Historien om et kjellervindu og en velvillig hasj-selger

Historien om et kjellervindu og en velvillig hasj-selger

Med håndjern på i baksetet i politibilen, lurte den unge mannen på om ikke makkeren min skulle ha med seg «den andre politimannen som hang i vinduet». Et betimelig spørsmål syntes jeg der jeg hang.

Tidlig på 2000-tallet, var jeg så heldig å få jobbe noen år sammen med mange dyktige og flotte kollegaer ved Ås lensmannskontor i Follo politidistrikt. Et lensmannskontor som dessverre ble nedlagt i 2010. 

Ved lensmannskontoret hadde jeg Thomas Rosenvinge Kolderup som fast makker en periode. En bunnsolid, rolig, og løsningsorientert makker. En engasjert lensmannsbetjent, som dessverre døde så altfor tidlig grunnet kreft i 2017.

En sen vinterkveld kjørte Thomas og jeg patrulje nær Ski.  Det var stille i distriktet. Thomas, som alltid var oppdatert på etterretningsbildet inn mot narkotika, foreslo at vi kjørte opp til en «ny og spennende adresse».

En ung og relativt ubeskrevet mann for politiet hadde nylig flyttet inn i en sokkelleilighet på denne adressen. Her skulle han ifølge kilder selge hasj til mindreårige.

Det så mørkt og stille ut da vi «snoket» litt rundt adressen. Thomas ble imidlertid euforisk da han diskret tittet inn i et vindu i sokkelleiligheten og observerte noe brukerutstyr og hasj på stuebordet.  På sofaen lå mannen og sov. Vi kunne ikke se noen tegn til flere personer. På ferske spor var det ikke behov for å konferere med jourhavende jurist. Her var klart for action.

Planen var å ta oss inn i sokkeleiligheten og få kontroll på mannen i sofaen. Men ytterdøra var låst, noe som gjorde at gleden var stor da vi fant et åpent vindu på baksiden. Vinduet var smalt og langt, og det satt høyt oppe på murveggen.

 

Utførelsen ble at jeg skulle stå på ryggen til Thomas, og ta meg gjennom det smale vinduet.  Forhåpentligvis uten å vekke hasjselgeren, og deretter låse opp ytterdøren. Men halvveis inn gjennom vinduet ble det full stopp. Batongholderen hadde kilt seg fast mellom karmen og vinduet. Thomas forsøkte uten hell å dra meg ut. Det var umulig å frigjøre utstyrsbeltet med batongholderen. Om vi ikke akkurat fikk panikk, så begynte i alle fall gode råd å bli dyre. Den unge mannen på sofaen begynte å våkne av lydene vi laget.

Det er mulig det hele kunne se litt komisk ut, sett fra et annet perspektiv enn mitt. En politimann med en tredjedel av overkroppen stikkende inn gjennom vinduet i sokkelleiligheten, lettere rød i ansiktet. Som med påtatt myndighet i stemmen roper: «Politi, bli liggende…vis meg hendene dine… Er du alene?»

Den unge mannen ble først redd og deretter forbannet. Forståelig nok.

«Hva f… er dette?», kom det fra ham.

Etter å ha summet seg litt ble han betydelig mer mild til sinns. Han erkjente både bruk og besittelse mens jeg fortsatt hang med en tredjedel av overkroppen gjennom vinduet.  Han lurte imidlertid på hvorfor jeg ikke bare kunne komme rundt så skulle han slippe meg inn…

«Litt lettere å prate sammen da», mente han.

Uten å forklare ham problemstillingen med vinduet, ba jeg ham om å låse opp ytterdøren. Thomas kom seg inn og fikk kontroll på mannen som var alene. Der fant han nok hasj til at det ble pågripelse.   

Med håndjern på og godt plassert i baksetet på politibilen lurte den unge mannen på om ikke Thomas skulle ha med seg «den andre politimannen som hang i vinduet».

Et betimelig spørsmål syntes jeg der jeg hang. Thomas var velvilligheten selv, og kom tilbake til meg og dro så godt han kunne i beina mine fra utsiden. Men jeg satt like fastlåst.

Nå var det viktigere enn noen gang med handlekraft etter lensmannsmodellen. Løsningen lå i å endre siktedes status. Han ble tatt ut av politibilen og løslatt fra håndjernene. Slik at status kunne bli «hjelper». Mannen dro i det ene benet og Thomas i det andre helt til jeg plutselig løsnet, og vi alle tre lå leende på plenen. Deretter skiftet mannen status tilbake til å være «siktet». På med håndjern og tilbake i politibilen.

Med erfaring fra praktisk politiliv, vet vi at det er ikke alltid at plan A funker. Men med en handlekraftig makker og en plan B som står seg godt med en tilnærming etter «lensmannsmetoden», får vi det til. 

Til neste etappe på historiestafetten utfordrer jeg Ola Moheim. Han er forhandler ved Oslo PD. Men ikke hvilken som helst forhandler. Politiforhandler. 

Til toppen