Politidirektoratets nye bygg på Majorstua. (Foto: Torkjell Trædal)

Hvor viktig er det at ansatte varsler?

Tilliten til varslerinstituttet er ved et veiskille.

Hvorfor er det er viktig at ansatte varsler og sier ifra om mulige kritikkverdige forhold? For politiets del har Robin Schaefers innsats for å få gjenopptatt den henlagte drapssaken av Monika Sviglinskaja vært en prøvesten.

I politiet blir avlydning av ordre og lojalitet til ledere til stadighet understreket både i instrukser og gjennom daglig ordregivning. I politiet skal det derfor ekstra mye til for å aktivt gå imot egen ledelse. Fordi ledelsen sitter på en rekke konkrete og subtile sanksjonsmuligheter.

Et eksempel på førstnevnte er å åpne personalsaker som kan ende med oppsigelse eller anmerkning på rullebladet som en åpen sanksjon. Et eksempel på sistnevnte, er at det sørges for at ens karriere havner i et evig blindspor, fordi det i lukkede fora stenges dører til videreutdanning og senere spennende stillinger.

Varsleres skjebner er ikke lystig lesing.

Vi har så langt ikke hatt så mange kjente varslere i politiet, og uansett ingen av Robin Schaefers format. Nå har Spesialenheten for politisaker kommet til at ingen av Schaefers overordnede har begått noe straffbart i sin håndtering av varslersaken. Dette til tross for at Spesialenheten tidligere har funnet at Hordaland politidistrikt hadde forsømt seg i en slik grad at de ble ilagt foretaksstraff.

Når så mye galt har skjedd, som vi har vært vitne til fra ledelsens side, i det som ulykkeligvis har blitt hetende Monika-saken, er det merkelig at ingen personer må ta et personlig ansvar. Saken skulle i mediesammenheng blitt omdøpt fra «Monika-saken» til «Svak ledelse»-saken. Maken til tafatt påtaleledelse har vi sjelden sett.

Riksadvokaten har kritisert etterforskningen, men fritatt sin egen statsadvokat for ansvar. En statsadvokat som bifalt fortsatt henleggelse av saken. Spesialenheten har ilagt politidistriktet foretaksstraff, men fritatt påtaleledelsen som beviselig satt med ansvar.

Runde to med etterforskning fra Spesialenheten skulle se på om noen hadde strafferettslig brutt arbeidsmiljøloven i behandlingen av Robin Schaefer. Også her fant man at ingen lov var brutt på en slik måte at Spesialenheten innstiller til personlig straffeansvar, selv om det fremkommer sterk kritikk i Spesialenhetens vedtak.

Ønsker noen å klage på denne henvendelsen, skal klagen behandles av Spesialenhetens overordnede, som også her er Riksadvokaten. Riksadvokaten, som tidligere har avstått fra å kritisere sin egen statsadvokat, og som ikke har foretatt seg noe som helst for at dette skulle få personlige konsekvenser for de involverte påtalelederne. Det er mulig han ikke har sanksjonsmulighet. Den delen av jussen kan han bedre enn oss.

Det er nå fare for at de som har forårsaket hele misæren, kan få fortsette som før i sine sjefsstillinger.

Dette kan bli mulig fordi det er slått fast at de personlig ikke har gjort noe de juridiske ekspertene mener de kan straffes for. Det vil dermed koke ned til at det på ny er varsleren som kommer tapende ut av en varslersak, og det til tross for at Schaefer har fått anerkjennelse fra alle andre fora enn sin egen arbeidsgiver og Politidirektoratet.

Det står fremdeles friskt i minne at politidirektøren var fraværende da Fritt Ord delte ut sin pris til Schaefer. Det var kanskje vanskelig å vise seg i Operaen når Schaefers politimester, avgåtte politimester Geir Gudmundsen satt på nabokontoret til politidirektøren, innbeordret til Politidirektoratet som han var.

Den som har lest Schaefers bok kan ikke unngå å bli berørt. Berørt av den personlige kostnaden politimannen måtte ta. Over et år med søvnløse netter, en situasjon som trakk Schaefer ut av et ordinært familieliv med lange perioder i isolasjon, og som for evig tid har forandret hans karriereløp.

I tillegg har det fått konsekvenser for en annen politiansatt i Bergen, som pensjonerte seg så tidlig som mulig i stedet for å stå i arbeidet lenger. Og det har dukket opp en rekke andre varslersaker i kjølvannet av saken.

Vi nekter å måtte slå oss til ro med at dette ikke skal få personlige konsekvenser for andre en tidligere politimester i Hordaland, Geir Gudmundsen. Visepolitimester Gunnar Fløystad og påtalesjef Sidsel Isachsen ser ikke ut til å ta noe ansvar for sorg og fortvilelse hos Monikas mor. De tar ikke ansvar for å ha påført Hordaland politidistrikt et omfattende tillitstap, både internt og eksternt. De tar heller ikke ansvar for å ha påført politidistriktet, Politidirektoratet, Justisdepartementet, påtalemyndigheten og Spesialenheten utgifter som trolig samlet sett har passert 10 millioner kroner.

Dette nekter vi å forstå og akseptere. Fordi vi vet at ingen vil komme til å ta belastningen med å varsle om alvorlige forhold i fremtiden hvis dette blir stående.

Varslingsinstituttet er skadeskutt og trenger akutt livredning. Da hjelper det ikke med retningslinjer og velmenende taler. Vi kommer ikke videre om ikke de som gjorde varsling nødvendig, holdes personlig ansvarlig.

PF-leder Kjetil Rekdal i Politiets Fellesforbund Vest har tidligere argumentert for at det trengs et eget varslerombud. Når vi ser at de juridiske kanaler vi har i dag ikke klarer å ivareta varsleren, og behovet for sanksjoner mot de som forårsaker skade, ser det ut til at kravet om et eget varslerombud er høyst på sin plass.

Fordi vi som samfunn trenger varslere som sier i fra når det er alvorlige forhold ikke blir grepet tak i.

Til toppen