Etterforskning eller etterretning, riksadvokat eller Justisdepartement

Det er, ikke minst i forbindelse med bekjempelse av økonomisk kriminalitet, narkotikakriminalitet og organisert krimina­litet ønskelig og behov for en viss proaktivitet i arbeid med å avdekke de «rette sakene». For enkelte sakstyper vil avdekkingen være helt avhengig av at sakene initieres av politiet på egen hånd.

Hvor langt kan politiet gå i sin etterretnings­virksomhet for å kartlegge om det foreligger straffbare handlinger som bør etterforskes før etterforskning i realiteten er igangsatt? Spørsmålet er viktig fordi det har betydning både for om det utløser straffeprosessreglene og dessuten om det er påtalemyndigheten som er overordnet. For virksomhet som ikke er etterforskning, vil departementet være overordnet myndighet.

Påtalemyndigheten har for lengst presentert sin instruktive mening om hvor grensen går, blant annet ved Georg Fr. Rieber-Mohn i tidsskriftet Nytt i Strafferetten nr. 2/1996 s 30 og ikke minst i Riksadvokatens (Busch) rundskriv nr. 3 1999. Jeg skal ikke her gå i detalj om hva som drøftes av disse, men i korthet er resultatet at spørsmålet i starten av denne artikkelen ikke i særlig grad står seg. I rundskrivet fra 1999 konkluderes:

«Er det tale om undersøkelser med formål å avdekke om straffbart forhold er begått eller begås, foreligger etterforskning»

Man skal likevel merke seg at det kan foretas enkle, kortvarige undersøkelser for å skaffe grunnlag for å avgjøre om vilkårene for å sette i verk etterforskning er oppfylt, uten at etterforskning foreligger.

Hvorvidt man benytter begrepet etterretning på virksomheten, er uten betydning i denne sammenheng. Riksadvokaten skiller mellom etterforskning på personnivå og på saksnivå, hvoretter eksempel på sistnevnte typisk er en drapssak med ukjent gjerningsmann. Så lenge det ikke foreligger etterforskning/etterretning mot person(er) vil reglene om påtaleavgjørelse, underretningsplikt eller eventuelt utsatt underretning ha mindre betydning.

Virksomhet for å avklare om det foreligger narkotikakriminalitet, organisert kriminalitet eller økonomisk kriminalitet som for eksempel korrupsjon vil imidler­tid sjelden være på saksnivå. Typisk for arbeidet med å avklare om det fore­ligger korrupsjon, er at det kan medføre adskillig overveielser før en beslutning om etterforskning skal igangsettes.

Ikke minst gjelder det fordi det kan være en stor belastning å bli mistenkt i en korrupsjonssak og politiet bør derfor være på relativt trygg grunn når slik etterforskning åpnes. Hertil kommer at ØKOKRIM som har et særlig ansvar for å etterforske korrupsjonssaker skal gjøre følgende vurderinger før avgjørelsen om saksinntak tas:

• Etterforskningens omfang, sakens kompleksitet og dens økonomiske størrelse.
• Hvorvidt saken har forgreninger til utlandet.
• Sakens prinsipielle karakter.

Vurdering av hvorvidt det fore­ligger straffbart forhold, antas å ligge i forkant eller i alle fall integrert i disse vurderingskriteriene.

Riksadvokaten går ikke inn i vurderingen av den virksomhet som ØKOKRIM utøver i den hensikt å avgjøre omenheten skal igangsette etterforskning i en sak, men det er verdt å merke seg følgende fra rundskrivet:

«Ansvarlig myndighets oppfatning av forholdet vil som hovedregel være avgjørende»

I tillegg kommer det moment at vurderingskriteriene for saksinntak på ØKOKRIM er nedfelt i påtaleinstruksen og her er nettopp formålet å avklare om en sak skal behandles ved enheten. Dette taler for at slik virksomhet ikke er å anse som etterforskning. Spørsmålet er mer åpent i forhold til om det enkelte politi­distrikts oppfatning av formålet med virksomheten, kan tillegges avgjørende betydning.

Om formålet med virksom­heten er å avklare om en sak skal etterforskes eller om formålet er å avklare om straffbar handling er begått vil ofte være to sider av samme sak.

Jeg skal allerede her tone ned betydningen av om hvem som har det overordnede ansvaret. Det er klart at påtale­myndighetens rolle og uavhengighet tilsier at også den har ansvaret for virksomhet som tenderer opp mot etterforskningens nedre grense. En grense som er mer interessant i forhold til hvilket regelsett som gjelder.

Det er to sentrale bestemmelser i straffe­prosessloven som er utgangs­punktet for Riksadvokatens syn. § 224 er en vilkårsbestemmelse som i hovedsak sier at det må være rimelig grunn til undersøke om det foreligger straffbart forhold før etterforskning kan igangsettes.

§ 226 er en formålsbestemmelse som i hovedsak sier at etterforskning foretas for å skaffe til veie opplysninger for avgjørelsen av spørsmålet om tiltale samt å tjene som forberedelse for den rettslige behandlingen.

Selv om formålsbetraktningene er avgjørende for om virksomheten er å anse som etterforskning, er det i hovedsak ordlyden i vilkårsbestemmelsen som angis som vurderingskriterium for formålet.

Utvalget som utredet organisering og bruk av kriminaletterretning samt etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet er helt på linje med Riksadvokaten i dette spørsmålet, se for øvrig NOU 1997: 15

Til alle dere med etterretningsblod i årene. Fortsett med å «avdekke» de rette sakene, men vær bevisst på hvilken hatt som sitter på hodet. Det nye etterretningssystemet Indicia inneholder en prosjektmodul som kan være et nyttig redskap i forkant av en straffesak. Liten bevissthet med bruken av modulen kan få betydning for krav om innsyn.