Hvem skal lede etterforskningen?

– Mine erfaringer både som politimann, etterforsker og rettsbetjent er at et tett og godt samarbeid i saker mellom etterforsker og jurist trolig vil gi det beste resultat for saken.

Jeg leste med interesse de forskjellige innlegg i Politiforum nummer 12 i 2016 – samarbeid mellom etterforsker og jurist, og hvem som skal lede etterforskningen.

Jeg har jobbet i Oslo-politiet fra 1968 til 2004. Blant annet som etterforsker. Senere har jeg jobbet 14 år som rettsbetjent i tingrett og lagmannsretten.

Hvem som skal lede etterforskningen er interessant. Hvert enkelt politidistrikt bør selv kunne forhandle frem en retningslinje for hvordan de løser dette. Politijuristen sitter med den juridiske kompetansen, men har som regel ingen etterforskerkompetanse eller lederkompetanse. Etterforsker har etterforskerkompetanse, og ledelsen av etterforskning har både etterforskerkompetanse og ledelseskompetanse. Til sammen gir dette en sterk og god kompetanse for å kunne løseetterforskningen på en best mulig måte.

Her ligger nøkkelen til å kvalitetssikre en god etterforskning. Gjennom en gjensidig respekt og forståelse for hva som gagner saken - ikke en kamp om hvem som skal lede etterforskningen. Det handler heller om hvordan en best kan løse etterforskningen ved at etterforsker og jurist sammen diskutere den videre strategi. Dette bør selvsagt gjelde ved større saker - mindre saker løses som oftest gjennom vanlig rutinearbeid.

Gamle holdninger

Jeg husker fra min første tid som etterforsker at eldre tjenestemenn var veldig opptatt av at det skulle være de som skulle være ledere av etterforskningen. De mente at juristene ikke hadde noen bakgrunn som etterforsker, og ingen kompetanse på dette felt, og at de dermed ikke var skikket til å lede etterforskningen. De ønsket derfor ingen innblanding fra juristene.

Det ble blant annet sagt: «De må ikke tro at de er noe, bare fordi de hadde studert jus noen år».

Dette var holdninger vi som unge etterforskere ofte ble møtt med av eldre tjenestemenn på 70- og 80-tallet. Denne holdningen smittet selvsagt også over på oss yngre tjenestemenn – vi så opp til de eldre, og trodde at det var slik det skulle være.

Etter hvert ble jeg noe skeptisk til en slik holdning, og da jeg begynte som etterforsker ved økonomiavsnittet på 80-tallet, bestemte jeg meg for å innlede et samarbeid med juristene. Jeg tok derfor kontakt med juristen som stod oppført på sakene jeg ble tildelt. Jeg fant snart ut at det var veldig nyttig kontakt. De økonomiske sakene kunne ofte by på juridiske spissfindigheter. Det var derfor godt med hjelp fra en juridisk fagmann.

Dette førte ofte til diskusjon om hvordan vi best skulle angripe saken – strategi og planlegging for best mulig løsning, enten det førte til henleggelse, eller til videre straffeforføyning. Jeg følte at dette samarbeidet ble en styrke for mitt videre arbeide. Jeg fikk en bedre og bredere forståelse for hva som var viktig for å få belyst og løse saken.

Gode erfaringer

På bakgrunn av dette gode samarbeid med juristen(e), ble det mer interessant og morsomt og jobbe med økonomiske saker.

I jobben som rettsbetjent ved Oslo Tingrett og Borgarting lagmannsrett får jeg ofte følge sakens gang fra start til sakens slutt. Jeg får med dette også et godt innblikk i hvordan etterforskningen av saken har vært etter som jeg har jobbet med dette selv. Jeg tør også hevde at i de sakene hvor jeg får en forståelse for at det har vært et godt samarbeide mellom etterforsker og juristen, blir det lettere for juristen å fremføre saken for retten.

Av og til (jeg skulle ønske jeg kunne sagt hver gang) får hovedetterforsker lov å sitte i saken som bisitter og hjelpende hånd. Dette ser jeg er til stor hjelp for juristen som fører saken. Det at etterforsker får følge saken i rettsalen, og se og oppleve spillet mellom de forskjellige aktørene blir en verdifull erfaring for etterforsker. Han får også et innblikk hva som viktig, og en større helhet og forståelse for sitt arbeide.

Det er først under rundspørring fra forsvarerne at «eksamen» for etterforsker finner sted. Han oppdager da, om han har gjort et godt og grundig arbeid.

I de saker hvor jeg får et inntrykk at etterforsker og jurist har jobbet tett sammen, lar etterforsker seg sjelden «vippe av pinnen» av forsvarernes mange intrikate spørsmål.

I andre saker, hvor jeg har fått en forståelse av at samarbeide mellom etterforsker og jurist ikke har vært så bra, kommer etterforsker ofte «ut å kjøre» på forsvarerens mange intrikate spørsmål. Etterforsker kan ofte komme med «synsing» og egne betraktninger i forhold til etterforskningen, hvor sakkyndig hjelp heller burde vært brukt. Mitt inntrykk fra slike saker er at etterforsker ofte har fått lov til å operere mye på egen hand.

Mine erfaringer både som politimann, etterforsker og rettsbetjent er at et tett og godt samarbeid i saker mellom etterforsker og jurist trolig vil gi det beste resultat for saken. Jeg har derfor tro på at disse to enhetene – etterforsker og jurist – ikke bør skille lag, men fortsette sitt nære og gode samarbeid.

De sitter med forskjellig kompetansebakgrunn som tilsammen gir den beste løsning og kvalitetssikring for saken.

Til toppen