Robin Schaefer, varsleren i Monika-saken.
Robin Schaefer, varsleren i Monika-saken.

«Jeg har alltid vært glad i politiet. Nå vet jeg ikke om jeg har en framtid her lenger.»

Det siste året har vært det hardeste i etterforskeren Robin Schaefers 22 år lange politikarriere. Nå står han fram som varsleren i Monika-saken.

Alt startet med en drapssak utenfor Bergen i desember 2013. Den da 44 år gamle Schaefer jobbet på seksjonen for vold- og sedelighetsforbrytelser i Bergen sentrum. Som en godt anerkjent og dyktig etterforsker, fikk han raskt ansvaret med å lede etterforskningen av drapet.

Noen av de mange sporene i saken trakk Schaefer og etterforskningen i retning av at et litauisk miljø. Enkelte av sporene var av en slik karakter at han fant det nødvendig å se nærmere på dokumentene som forelå i etterforskningen av dødsfallet til 8 år gamle Monika Sviglinskaja fra Litauen. Jenta som 14. november 2011 ble funnet død hjemme av sin mor Kristina.

En sak som påtalemyndigheten i Hordaland henla etter ni måneder, fordi de mente de ikke så spor av drap, og fordi de mente den livsglade jenta hadde tatt sitt eget liv.

– Da jeg gjennomgikk etterforskningsdokumentene, fortalte en rekke spor meg at saken ikke var ferdig etterforsket, selv om den var henlagt, sier Schaefer.

Rammer for bredt

Det var i januar i fjor at Schaefer først tok kontakt med sin nærmeste leder for å varsle om sporene han reagerte på. Hans samvittighet tilsa at han var nødt til å gi beskjed om at denne saken måtte gjenopptas, ikke minst av hensyn til den avdøde åtteåringens mor.

Lite visste Schaefer at dette skulle være starten på et år med sykmeldinger, kritikk og store medieoppslag, hvor etterforskeren ble stående helt alene i stormen.

Han fant det usannsynlig at åtteåringen Monika skulle ha fingert et innbrudd i leiligheten hun ble funnet i, at hun skulle ha gjemt sin egen mobiltelefon - som hun hadde ringt sin mor fra tidligere samme dag, eller at hun skulle ha fjernet gullsmykker og revet krydder utover gulvet.

– Samtidig hadde vitner, uavhengig av hverandre, oppgitt til politiet at de hadde sett en ukjent mann i området innenfor et tidsrom som burde være interessant for en med etterforskningsansvar, fortsetter den nå 45 år gamle Schaefer..

I tillegg hadde bistandsadvokaten til Monikas mor også varslet politiet om en anonym melding sendt til Kristinas Facebook-konto, hvor avsenderen viser detaljkunnskap om hva som har blitt stjålet fra leiligheten.

Gjennom media hadde det også kommet fram at politiet var kjent med at jentas mor hadde avsluttet et forhold til en litauisk mann en tid i forkant av åtteåringens død. Mannen var kjent for en rekke straffbare forhold, hvor innbrudd utgjorde noe av hans «modus operandi».

Moren hadde også fortalt til politiet at en mann, hvis stemme hun mente å gjenkjenne, hadde ringt og sagt at han han visste hvem som hadde tatt datterens liv. Denne stemmen mente Kristina tilhørte ekskjæresten.

Schaefer stilte også spørsmål ved konklusjonen om at åtteåringen Monika tok sitt eget liv. Dette ville vært bare det tredje selvmordet blant barn under ti år i Norge på 25 år. Anerkjent forskning som viser at det er uhyre sjelden at barn på denne alderen tar sitt eget liv, underbygger tallene.

Likevel ble saken henlagt av politiinspektør Sidsel Isachsen i påtaleseksjonen i Hordaland politidistrikt, uten at det ble konferert med statsadvokaten. De mente de ikke hadde funnet spor av at jenta kunne ha blitt drept.

Schaefer mener imidlertid beltet som var knyttet rundt Monikas hals, som hun hang fra dørhåndtaket etter, var knyttet så hardt at det var umulig for ei lita jente å gjøre dette selv. Summen av alle disse sporene fant han så foruroligende at han ikke klarte å legge tanken om et uoppklart drap bli liggende.

Hele romjulen 2013 brukte han til å lese grundig igjennom saken.

– Jeg bestemte meg for å skrive et notat med mine anmerkninger, og ta dette med min sjef rett på nyåret. Ut fra et politifaglig ståsted, var det åpenbart at ikke alle spor var sjekket ut, sier Schaefer.

Snart skulle han stå foran utfordringer han aldri hadde trodd han skulle møte i politiet. Ikke utfordringer fra de kriminelle, men fra egen politiledelse.

Spent foran møtet

Schaefer gikk ut fra Politiskolen i 1993, og har vært etterforsker på vold- og sedelighetsseksjonen ved Åsane politistasjon siden 2011. 45-åringen beskrives som en rakrygget og uredd politimann, som er kjent blant kolleger for sin faglige dyktighet og etterrettelighet.

På nyåret 2014 gjorde han derfor som han hadde tenkt, og skrev et notat med sine anmerkninger til Monika-saken. Schaefer leverer notatet til sin seksjonsleder, politioverbetjent Rigmor Isehaug. Hun gir ham umiddelbar støtte og sender notatet videre tjenestevei.

Schaefer sier han var spent før møtet med sin egen seksjonsleder. Han så det spesielle i at en etterforsker åpnet andres saker og i tillegg fant grunn til å kritisere konklusjonen i etterforskningen, som var avsluttet for en god tid tilbake.

– Men det føltes godt da hun støttet mine politifaglige vurderinger. Jeg tenkte at det sikkert kom til å komme noen henvendelser, og kanskje noen spørsmål, men at det var såpass åpenbart at saken kunne bli åpnet for fornyet etterforskning, sier Schaefer til Politiforum.

Tiden gikk, men ingenting skjedde på flere dager. Schaefer hørte ikke en lyd fra hverken etterforskningsledelse eller påtaleledelse.

– Det er slik at tidsaspektet er viktig i enhver etterforskning. Jo lenger tid som går, jo mer svekkes vitners minner om hva som er observert. Digitale spor blir slettet, og det blir vanskeligere å gjenskape en hendelse. Derfor var det av betydning at det ble bevegelse i en sak som hadde rammet en ressurssvak alenemor i et fremmed land, sier Schaefer.

Fire dager etter at notatet ble sendt kom tilbakemeldingen, og Schaefer ble kalt inn til et møte om saken. I møtet stilte Isachsen, Isehaug, en jurist fra påtaleseksjonen, og etterforskningslederen. Etterforskningslederen støttet Schaefer på flere vesentlige punkter, men Isachsen mente det ikke forelå noen ny informasjon som skal tilsi at etterforskningen gjenåpnes.

Schaefer anmodet under møtet at Kripos måtte settes inn i saken, og ble lovet en avgjørelse fra Isachsen tre dager senere. Da avgjørelsen ikke kom, kontaktet Schaefer bistandsadvokaten for første gang, for en uformell samtale hvor han gir uttrykk for at det er intern uenighet i politiet om henleggelsen av saken.

Ytterligere to dager senere avviste Isachsen i en e-post til Isehaug at det er grunnlag for ny etterforskning. Da Isehaug videreformidler dette til Schaefer, skal hun ha gitt uttrykk for at hun mener beslutningen er uriktig.

Skrev nytt notat

Etter avvisningen fra Isachsen satte Schaefer seg ned og skrev et notat til, som han også leverte tjenestevei. Adressaten var politimester Geir Gudmundsen i Hordaland politidistrikt. Her skrev han også at han redigerte inn sine to notater inn i straffesaken. Schaefer utfordret med dette sakens påtaleansvarlig Isachsen, og ikke minst politimesteren, til å gå inn i saken.

I notatet uttrykte Schaefer seg i svært klare ordelag:

«Jeg er svært overrasket over at en ny gjennomgang av saken blir avslått. Det dreier seg tross alt om et mulig drap på ei lita jente, som har potensiale til å bli oppklart», skrev han i notatet, hvor han viser til flere konkrete punkter i etterforskningen og uttrykte et sterkt ønske om at beslutningen måtte bli revurdert.

«Min faglige og moralske samvittighet tilsier at dette åpenbart må gjøres».

Notatet ble sendt tjenestevei, og får underveis støtte både av Isehaug og av stasjonssjef Olav Valland. Men det går ni dager før e-posten når fram til politimester Gudmundsen, visepolitimester Gunnar Fløystad og politiinspektør Isachsen. Så ble det stille.

I mellomtiden begynte Schaefer å merke svimmelhet, og i konsultasjonen med legen finner legens hans helsetilstand såpass alvorlig at han ble han sykmeldt i en uke. Etter at han returnerte til jobben, spurte han gjentatte ganger sin seksjonsleder Isehaug om hun hadde hørt noe. Svarene var negative.

I denne perioden møtte Schaefer også bistandsadvokat Nilsen for første gang, hvor han viser fram de to notatene han har skrevet om saken. Da han i ukene etter dette møtet fortsatt ikke fikk noen respons på notatene sine, satte han seg ned ved PC-en for å skrive et tredje notat i form av en e-post til Isehaug. I e-posten etterlyste han svar, understreket hvor tidskritisk dette var, og fastholdt han at han hadde både en faglig og moralsk plikt til å informere bistandsadvokaten.

E-posten brukte tre dager på å nå visepolitimester Fløystad - som også er sjef for påtale. Når trusselen om å gå til bistandsadvokaten nådde Fløystad, kom svaret i en e-post - sendt tjenestevei via Valland og Isehaug.

Meldingen var klar: Schaefer fikk ordre om å ikke opptre utad, og at det ikke var han som skulle ta kontakt med bistandsadvokaten. Schaefer gikk inn til seksjonslederen, som bekreftet at hun var enig i at noen burde sett på saken, men at både hun og stasjonssjef Valland var enige om at Schaefer hadde å etterkomme pålegget om munnkurv.

– Meldingen fra hun som tidligere hadde vært faglig enig med meg, og som tidligere hadde vært min nærmeste sjef var tydelig. Jeg fikk ikke anledning til å arbeide videre med saken, jeg fikk ikke lov til å snakke med andre om saken, ei heller å jobbe for å få støtte hos andre, sier Schaefer.

Samtidig var beskjeden at han heretter kun skulle jobbe med egne saker

– De jeg forventet skulle være der, var ikke der de heller. I mellomtiden hadde jeg byttet jobb, og jeg gikk til min nye sjef som uttrykte bekymring for at saken ville stoppe opp. Hun var enig i at dette måtte tas videre, sier Schaefer.

En enorm skuffelse

45-åringen gir uttrykk for en enorm skuffelse over at nære, faglige kolleger trakk nettopp sin politifaglige støtte når sjefene høyere oppe i hierarkiet bad Schaefer holde seg unna. Signalet var helt tydelig.

– Det er akkurat i en slik situasjon at jeg hadde trengt en leder som stod ved min side. Hvis det var slik at jeg var kjent for en stor grad av uenighet fra sak til sak, at jeg ble oppfattet som en kverulant som til stadighet laget bråk, så hadde jeg skjønt det. Men hele tiden hadde jeg fått faglig støtte fra min nærmeste sjef og politistasjonssjefen om at saken burde ses på med friske øyne, sier Schaefer.

Han sier det var det tøft å oppleve at støtten fra lederne på flere nivåer bare forsvant.

– De sviktet ikke bare meg. De sviktet Monika, og de sviktet hennes fortvilte mor Kristina. De sviktet politifaget, de sviktet det juridiske, og de sviktet ikke minst lederrollen, sier Schaefer, som er så skuffet at han har vansker med å sette ord på det han opplever.

– Hvilke av lederne dine har tilbudt deg støtte?

– Noen var med et lite stykke, men så tverrvendte de. Og truet meg endog til å holde kjeft, og holde meg unna saken. Og det var mennesker som politifaglig kort tid i forveien hadde vært enig med meg, svarer Schaefer.

Han har vært lojal til politietaten i over tjue år.

– Jeg sliter med å kritisere politiet. Men det blir for meg meningsløst å beskytte et system som ikke forsøker å rette opp åpenbare feil. Jeg har aldri kritisert det at politiet innledningsvis henla saken. Problemet er at de ikke har villet gå inn i saken etter at jeg påpekte åpenbare politifaglige feil, sier Schaefer.

Han mener at en av de viktigste grunnene til at det er viktig at hans historie blir fortalt, er at det viser hvor det mest alvorlige ligger, at det ikke blir tatt tak i feil som er begått.

– De har vært så opptatt av å holde dette internt i politiet at det er skremmende.

For hadde ikke Schaefer tatt kontakt med bistandsadvokat Nilsen, hadde ikke politiet gjenopptatt etterforskning i saken. Dermed ville ikke politifolk blitt etterforsket av Spesialenheten for politisaker, Riksadvokaten hadde ikke gransket påtalemyndighetens behandling og Politidirektoratet (POD) hadde ikke involvert seg.

– Jeg mener det ville ha vært et kvalitetsstempel om politidistriktet erkjente at de ikke hadde gjort en god nok jobb i første omgang, og åpnet for ny etterforskning. Da hadde det framstått som at politiet på eget initiativ hadde sett at de hadde gjort for svak jobb i første runde. Hadde politiet selv åpnet for gjenopptagelse, hadde det skapt tillit utad, og vist at politiet hadde helt greie systemer for å gjenåpne saker. For politiet har myndighet til å gjenåpne henlagte straffesaker når som helst. Det trengs ingen formell grunn, forteller Schaefer.

Han mener det er ubegripelig de ikke evnet å la en nøytral part uten bindinger se på saken, og finne ut av om det var grunnlag for å jobbe videre med den.

– Den kunne ha vært sett på av statsadvokaten, et annet politidistrikt eller Kripos. Men det jeg har sett, er at de hele veien har holdt mine rapporter unna alle som skulle se på saken på nytt. Hvorfor har de ønsket å skjule dette? spør Schaefer.

Etter at saken sprakk i Bergens Tidende i mai i 2014, har kjøret mot Hordaland politidistrikt og etterforskningen i Monika-saken vært massivt. Politietterforskeren sier han er oppriktig lei seg for å ha startet et snøras av massiv kritikk mot både politidistriktet og kolleger.

– Jeg er lei meg for den belastning det er for den enkelte. Og jeg vil sterkt presisere at jeg aldri har vært ute etter å kritisere enkeltpersoner og etterforskningskolleger, men andre i systemet må jo ha sett sporene jeg har sett, sier Schaefer.

Han erkjenner at det har vært svært krevende å få frem sin egentlige hensikt.

– Jeg har sett at politimesteren har sagt at denne saken har brakt politidistriktet i en vanskelig situasjon. Men det er ikke saken som har gjort det vanskelig. Slik jeg ser det er det ledelsen sin håndteringen av saken, og de nye opplysningene som har brakt politidistriktet i en slik situasjon. Dette fører til at mine flinke og dedikerte kolleger i hele distriktet får et uheldig søkelys på seg og kritikken rammer indirekte langt bredere enn den burde gjort. Det syns jeg er svært urimelig.

– Måtte tas alvorlig

Schaefer presiserer overfor Politiforum at det for ham er viktig å ikke framstå som perfekt.

Kristina Monika.JPG
Kristina Monika.JPG Foto: Privat
– Jeg har også gjort mine feil. Men når jeg så at moren til den døde jenta kom med utsagn og innvendinger i saken som jeg var helt enig i, så tenkte jeg mye på det. Jeg følte som politimann at vi måtte ta henne alvorlig, noe jeg følte politiet ikke hadde gjort tidligere.

Schaefer så for seg den fortvilte situasjonen moren Kristina var i. Ikke bare hadde hun mistet sitt mest dyrebare, men hun satt med tanker om at noen hadde forårsaket det fryktelige som hadde skjedd. Og hun hadde fortalt det til politiet, men ikke blitt trodd.

– Når politiet så åpenbart ikke trodde på henne, da tror jeg at hennes situasjon og belastningen ble så unødvendig mye større. Jeg tenkte at ingen kan redde hele verden, men når jeg faglig sett vurderte det dithen at det hadde skjedd noe straffbart og slik sett kunne skape noe balanse i bildet, da hadde jeg ikke noe valg. Jeg hadde ikke noe valg overfor Kristina, som har mistet sitt barn. Og jeg hadde ikke noe valg stilt overfor min egen yrkesstolthet. Skulle jeg kunne se meg selv i speilet i ettertid, var jeg ganske enkelt nødt til å ta denne kampen. Ikke minst overfor Monika, en 8 år gammel, livsglad og flink jente, som ble mistenkt av politiet for å ha tatt sitt eget liv, sier Schaefer.

Han er preget av prosessen og det tøffe året han har vært gjennom. Han er fortvilet over situasjonen og opplever det som nå skjer som vanskelig.

– Jeg håper at når jeg nå forteller min historie, blir livet lettere. Det jeg ønsker meg mest av alt, er at alt faller tilbake til det normale, hvor det føles godt å møte opp på jobb, og hvor jeg møter engasjerte og dyktige kolleger for å gjøre en viktig jobb i samfunnet.

Må være tøffe oppover

Den erfarne politimannen fastholder viktigheten av å være lojal overfor beslutninger i politiet. Samtidig understreker han at det er like viktig å evne å snu når alt tyder på at man bør gjøre det.

– Og da er man inne på kultur og holdninger, noe som ikke berører selve politifaget. Jeg undres over hvorfor det har gått som det har gått i denne saken, sier Schaefer, og fortsetter:

– Jeg opplever at politilederne kan være tøffe nedover, men jeg ser ikke at de er tøffe oppover i systemet. Politisjefene jeg har erfaring med, tør ikke levere argumenter for en løsning de tror sterkt på hvis de føler at det ikke passer med hva de tror sjefene ønsker å høre. I stedet leverer de argumenter som de tror passer med det sjefen helst vil høre. Det minner meg om en gutteklubb, der alle er enige med den sterkeste gutten i klubben.

Han mener politiet må skape en kultur og en takhøyde hvor det er rom for å si at man er uenig. Uten at man føler at det blir oppfattet som kranglete eller kverulerende.

– Akkurat nå opplever jeg at mange føler det er tryggest å være den som er enig. En ting er at vi kan oppleve dette i de små tingene, men her ser vi hvordan galskapen i et slikt system får svært alvorlige følger i en mulig drapssak, sier Schaefer.

Han ønsker at hans historie skal kaste lys over noe han mener er viktig:

– Den inngrodde ukulturen i vårt system, som jeg tror alle i politiet kan kjenne igjen.

Han understreker at han hverken ønsker eller har behov for å bli en politisk stemme som skal ta et oppgjør med ledelse og kultur

– Jeg ønsker ikke nå å være en aktiv part som skal snakke om holdninger, kultur og takhøyde. Jeg vil holde en nøktern rolle, og jeg mener min historie forteller nok i seg selv. Hvis min historie kan belyse noe viktig, som kan føre til forandringer i politiet, er det bra, sier Schaefer.

Kunne ikke tie

Om hans egen ledelse evner å finne andre måter å jobbe på, gjenstår å se.

– Ledelsen har hele tiden nærmest benektet at de har gjort noe galt. Det til tross for gjentatte henvendelser fra meg, delvis understøttet av både min seksjonsleder og politistasjonssjef ut fra et politifaglig ståsted, sier Schaefer, som understreker at det aldri har vært hans intensjon å skape ubehag for hverken sjefene eller de opprinnelige etterforskerne i Monika-saken.

– Samtidig er det ikke mulig å fortelle historien uten at det framkommer kritikk av enkeltpersoner. Det er det som har vært vanskelig, men jeg har ikke hatt noe valg. For å forsøke å redde meg selv fra å bli et offer etter all motstand fra ledelsen, har jeg blitt nødt til å gå ut med min versjon. Jeg tror at hvis jeg ikke hadde sagt noe, hadde jeg blitt spurt om dette til evig tid av kolleger.

RobinSchaefer2.jpg
RobinSchaefer2.jpg Foto: Thomas Haugersveen
Situasjonen var fortvilet. Han følte seg fanget. Schaefer oppdaget noe som følge av en sak han jobbet med. Alternativet, som i realiteten ikke var et alternativ for ham, var å se bort og ikke si noe om det han hadde oppdaget ved en tilfeldighet.

– Det kunne jeg ikke. I mitt hode var det kun en måte å ta dette videre på. Jeg kunne ikke leve godt videre med å tie, men nå føler jeg til tider at det er min feil at politiet i Bergen blir gransket, at det er min feil at saken har blitt så stor, og at det er min feil at det nå er en svært trykket stemning innad i deler av Bergenspolitiet. Derfor er det så viktig for meg å få ut min historie. Den viser hvor hardt jeg har jobbet for at dette ikke skulle bli så stort som det ble. Hadde jeg hatt en ansvarlig og god ledelse hadde dette blitt tatt tak langt tidligere og det kunne blitt en sak som hadde høynet tilliten til politiet. I stedet skjedde akkurat det motsatte.

Schaefer sier han i over ett år har unngått oppmerksomhet rundt sin person.

– Og jeg har vært bevisst på å ikke stå frem i media. Hele veien har jeg forsøkt å jobbe først gjennom politikanaler, og deretter gjennom bistandsadvokaten. Jeg har ikke annen vinning i dette enn at jeg har et politifaglig ståsted og en politifaglig, etisk forpliktelse, understreker etterforskeren.

– Jeg vil ut av dette

Statusen i dag er at saken er gjenopptatt, og etterforskningen av Monikas dødsfall går sin gang. Spesialenheten har grepet tak i saken. Riksadvokatens arbeidsgruppe la frem sin konklusjon den 9. februar. Arbeidstilsynet har sett på saken.

POD gjennomfører sin egen gransking, hvor resultatet ble formidlet til ledelsen i Hordaland i begynnelsen av februar. I skrivende stund er det ikke kjent hva utfallet av denne granskningen ble.

Selv anser Schaefer at han ikke lenger har noen rolle, og sier han heller ikke ønsker å ha noen rolle.

– Jeg vil ut av dette. Mest av alt ønsker jeg å få tilbake et normalt liv og ønsker meg tilbake til politiet. Det er en følelse jeg ikke akkurat har hatt det siste året, sier han.

Ganske tidlig etter at Schaefer hadde lest seg opp i saken, bestemte han seg for å skrive en detaljert dagbok med opptegnelser over hva som ble gjort og hvem som sa hva. Han sier han aldri ville ha greid å forklare seg hvis han ikke hadde ført dagbok.

– Det har vært dokumentasjon på min historie. Det er nærmest verdens lengste egenrapport, sier Schaefer.

Han har et råd til kolleger som havner i tilsvarende situasjoner.

– Skriv en detaljert dagbok og ta vare på all dokumentasjon. Behovet for informasjon vil gjerne melde seg før eller siden, og en dagbok vil være til støtte for egen hukommelse. Det gjør at man slipper å gå rundt og huske detaljer, det skaper en form for oversikt og det frigjør kapasitet når informasjonen står et sted.

– Jeg hadde trodd at det skulle løse seg uten at det ble en slik vanvittig og samtidig nesten usynlig kamp som det ble. Det som var underlig var den tausheten jeg ble møtt med. Det var som om det var en elefant i rommet, og alle snakket om andre ting, i hvert fall når jeg var der. Jeg hadde gjort et funn, og jeg hadde faktisk forventet at de skulle støtte meg i arbeidet som skulle til for å få gjenopptatt saken. Jeg likte ikke det jeg så, men håpet i det lengste at systemet virket, at politiet skulle engasjere seg, og at vi kunne holde dette unna media, sier 45-åringen.

Da denne støtten ikke kom, formaliserte han kontakten med bistandsadvokaten.

– Det var min beste vei videre i systemet.

Opplevde paranoia

Schaefers toppleder, politimester Geir Gudmundsen i Hordaland politidistrikt, tok ikke kontakt med etterforskeren før saken ble bestemt gjenopptatt og for lengst hadde sprukket i media. Første gang det skjedde, var rett før Schaefers advokat Jens-Ove Hagen skulle til Bergen for å diskutere opprettelsen av en formell varslingssak med Schaefer i slutten av oktober 2014.

– Min seksjonsleder ringte meg og spurte om jeg kunne snakke med politimesteren. Meldingen jeg fikk, var at telefonsamtalen med politimesteren skulle dreie seg om å bygge opp tillit igjen.

Schaefer sier videre at budskapet fra Gudmundsen imidlertid ikke dreide seg om å bygge opp tilliten. I stedet fikk han ett klart inntrykk av at politimesteren la føringer for å forsøke å forhindre at hans sak skulle bli en varslingssak med hjemmel i arbeidsmiljøloven.

– Gudmundsen sa det var viktig å ikke snakke med media, og at slik han hadde forstått det, var det slik at jeg selv ikke ønsket at det skulle bli en varslingssak. Det var direkte feil. Jeg tenkte «hva i all verden, dette er jo sprøtt». Både tillitsvalgte og vernetjeneste hadde i AMU, i samråd med meg, gitt indikasjoner på akkurat det motsatte kort tid i forveien, og sagt at det sannsynligvis ble en varslingssak. Da jeg skjønte at mannen tenkte mer på seg selv enn å forsøke å få til et tillitsforhold, raknet det.

Schaefer sier han opplevde en følelse av paranoia i etterkant av samtalen med politimesteren. Da han uken etter ble innkalt til et møte med to representanter fra POD tenkte han «kommer de som venner eller motstandere?». Han tok opp hele samtalen med POD-representantene.

– Jeg opplevde at også møtet med POD handlet om et forsøk på å unngå at dette skulle bli en varslingssak.

– Hvorfor ønsket du at det skulle bli en varslingssak?

– Jeg følte at jeg sto ganske alene, og at det var en veldig ulik maktbalanse i det som skjedde. Jeg syntes ikke jeg fortjente å skulle ta kritikk for å stå opp for faget. Å få min rolle løftet frem som varsler, gjør at jeg bedre kan sikre meg for fremtiden, slik at denne saken ikke skal kunne brukes mot meg med hensyn til gjengjeldelser eller sanksjoner.

Skrev bok om saken

Under store deler av året som har gått, har Schaefer pleiet tett kontakt med Kjetil Rekdal, leder for Politiets Fellesforbund (PF) i Hordaland. Schaefer understreker at det for ham har vært viktig å ha en fagforeningsmann å snakke med.

– Jeg føler at de har tatt dette veldig alvorlig. For meg har det vært avgjørende å hatt PF på min side. Hvis ikke, hadde jeg virkelig følt meg alene, understreker etterforskeren.

Han sier Rekdal har sett alvoret i situasjon, har vært profesjonell, og har forholdt seg til saken på en redelig og god måte.

– Jeg vil skryte av ham og PF så mye jeg kan. De har spilt en viktig rolle for at jeg har kunnet stå i dette. Det er også de som har gjort det mulig for meg å få juridisk bistand, sier Schaefer.

Han legger ikke skjul på at det har vært et svært krevende år.

– Det har vært en enorm belasting som har medført søvnløshet, fysiske plager og langvarige sykemeldinger beordret av legen. Jeg har brukt løping og skriving som en terapi, for beskjeftige hodet og kunne flykte vekk, sier Schaefer.

Han er nå svært usikker på om han har noen fremtid innenfor politihuset.

– Hva vil fremtiden min være etter dette? Skal jeg slutte i politiet? Jeg synes det er trist om mitt politifaglige og etisk begrunnete initiativ skal medføre at jeg slutter i politiet. Da er det jeg som blir et offer i saken. Det har jeg ikke lyst til å bli. Det er ikke jeg som har gjort noe galt. Spørsmålet er om jeg kan være en del av dette systemet i framtiden. Akkurat nå er ingenting avklart, sier Schaefer.

Han sier han har tatt vare på selvrespekten ved å fortelle sin historie. Historien, fra A til Å, gir han ut i en egen bok, basert på sine egne dagboknotater.

– Det er rett og slett et forsøk på å redde meg selv, og ikke minst nå fram med min versjon, uklippet av media. Det er min måte å få fram at alt jeg har gjort, har vært i beste hensikt.

RobinSchaefer3.jpg
RobinSchaefer3.jpg Foto: Thomas Haugersveen

– Ble ikke ivaretatt

Advokat Hagen som har representert Schaefer i saken, sier til Politiforum at han fritar etterforskerens nærmeste overordnede fra kritikken.

– Min klient er på ingen måte ivaretatt av sin arbeidsgiver i denne saken. Politiledelsen har etter mitt syn ikke vært seg bevisst sitt arbeidsgiveransvar, slår Hagen fast.

– I fjor høst krevde du at din klient skulle få status som varsler. Hvorfor var det viktig?

– Beskyttelse som varsler har en arbeidstaker i kraft av arbeidsmiljølovens regler. Lovens utgangspunkt er at en arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten, svarer advokaten.

Det er arbeidsmiljølovens § 2-4 og § 2-5 som gir vern mot gjengjeldelse overfor arbeidstakeren når vedkommende har gått frem på en forsvarlig måte.

– Etter min mening er det helt utvilsomt at Schaefer har gått fram på en forsvarlig måte, sier Hagen, og fortsetter:

– Arbeidstakeren er beskyttet av lovens regler uansett om vedkommende har formelt krevet å få denne status som varsler av sin arbeidsgiver. Mitt varslingsbrev til politimesteren i begynnelsen av november 2014, med en gjennomgang av saken fra den ble tatt opp av Schaefer i januar 2014, var for å bevisstgjøre ledelsen på de omfattende forsømmelser og den manglende respons som var blitt utvist overfor Schaefer. Vi følte at dette var et nødvendig skritt for å få ledelsen til å forstå hvilken kritikkverdig adferd Schaefer følte at han var utsatt for.

Bistandsadvokaten til Monikas mor, Stig Nilsen, roser Schaefer for hans innsats.

– Schaefers arbeid og innsats har hatt avgjørende betydning for min begjæring om gjenopptagelse. Hans arbeid ga meg den informasjonen jeg trengte for å arbeide videre med saken. Uten Schaefer ville ikke saken ha vært der den er i dag, sier Nilsen til Politiforum.

Han forteller at Monikas mor, Kristina er dypt takknemlig for den jobben Schaefer har gjort for å få saken gjenopptatt.

LES BOKOMTALEN AV SCHAEFERS BOK HER

Til toppen