Helsepersonells rett og plikt til å beholde taushet om helseopplysninger

I forrige nummer kom du så vidt inn på regler om taushetsplikt. En ting er at jeg som polititjenestemann kan ha taushetsplikt overfor informasjon jeg får kjennska-p til gjennom min tjeneste. En annen sak er at politiet under etter-forskning av straffbare handlinger ikke får tilgang til opplysninger som er av betydning for etterforskningen. Jeg har selv erfart dette i tilknytning til en sak om fyllekjøring hvor bilen var forlatt i grøfta, og hvor sykehuset ikke ville opplyse om hvorvidt eier av bilen var pasient. Hva er egentlig reglene her?

I saker hvor politiet har behov for opplysninger om pasienter er det ofte sterke interesser som både taler for å gi opplysningene til politiet, og for å bevare taushet. Tillitsforholdet mellom befolkning og helsepersonell er viktig. Å få oppklart straffesaker er også viktig.

Det følger av straffeprosessloven § 203 første punktum jf. § 204 første ledd og § 210 første ledd første punktum, at ting som har betydning som bevis kan beslaglegges eller pålegges utlevert med mindre bevisforbud foreligger, eller den som besitter materialet har rett til å nekte å forklare seg.

Som et generelt svar på ditt spørsmål har helsepersonell taushetsplikt med mindre det eksisterer et grunnlag i lov for å unnta fra taushetsplikten, jf. helse-personelloven § 21. Taushetsplikten gjelder også utlevering av skriftlig materiale, for eksempel en pasientjournal eller et prøveresultat. Formålet er blant annet å sikre at enhver skal kunne oppsøke lege eller annet helsepersonell uten å frykte at sensitive opplysninger blir videreformidlet til andre, herunder til politiet.

Et viktig unntak fra reglene om taushetsplikt er hvis pasienten samtykker til at legen gir opplysningene, jf. helsepersonelloven § 22. I praksis vil vel pasienten sjelden samtykke til at slike opplysninger utleveres til politiet hvis det taler imot ham, for eksempel i en promillesak som innsenderen nevner.

Helsepersonell har heller ikke taushetsplikt dersom tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre, jf. helsepersonel-loven § 23 nr. 4. Unntaket gir ikke adgang til å kreve opplysninger i tilfeller hvor det ikke er fare for ytterligere lovbrudd. Det må foreligge en betydelig risiko for alvorlig skade på andre mennesker. Dersom pasienten som er påvirket av alkohol, narkotika eller legemidler med bedøvende virkning setter seg inn for å kjøre bil vil helsepersonell ha et ansvar for å varsle politiet. I utgangspunktet er det helsepersonellet selv som må vurdere om situasjonen er av en slik karakter som unntaket omfatter.

Politiet har adgang til å rekvirere prøve jf. straffeprosessloven § 210, jf. helsepersonelloven § 12. Det er som hovedregel retten som skal fatte slikt pålegg ved kjennelse. Helsepersonelloven § 12 må forstås slik at politiet må ha et konkret navn på personen som prøven skal tas på. Det vil ikke være tilstrekkelig at politiet møter opp på sykehuset og spør om de har fått inn noen som kan ha vært involvert i en bilulykke. Helsepersonells plikt til å foreta prøve gjelder ikke for personer som helsepersonellet har til behandling.

I en kjennelse for Høyesterett, Rt. 2005 s. 1329, var spørsmålet om helsepersonelloven § 12 ga grunnlag for å kreve utlevert blodprøver som er tatt for å yte helsehjelp. Bakgrunnen var en bilulykke hvor en person ble drept og hvor politiet hadde mistanke om kjøring i påvirket tilstand. Førstevoterende kom til at resultatet av ordinære medisinske undersøkelser foretatt i behandlingsøyemed ikke kunne kreves utlevert.

Helsepersonellets taushetsplikt gjelder også etter en persons død. Unntak følger av helsepersonelloven § 24. Bestemmelsen er ikke til hinder for at opplysninger gis videre dersom det foreligger vektige grunner. I vurderingen av om opplysninger skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

I en sak begjærte politiet sikring av biologisk materiale på et sykehus etter mistanke om at en person, som nå var død, hadde deltatt i NOKAS-ranet. Formålet var å få bestemt vedkommendes DNA-profil for å sammenligne denne med politiets tekniske funn under etterforskningen. Sykehuset nektet å utlevere materialet. Lagmannsretten vurderte det slik at helsepersonelloven § 24 ikke gjelder for biologisk materiale, og opphevet tingrettens kjennelse. Saken ble påkjært til Høyesterett som fant at biobankloven § 15 uttømmende regulerte adgangen til å utlevere slikt materiale. Biobankloven § 15 ga ikke hjemmel til sikring eller utlevering. Kjennelsen oppstiller en svært streng regel for utlevering av biologisk materiale om mennesker. I realiteten betyr Høyesteretts tolkning av biobankloven at politiet bare kan få adgang til slikt materiale dersom vedkommende samtykker.

Til toppen