Politihumor:
«Jeg tok det for gitt at dette var mine kolleger, og startet å rope: – FIIISK!!! FIISK!!! FIISK!!»
En historie om en internspøk som gikk til helt feil publikum.
Et langt politiliv gir mange erfaringer. En av disse er at det kan oppstå egne og til dels sære kulturer… I en lang periode drev jeg med trafikktjeneste, deriblant videoovervåkning av trafikken. Ved en tilfeldighet havnet en CD-plate med Lystad, Mjøen og Kirkvaags samlede sketsjer i bilen. Den hørte vi på stadig. Her var det mange historier og god humor!
En favoritt var historien om Hildebart Silkeputer, som ble intervjuet i radioen, fordi han hadde norgesrekorden i ikke å ha sagt «FISK!». Det hadde han ikke gjort siden sin 15. bursdag. Etter å ha blitt ønsket velkommen sa herr Silkeputer: – FISK! Nei, der sa jeg FISK! Nei, der sa jeg FISK! Igjen!
Intervjuet endte med at programlederen sa: – Da sier vi takk til Hildebart Silkeputer, tidligere norgesrekordholder i ikke å ha sagt FISK!
Bare tull alt sammen, men ustyrtelig morsomt for oss! For dette ble en trend. Til dags dato er en engere krets av medarbeiderne slik skrudd sammen at vi i stedet for å si god dag til hverandre sier «FISK!». For de uinnvidde i dette kan det virke merkelig, men sånn er det!
På Steinkjer på 1990-tallet, under avvikling av operative kurs en mørk og tåkete aften, var jeg klar for en løpetur rundt Trana-marka. Her er det lite gatebelysning, og det var generelt dårlig sikt.
Før jeg løp ut, hadde jeg observert to av mine kolleger – begge en del av den harde kjerne som hilste med «FISK!» – løpe ut, i motsatt retning av min runde. Jeg var overbevist om at jeg kom til å møte dem overraskende halvveis i løypa. Det jeg ikke visste, var at disse to ikke skulle løpe rundt Trana-marka, men i stedet dro på det lokale treningssenteret. Jeg hadde det imidlertid helt klart for meg hvordan jeg skulle te meg når jeg møtte de to der ute i mørket…
Da jeg hadde kommet cirka halvveis, ser jeg – i dårlig lys og sikt – at det kommer to menn løpende mot meg, på rundt 200 meter unna. Jeg tok det for gitt at dette var mine to kolleger, og startet å rope: – FIIISK!!! FIISK!!! FIISK!!
Da personene kom nærmere så jeg til min store forskrekkelse at dette var to vilt fremmede menn ute på løpetur… jeg satte opp farten, og passerte dem i stor fart uten å si noe mer.
Jeg kommer aldri til å glemme de vantro ansiktsuttrykkene på de to jeg møtte. I ettertid tenker jeg at de sikkert fortsatt snakker om den gangen de møtte denne tullingen i Trana-marka som ropte «FISK!».
