køer på to-tre timer for å komme gjennom grensekontrollen.

Ved en tidligere situasjon hadde stasjonsledelsen truet med å stenge kontoret for nødpass, men dette hadde Justisdepartementet gitt klar beskjed om at man ikke kunne.

Nå ble det likevel stengt, og reisende som stilte spørsmål om hvorfor, fikk beskjeden «ring Erna Solberg».

Noen dager senere ble Gardermoen tilført 14 nye stillinger.

Og etter at hovedverneombudet hadde truet med å stenge passkontrollen hvis ikke konkrete krav ble innfridd, ble en rotasjon med en times arbeid i passkontrollen, etterfulgt av en halv times pause, etablert.

En gruppe som kan stenge statsgrensen

Ikke overraskende viser det seg altså at en gruppe som kan stenge statsgrensen i en ressurskonflikt, står sterkere enn mange andre.

Til bildet av sjenerøs ressursbruk i etaten hører også en reell pensjonsalder på 57 år. Etter dette går mange inn i en ny karrière, med pensjon ved siden av lønn.

Det har gjennom årene vært gjort mange forsøk på å heve aldersgrensen. Alle er blitt avvist av fagforeningene, som har argumentert med at yrket er utsatt og kan kreve bruk av våpen.

Mot dette har det med rette vært innvendt at politifolk er av de friskeste gruppene vi har, med høy levealder. Og de har mange oppgaver som ikke krever særlig mye løping og skyting – slik som i passkontrollen på Gardermoen.

Nye muligheter for å feile

Fremover kommer vanskelige saker.

Vi skal ha en politireform, en beredskaps- og sentraliseringsreform som er solgt politisk under navnet «nærpolitireformen».

Det vil ikke være mulig å innfri både beredskapshensynene og forventningene til «nærhet». Klart innrettede bevilgninger finnes ikke, og politifolk flest er svært skeptisk til reformen. Her er det bare å ønske lykke til.

I tillegg kommer alle nedarvede problemer.

Hvordan dette bør håndteres, er det ingen som vet. Men det ville vært et godt utgangspunkt hvis statsministeren i den kommende omstokkingen av regjeringen skaffet landet en justisminister som var på høyde med de utfordringene denne stillingen byr på.

Til toppen