Forskerne Kristin Engh Førde og Arnfinn J. Andersen ved NKVTS viser frem sin nye rapport.
Forskerne Kristin Engh Førde og Arnfinn J. Andersen ved NKVTS viser frem sin nye rapport. (Foto: Karoline Sandvik Hernar)

Flere dilemmaer i lokal forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme

Mens terrorforebygging i hovedsak har vært sikkerhetstjenestens oppgave, mobiliseres store deler av samfunnet til å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Lokalt politi er tildelt en såkalt «nøkkelrolle» i denne innsatsen.

Torsdag kom rapporten «Bekymringsarbeidet. Dilemmaer og muligheter i lokal forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i Norge», skrevet av forskerne Arnfinn J. Andersen og Kristin Engh Førde ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Rapporten er ett av flere forskningsprosjekter som skal utvikle kunnskap og forebygging innenfor feltet, og har spesielt tatt for seg hvordan politiet forstår og håndterer sine oppgaver gjennom regjeringens handlingsplan.

– Vi har gått inn i dette temaet med en spesiell oppmerksomhet på bekymring og det vi kaller bekymringsarbeidet. Det vil si arbeidet som politiet og andre forebyggere gjør med å identifisere, vurdere, håndtere og minimere risikoen for at noen er i ferd med å bli voldelige ekstremister, sier forskerne. 

Et vanskelig felt

Til tross for at det er store deler av samfunnets jobb, med blant annet familie, venner, kommune, nærmiljø, skole, arbeidsplass, barnevern, helsetjenester, frivillige organisasjoner, tros- eller livssynssamfunn, fritidsaktiviteter, NAV og kriminalomsorgen, ser man at politiet fortsatt har hovedrollen.

– Et gjennomgående svar fra flere gjennom hele studien har vært at dette ikke er mitt bord. Et problem kan løses andre steder, men det blir politiet som sitter igjen med samfunnsansvaret, sier Andersen.

Men hvem skal hjelpe? Hvem har ansvaret? Hvordan forebygger man?

– Den første utfordringen er at vi skal bekymre oss, men akkurat passe mye. Samtidig som man vet at det å bekymre seg for lite, kan få fryktelige konsekvenser. Det å finne en balansegang er kjempevanskelig og krevende.

Utydelighet og uavklarte spørsmål gjør seg gjeldende når politiet behandler konkrete saker, der de skal skille mellom reell og grunnløs bekymring. En balanse mellom risikoen det kan medføre å gjøre for lite, og risikoen for å gjøre for mye, og i verste fall forsterke problemet man forsøker å motvirke ved kanskje å skape mistillit til politiet og samfunnet og stigmatisere visse grupper.

– Dette oppfattes som et et vanskelig felt, hvor politiet også får saker som ikke viser seg å være så store. Da kommer også dette med «meningspoliti» opp. I en samtale skal ikke politiet snakke om ytringer og meninger, for man skal ikke endre hva personene tenker. Den viktigste jobben ligger da i å finne ut om de kommer til å gjøre en voldelig handling, og i så fall forsøke å forhindre det, sier Førde. 

Mer åpenhet

Bekymringsarbeiderne i politiet forteller i rapporten om at det er en viss spenning, mellom kontroll på den ene siden og omsorg på den andre. Individets rettigheter er også viktige, og forebyggingen skjer derfor i en balanse mellom åpenhet og sikkerhet. 

– Jeg tror mange av de som jobber med dette føler at de har fått en krevende oppgave. Et av våre viktigste poenger er at det som gjør jobben vanskelig, er at de har et ansvar for hele samfunnet og det er vi nødt til å snakke mer åpent om. Det er ikke bare politiet sin jobb å stå i spenningen mellom samfunnssikkerhet og sentrale individuelle
rettigheter som ytringsfrihet og trosfrihet.

– Studien tror jeg kan hjelpe politiet til å kanskje utveksle erfaringer med hverandre, men vi som samfunn er nødt til å snakke mer åpent om dilemmaene som ligger i dette arbeidet, sier Førde.

Lokalt politi har egne oppgaver i forebyggingsarbeidet, med «radikaliseringskontakter» som har dette som ansvarsområde. Disse skal være et bindeledd mellom PST og kommunale instanser. I perioden det ble samlet inn data til studien var det minst en person øremerket til dette arbeidet i hvert av de 27 politidistriktene, mens det i større eller særlig rammede distrikter var flere. 

I forbindelse med nærpolitireformen har antallet radikaliseringskontakter blitt redusert til 12, én per distrikt. Disse 12 inngår nå i et nasjonalt fagnettverk som koordineres av POD.

Må gripe inn

Kriminalitetsforebyggende koordinator i Oslo politidistrikt, Bjørn Øvrum tror politiet kan ta med seg mye av erfaringene videre. 

Kriminalitetsforebyggende koordinator i Oslo politidistrikt, Bjørn Øvrum Foto: Karoline Sandvik Hernar

– Politiets viktigste jobb er å forebygge kriminalitet. Som forskerne var inne på så kan vi ikke stoppe noen fra å ha avskyelige tanker, men det er vår jobb å gripe inn før det blir gjort til handlinger, sier Øvrum.

Han mener politiet står ganske stødig i sin forebygging, men mener det er viktig at flere får kunnskap om den alvorlige problematikken.

– I Danmark har de valgt en annen løsning, hvor det er sosialsektoren som har ansvaret for dette. Men i Norge er det politiet som sitter i hovedsetet og da må vi forholde oss til det. Jeg tror i hvert fall rapporten kan bidra til økt kompetanse, sier Øvrum.

Til toppen