Helikopter og media

Politiets innsats er satt under lupen etter 22. juli tragedien. Etter ett massivt press fra media er det klokt av Regjeringen å få utenforstående og habile personer til å finne fakta. Politiet er avhengig av å finne fakta før de leverer saken til påtalemyndighetens tjenestemenn. Derfor er politiet vel vant med å vente før man konkluderer.

Det er mulig også jeg faller i fellen av etterpåklokskap og, som lektor Try sa på Politiskolen, konstabeljuss holder ikke når du skal skrive norsk stil! Dog, allikevel, har jeg behov for å stille noen spørsmål til måten media selekterer sin kritikk og krav.

Jeg har lyttet til og på de offentlige debattene. Jeg har spurt meg fram i et villnis av forståsegpåere og konkluderende bedrevitere hva redningsmannskapene, og i særdeleshet samfunnets eneste eksekutivmakt, politiet, ikke bare burde, men skulle ha gjort i startfasen og gjennomføringen av pågripelsen på Utøya 22.7.11. Særlig er det fokusert på hvorfor politiet ikke brukte helikopter.

I fjernsynet fikk vi bilder fra Utøya og fjorden, tatt fra et helikopter som hang over øya. Vi så ungdommer som svømte for livet. Vi så faktisk bilder av massemorderen. Jeg har stilt spørsmål til enkelte media hvilken rolle og betydning det hadde for ungdommene at det faktisk hang et helikopter over øya da massemorderen gikk rundt på øya og skjøt på ungdommene. Ingen vil reise spørsmålet. Lojaliteten til kollegene er sterk i journalistkretsen.

Vi har, via korte sekvenser, forstått at noen av ungdommene trodde at hjelpen og politiet kom da de hørte helikopteret.

Dette er muligens konstabeljuss, men straffelovens § 387, pkt. 1 sier noe om den alminnelige plikt enhver borger har til;”uagtet det var ham mulig uden særlig Fare eller opofrelse for ham selv eller andre, efter Evne at hjælpe den, der er i øiensynlig og overhengende Livsfare”.

De enkle spørsmålene blir derfor:

• Hvorfor gjorde ikke de som var i helikopteret noe for å redde liv?
• Hvorfor tilbød de ikke sin assistanse til politiet der og da?