Politireformen er som et synkende skip, mener forfatteren av innlegget - her representert ved en politibåt.
Politireformen er som et synkende skip, mener forfatteren av innlegget - her representert ved en politibåt. (Foto: Politiforum)

Et synkende skip

På vei inn mot sommeren 2018 gruer ansatte seg til å skulle gjennomføre arbeidshverdagen sin, skriver tillitsvalgt.

I siste utgave av bladet Norsk Politi skriver politidirektør Odd Reidar Humlegård at «vi trenger et politi som er relevant i morgen», og han konkluderer av DIFIs statusrapport av 2017 at «politiets reformarbeid er i rute"» Det spesifiseres ikke i hvilken rute...

Denne reformen, i alle sine gode intensjoner, er et luftslott. Gode intensjoner i seg selv, som kjent, har kun en eneste funksjon og det er som brolegger av veien til helvete. Og det er dit det går. Mens det på toppen fortsatt snakkes varmt om at dette går rett vei og at vi bygger fremtidens politi. Bare synd at det ikke er noen som bryr seg om dagens politi; selve fundamentet for det som kommer i fremtiden. Wara må gjerne hevde at vi lyver om etatens tilstand, det vil han til slutt måtte svare for selv. Om han sitter så lenge.

For mens man på toppen lovpriser en reform som radbrekker det norske politiet, befinner de ansatte seg i kamp. Om ressurser, om lønn, om anerkjennelse for arbeidet som gjøres. Politi, sivil, jurist – kampen er på alle fronter. Og vi taper! Vi taper mot kunnskapsløshet fra de som tar avgjørelser, mot politikere som er mer opptatt av å sanke stemmer enn og helhetlig styrke politiet, vi taper mot alle de som nå er redde for å miste ansikt og vi taper når ingen er villig til å ta ansvar for kaoset vi befinner oss i. Dermed taper befolkningen – de som vi skal ivareta.

Mens man på toppen lovpriser en reform som radbrekker det norske politiet, befinner de ansatte seg i kamp

Når man spør befolkningen og kommer til glitrende resultat om tillitsnivået den norske befolkningen har til politiet, er det betimelig å undre seg om hvem som er spurt. Har man spurt de som ikke kommer gjennom til operasjonssentralen? De som får sakene sine henlagt fordi det ikke er kapasitet? De som plutselig fikk det som dagsprosjekt å skaffe pass til familien? Det er ikke uten grunn at statistikk anses som en egen form for løgn. Publikum, de vi skal ivareta, er lurt på det groveste; de er forespeilet et politi som er rustet for små og store hendelser, som skal trygge hverdagen og være tett på. Det er en løgn som det er på høy tid at synliggjøres!

Og når da konsekvensene for situasjonen blir synlig og man i sin stilling holdes ansvarlig, utøves det forsøk på handlekraft. Justisministeren hadde ikke engang rukket å lage avtrykk i kontorstolen før han flytter rundt på stillinger i Oslo for å få bukt med de «svenske tilstandene» han frykter så inderlig. Men det er ikke styrking av politiet å flytte stillinger fra en plass til en annen – det er å reparere et skuddsår med et plaster. Men det gjøres allikevel. For Wara «frykter svenske tilstander hvis vi ikke lykkes». Og vet du hva, Wara? Det gjør jeg og!

Problemet er at vi ikke tenker på de samme tilstandene! Og det burde vi! For det svenske politiets rapport om bemanning som ble presentert i mai, «När färre ska skydda fler», er en spåkule for det norske politiet. Her forteller 78 prosent at man opplever at det aldri eller sjeldent har vært tilstrekkelig bemanning på sin avdeling, forebyggingsavdelinger blir stående tomme, de som er bosatt mer grisgrendt opplever en påtagelig dårligere polititjeneste enn de som bor i større byer, åtte av ti politiansatte opplever en følelse av og ikke å strekke til og reduksjon i antall ansatte med annen faglig kompetanse har resultert i at politiutdannende sitter med flere og andre oppgaver enn tenkt. Og man opplever en masseflukt av politiansatte som finner seg en annen jobb.

Den politiske floskelen «vi har aldri vært flere politiansatte» vitner ene og alene om en komplett mangel på fagkunnskap om etaten. Vi er ikke nok folk til å forvalte oppgavene våre på en forsvarlig måte og det er for lite folk i alle seksjoner og avdelinger, uansett om det er en storsatsning eller ikke. Det hjelper ikke å flytte rundt på oss etter hvert som krisene nå oppstår, det er som å tette 20 lekkasjer i en båt med ti fingre – det vil fortsette å lekke.

Vi er i hurtig tempo på vei til en situasjon der det er «de norske tilstandene» som skremmer, ikke de svenske

Vi er i hurtig tempo på vei til en situasjon der det er «de norske tilstandene» som skremmer, ikke de svenske. Og nå er det attpåtil tomt for penger! «Et for høyt aktivitetsnivå» har tømt pengesekken og man er gått i sparebluss. Dette er en episode i«Luksusfellen»; flaut og ikke en etat verdig. Og den reelle kostnaden? Den vil dekkes av publikum, som vil ha stadig dårligere tilgang på politiet og som må klare seg uten hjelp i sine største kriser, helt uavhengig om man bor grisgrendt eller midt i Oslo.

Fremtidens politi vil speile dagens. Det er vi som bygger det. Jeg skjønner at det er mer behagelig å fable om et fremtidens politi rustet for kriminalitet både i den digitale sfære og i gaten, enn det er å ta tak i den synkende skuta dere har rett foran dere. Men det forsvinner ikke selv om dere lukker øynene. Og med oss forsvinner det fremtidige superpolitiet politikere, regjering og POD omtaler i offentligheten.

På vei inn mot sommeren 2018 gruer ansatte seg til å skulle gjennomføre arbeidshverdagen sin, for reformen har flyttet rundt på kolleger og oppgaver, og med ferieavvikling blir man enda færre. Samtidig som arbeidsmengden øker. Denne situasjonen er et lederansvar. Men det er et lederansvar også på høyeste hold – toppene må alle ansvarliggjøres for sine handlinger.

Det følger et ansvar å sitte på toppen. Det er på tide at noen tar det!

 

FLERE LESERINNLEGG OM REFORMEN I SØR-ØST:

Til toppen