Grønnsaksmannen - en ekte agurkhistorie
Når man skal plukke ut en spektakulær hendelse fra et politiliv, er det ikke vanskelig å komme på en, men å velge hvilken. For min del sto det til slutt mellom følgende overskrifter: «Da melder blåste bort», «Da jeg ble bitt av politihund to ganger på samme helg» eller «Grønnsaksmannen».
Det ble Grønnsaksmannen.
Det var en helt ordinær dagvakt midt i uka i januar 2007. Minus fem grader og snø som dalte fra himmelen. Jeg kjørte uniformert patrulje i Trondheim.
Vi var på et oppdrag der en full mann satt i en brøytekant og brekte til forbipasserende. Mens vi var i en form for dialog med ham, måtte vi omprioritere. «Kjør til St. Olavs gate, en mann brenner bål på fortauet utenfor postkontoret», var ordren fra Operasjonssentralen.
Da vi svingte inn i gata så vi på avstand, at ganske riktig, der sto en mann, bredbeint, hendene i hoftefeste og betraktet bålet sitt midt på fortauet. Dette mens folk gikk lange omveier rundt ham.
Verdt å bemerke er at han var kliss naken bortsett fra tennissokker og joggesko. Og bålet, jo det var klærne.
Vi stanset et lite stykke fra ham, og jeg gikk rolig frem i håp om at han ikke skulle stikke av. Å løpe rundt etter og baske med en naken mann i Trondheim sentrum midt i rushtrafikken, ville jeg nødig gjøre.
Jeg tok kontakt med ham på en imøtekommende måte, som om ikke noe hadde skjedd. Strakte frem en hånd og presenterte meg. Han var like imøtekommende, tok meg i hånden og presenterte seg.
Etter en kort dialog om at det var kaldt, han var naken, det var upassende å brenne klærne sine på fortauet i Trondheim sentrum, og så videre, ba jeg ham bli med inn i bilen vår, noe han etterkom frivillig.
«Puh», tenkte jeg lettet.
Vi kjørte cellebil, så dørene til cellerommet ble åpnet og mannen tok et stort skritt inn. DA så jeg det. En del tanker passerte gjennom hodet av synet.
«HVA! Mannen har en agurk stukket opp i skyggenes dal!»
Det som så skjedde var en ryggmargshandling. Jeg tok et godt tak i agurken og dro den ut fra der den ikke hører hjemme. Uten å ta den i nærmere øyesyn kastet jeg den langt vekk.
Hvorfor jeg handlet slik? Tja, jeg har tenkt mye på det. Agurken kunne jo blitt et farlig redskap i «rette» hender. Spesielt med tanke på hvor den hadde vært.
Og hva hadde skjedd hvis jeg ikke hadde kastet agurken, men lagt den strategisk på piketten? En «kollegamatlåner» kunne for alltid blitt kurert når ryktene begynte å gå om hvilket «bevis» denne hadde spist. Nok om det!
Mannen fortrakk ikke eimine. Han bare satte seg inn i bilen og rolig lurte på hva som nå skulle skje. Vi kjørte ham inn til arresten. Han ble fremstilt for lege, og psykiatrisk institusjon var neste stopp.
Frivillig det også, mannen hadde en viss innsikt i behovet for justering.
Jeg spurte mannen om bakgrunnen for hans handlinger. Han svarte at han var inne i en herdingsprosess. Han ville gjøre seg i stand til å utføre verre ting.
Jeg tenkte med meg selv, han der har jammen kommet langt i den prosessen, hva blir det neste? Blomkål?
Mannen var forøvrig hjemmehørende i Oslo. Han hadde helt tilfeldig satt seg på nattoget til Trondheim kvelden i forveien. Så, likesinnede kan dukke opp hvor som helst. Obs! obs!
Mannen var naken, klær måtte han ha. Dette var en stor kar, og utvalget var beskjedent da vinterens kolleksjon fra hittegodslageret ennå ikke var ankommet arresten.
Det ble ei alt for trang og kort treningsbukse, og en like trang fleecejakke med BMW-symbol på brystet, samt at det sto med stor skrift på ryggen «Jeg velger bil til deg!».
I det døren lukket seg etter ham på institusjonen, og han forsvant innover i gangen sammen med pleierne, tenkte jeg:
«Det hadde sannelig vært noe til bilselger».
