Kjenner vi egentlig hverandre? spør innleggsforfatteren.
Kjenner vi egentlig hverandre? spør innleggsforfatteren. (Foto: Illustrasjonsfoto)

Kjenner vi egentlig hverandre?

Kunne vi oppdaget dette? Burde han vært fratatt adgangen til våpenrommet i sin livskrise? Kollegene til polititjenestemannen som drepte ekskjæresten og seg selv hadde mange spørsmål i ettertid.

For snart ti år siden jobbet jeg som innsatsleder ved Tromsø politistasjon. Vi var 6 vaktlag og en innsatsleder pr vaktlag.

Jeg traff Rolv Are første gang i 1987 da jeg jobbet som lensmannsbetjent i Tromsø. Rolv Are var på ordensavdelingen og en jeg raskt lærte å kjenne som en humørspreder av rang og en tjenestemann med en forkjærlighet for fotball, dansemusikk og mennesker.

At Rolv Are var samboer med en kvinne som var fra samme hjemplass som min mor samt at de kjøpte nabohytta der vi ferierte gjorde at vi fikk god kontakt på flere måter.

Rolv Are var keeper på bedriftslaget til politiet og han dro meg med på treninger. Dette var ukas høydepunkt med sport og gode kommentarer mellom kolleger. Rolv Are var en ener på kommentarområder med en svært rask replikk.

Den sommeren arrangerte bladet «Tromsø» keeperskole for barn med legenden Ray Clemence fra England. Jeg meldte på «min sønn på 10 år» Rolv Are med begrunnelse at han var et lovende keepertalent på det lokale fotballaget. Til stor glede og forlystelse ble han trukket ut og tatt inn på keeperskolen for barn. Kommentarene i ettertid ble naturlig nok preget av denne nyheten.

Like etter ble det en ledig stilling på lensmannskontoret og Rolv Are søkte og fikk jobben og ble min kollega.

Vi fulgte hverandre på godt og vondt gjennom 20 år i politiet. Lensmannskontoret ble slått inn under politistasjonen og vi havnet på samme vaktlaget. Han som operativ uteleder/operasjonsleder, krise og gisselforhandler og jeg som sambandsoperatør.

Da jeg ble skilt var det Rolv Are som ringte meg og fikk meg ut av min egen krise. Han dro meg med på kafe og på dansegallaen han gjennom flere år var arrangør av. Både på operasjonssentralen og i patruljebilen tilbringer vi mange timer sammen gjennom mange år. Man kommer tett på hverandre i en slik setting og følger hverandre både i yrket og privat. Vi ble svært gode samtalepartnere gjennom mange år. Latter og skjemt var ofte svært forløsende faktorer i oppdrags løsningen oss imellom. Vaktene gikk ofte fort.

Etter mange års samliv med kona var det senere hans tur til å bli skilt og rollene våre snudde. Oppturer og nedturer i kjærlighetslivet ble ofte tema på våre lange nattevakter.

Rolv Are var ikke noe ivrig friluftsmenneske. Da jeg plutselig oppdaget navnet hans sammen med en ukjent kvinne i en av turbøkene på en lokal fjelltopp en dag måtte jeg ta en telefon til han. Han hadde møtt en fjorten år yngre kvinne som han var blitt hodestups forelsket i som til alt overmål fikk han med på fjellturer.

De utviklet et stormfullt kjærlighetsforhold med mange oppturer i starten. Rolv Are var oppglødd på våre fellesvakter og hadde truffet kvinnen i sitt liv. Etter hvert kom nedturene med krangling og uenigheter de imellom som etter hvert ble uutholdelig for begge. Han ringte meg flere kvelder med sin frustrasjon over deres forhold som utviklet seg i feil retning. Det kulminerte en kveld jeg var på nattevakt og han var på byen. Han ringte meg i patruljebilen og lurte på om jeg kunne hente han på byen. Det var rolig på byen så jeg plukket han opp.

Han var en smule beruset og var svært lei seg. Han fortalte om kjæresten som han hadde kranglet med og som hadde slått opp med han. Han ville at jeg skulle kjøre han ut til stasjonssjefen som var en nær venn og tidligere hadde vært Rolv Ares forlover. Han trengte en «mannfolkprat» som han utalte det. Jeg kjørte han ut etter å ha ringt opp stasjonssjefen og spurt om det var ok.

Noen timer senere plukket jeg Rolv Are opp der.

Rolv Are var annerledes denne natten. Han hadde sterke humørsvingninger og gråt naturlig nok litt innimellom i frustrasjon. Jeg fikk meg ikke til å kjøre han hjem der han ville vært alene så jeg tok han med meg i baksetet på innsatsleder-bilen noen timer utover natten siden det nærmest seg vaktslutt for min del. Der hadde vi lange samtaler om livets opp og nedturer mellom mine oppdrag med fyllekjørere og kranglete taxipassasjerer. Litt utpå natten og mye vann var han roligere og jeg kjørte han hjem. Der «ransaket» jeg leiligheten hans for alkohol slik at han ikke skulle drikke mer. Vi var enige om at det ikke var lurt nå. Resten av natten meldte vi på SMS til han sovnet på morgenkvisten.

I dagene som fulgte hadde vi hyppig kontakt. Han virket rasjonell i tankegangen og det virket som han var over kneiken i sorgen sin.

Torsdag kveld var jeg ferdig med min vaktperiode og overlot vakten til en kollega. Jeg brifet han opp på situasjonen i byen og fortalte om Rolv Ares samlivsbrudd. Vi ble enige om å følge opp dette i helgen som kom som støttende kolleger.

Taktskiftet:

Natt til fredag hadde jeg mareritt. Jeg forfulgte Rolv Are gjennom et inferno av kriser og usammenhengende hendelser nesten litt som i feberdrømmer. Svett våknet jeg av klokkeradioen på morgenen da jeg skulle få barna mine på skolen.

Første nyhetssak på NRK var at det hadde vært skyting på en skole på Kvaløysletta. To personer var skutt og politiet jaktet på en bevæpnet gjerningsmann på flukt. Naturlig nok gikk jeg gjennom aktuelle personer i det området jeg hadde kjennskap til? Kunne det være et oppgjør i MC-klubben? Kunne det være et oppgjør i et kriminelt miljø i området? Det eneste jeg kom på var Rolv Are... Hvorfor vet jeg ikke...

Jeg hoppet i bilen og dro til politistasjonen da jeg antok de trengte folk på jobb. Meldte meg på operasjonssentralen og oppdaget at jeg sto i pysjbukse... De trengte all hjelp så jeg bemannet en ledig plass på operasjonssentralen.

Situasjonen var uklar. Patruljene på jobb hadde brukt langt til ut til stedet og kontakten var mellom en vekter som hadde levert barn i barnehagen som ble vitne til hendelsen. Etter hvert kom det frem at den ene drepte var en kvinne og en mann var hardt skadet men pustet. Stor var overraskelsen da personellet på stedet fant mannens lommebok og kunne melde inn at dette var vår kollega Rolv Are... Kjæresten Kristin var død.

Meldingene om gjerningsmannen på flukt viste seg å ikke stemme. Rolv Are hadde ventet på Kristin på parkeringsplassen til skolen der han viste hun hadde praksisplass fra lærerutdanningen hun hadde startet på. Skolen ligger like ved en barnehage så det var mange voksne og barn på veg til skolen og barnehagen denne fredags morgenen.

Hva han tenkte og hva han hadde planlagt er ikke godt å vite. Han hadde tidligere i uken tatt seg inn i våpenrommet på politistasjonen og hentet en kollegas tjenestevåpen og ammunisjon.

Vitner opplyste at de to hadde kranglet høylytt på parkeringsplassen før Rolv Are dro frem våpenet og skjøt Kristin. Deretter snudde han våpenet og skjøt seg selv i hodet.
Lynet kunne ikke truffet bedre…

Rolv Are ble holdt i kunstig koma i flere dager etter hendelsen. Jeg tror vi var lammet på politistasjonen i dagene som fulgte. Sjokk, sorg, sinne, frustrasjon og gråt. Dette var uvirkelig. Heldigvis fikk vi kontakt med en dyktig psykolog som satte ord på følelsene på en fin måte.

Mitt vaktlag bestemte oss for å ta over vakten i helgen for Rolv Ares vaktlag. Det ble en helt uvirkelig helg. Vi ble møtt med dempede stemmer selv i sentrum på natten. Dette rammet hele byen. Det å skulle kjøre ut iført samme uniform og innsatsleder-merke slik han ble avbildet i avisen var svært tungt.

Psykiatritilfellene han hadde snakket vekk fra selvdrap som kriseforhandler ringte og lurte på hvordan de skulle tolke det han hadde gjort. Han som snakket dem tilbake til livet flere ganger?

Jeg husker jeg kjørte til sykehuset der han ble holdt i koma. Jeg satt i patruljebilen utenfor og klarte ikke gå inn. Sinnet og sorgen ble for sterk. Jeg ville bare se han en siste gang men kom til at minnet fikk leve videre i mitt eget hode.

I begravelsen først til Kristin og senere til Rolv-Are stilte vi mange fra etaten. Vi ble nektet av politimesteren å stille i uniform. Her skulle ikke skammen vises! Gjennom år i nødetatene har jeg lært at mennesker i situasjoner skaper krise. Ikke mennesker. Vi skulle viske ut mange års vennskap gjennom en sinnsyk handling.

Kunne vi oppdaget dette? Burde han vært fratatt adgangen til våpenrommet i sin livskrise? Mange spørsmål dukket naturlig opp i ettertiden. Hva skjer med politifolk som er lenge i tjeneste? Bør bedriftshelsetjenesten også ha en psykologisk debrief med politiansatte? Hva lærte vi?

Jeg reiste inn på graven hans en gang senere på vinteren. Det var stjerneklart og fullmåne. Hadde med termos og scooterdress. Der lå han. Side om side ved en av «klientellet» jeg hadde mange erfaringer med tidligere. Måtte ha en alvorsprat med de begge to. Det gjorde godt.

Innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-side, og gjengis etter tillatelse.

Til toppen