Politiforum-redaktør Ole Martin Mortvedt.
Politiforum-redaktør Ole Martin Mortvedt. (Foto: Bård Gudim )

Hvor mye kritikk skal et menneske tåle?

Jeg vi komme med en sterk anbefaling: Les reportasjen om Birgitte Tengs-avhører Stian Elle.

På omslaget av siste Politiforum ser du et bilde av en ung mann. En ung mann som senere ble en av de absolutt beste avhørerne i politiet, hos den høyst respekterte Kriminalpolitisentralen – Kripos på folkemunne. Men det er lenge siden.

Alle drapssaker er tragedier. Som drapet på 17 år gamle Birgitte Tengs 6. mai 1995. Politiet satte inn store ressurser i jakten på gjerningsmannen. Da mistanken begynte å rette seg mot 17-åringens fetter, satte Kripos en av sine beste taktiske etterforskere på saken. En avhører. Hans navn var Stian Elle.

Han hadde en viktig rolle å spille. Mangelen på tekniske spor og vitneobservasjoner, gjorde at politiet måtte ha en tilståelse for å få løst saken. Og Elle innfridde. Fetteren tilsto.

Avhøreren ble først hyllet for å ha løst drapsgåten. Da fetteren trakk tilståelsen, kom kritikken. Fra forsvarerne som så en åpning for å få klienten sin frikjent, og fra mediene som fikk et sjeldent innblikk inn i noe av det mest myteomspunne norsk politi drev med på den tiden: Avhør av drapsmistenkte.

Avhørsmetodikken politiet brukte var anerkjent innad i politiet, men med dagens kunnskap får datidens metoder kritikk. Mistenktavhør hadde tilståelsen som mål. Ved hjelp av internasjonale studier og forskning, endret politiet avhørmetoder.

På en slik måte at avhørsmetodene i dag bruker er blitt en eksportartikkel til andre land gjennom FN. Birgitte Tengs-saken ble utløsende for en helt nødvendig reform av avhørsmetodikken. Politiet skiftet kurs. Og slik kunne denne historien endt.

Hadde det bare ikke vært for at konsekvensene av mangelen på et gjennomtenkt opplæringsopplegg i politiet ble lagt på en manns skuldre.

I mangelen av at politiet som etat tok et ansvar, ble Stian Elle stemplet symbolet på alvorlige feil i politiets avhørsmetodikk. Han ble syndebukken. Til tross for at han fulgte interne retningslinjer.

Vi må alle være forberedt på å ta kritikk, også politiansatte. Om kritikken er berettiget eller ikke. Spørsmålet er hvor mye skal et enkeltmenneske måtte ta, før systemet han opererer på vegne av, i denne saken politiet, står opp for ham?

Tausheten fra ledelsen i politiet var øredøvende da Elle sto alene i stormen. Selv om Elle fulgte etablerte avhørsmetoder, vel kjent for sjefene. Frem til og med fetterens tilståelse, var det kun ros å hente for Elle. Det var jo dette han var god til. Å få tilståelser. Han var en hyggelig fyr, lett å like, lett å betro seg til.  

Når offentlighetens søkelys blottla arbeidsmetoder ikke lenger holdt som var overmodne for endring, var det Elle som satt igjen med svarteper. Som om det var han som hadde eneansvaret for at systemet han arbeidet for, hadde sviktet.

Det er nettopp i slike tider, når kritikken rammer så nådeløst og treffer et menneske så hardt, at behovet for en sterk og ansvarlig ledelse er på sitt aller største. Det er da den med det overordnede ansvaret må stå fram og verne sine ansatte. Slik ingen gjorde for Stian Elle.

Han måtte bære byrden alene.

Til toppen