Erstatning - ved skade under trening?
Det er en klar forutsetning at operative politifolk skal være i god fysisk form for å kunne utføre sine pålagte arbeidsoppgaver. Mange trener ukentlig og risikoen for skade er stor. Spørsmålet er om skader påført under trening i arbeidstiden skal regnes som yrkesskade, slik at det økonomiske tapet som skaden medfører skal dekkes.
I vårt arbeid for PF-medlemmer, har vi ofte opplevd at politifolk som skader seg under trening i arbeidstiden nektes erstatning under henvisning til at det er i enhver arbeidstakers egeninteresse å holde seg i form, og at adgangen til å trene i arbeidstiden må betraktes som et velferdsgode for alle arbeidstakere.
Med andre ord: nektelsen er begrunnet i et synspunkt om at risikoen for skade påhviler arbeidstakeren selv fordi det i overveiende grad er i dennes interesse å være god fysisk form.
«Interesselæren» har vært drøftet i Høyesterett. En skade godkjennes ikke nødvendigvis som yrkesskade selv om ulykken skjer under aktiviteter som finner sted i arbeidsgivers «interesse». Det avgjørende i slike tilfeller er om det foreligger direkte eller tilstrekkelig nærhet mellom aktivitetene og skadelidtes arbeidsoppgaver.
Trening i fritiden faller naturlig nok utenfor. Mer tvilsomt er det i de tilfeller hvor en politibetjent ikke er i en direkte operativ stilling, men kanskje arbeider på et kontor. Et argument man kan bli møtt med, er at det ikke er nødvendig for vedkommende å trene; jobben er jo ikke fysisk krevende.
Erstatningsrettens kjerne er et spørsmål om plassering av risiko; hvem skal ha den økonomiske risikoen for tapet som skaden medfører? Er det arbeidsgiver eller arbeidstaker?
I rundskriv G-124/91 uttaler Justisdepartementet: «Departementets utgangspunkt er at det generelt sett påhviler enhver arbeidstaker et personlig ansvar for i sin fritid å innrette seg slik at man stiller både fysisk og psykisk skikket for å løse de arbeidsoppgaver som er lagt til det yrket vedkommende har valgt».
Det er likevel et kjent faktum at det for operative politibetjenter, og det omfatter vel de fleste, foreligger en nærmere sammenheng mellom fysisk trening og arbeidstakerens ordinære arbeidsoppgaver enn hva som er tilfelle for de fleste andre arbeidstakere. Ifølge brev av 30. november 2004 fra politidirektør Ingelin Killengreen, har alle politidistriktene og særorgan i dag tilbud til sine ansatte om fysisk aktivitet i arbeidstiden med inntil 1 time per uke.
Så, hva kan du som politimann eller kvinne gjøre for å ivareta din erstatningsrettslige stilling? Du bør være bevisst på følgende forhold:
Sjekk at du i arbeidsavtalen har rett til å trene i arbeidstiden med lønn.
Selve tidspunktet for treningen bør i beste fall også avtales skriftlig med arbeidsgiver på forhånd. I noen tilfeller leier arbeidsgiver f.eks. en gymsal til faste tider i uken.
Det kan være vanskelig å bli enige om et konkret tidspunkt. En praktisk løsning kan være at avtalen inneholder en bestemmelse hvor du selv kan avgjøre tidspunktet for treningen, men i løpende overensstemmelse med arbeidsgiver eller nærmeste overordnede.
Har du en friere arbeidsdag, kan en løsning være at du selv bestemmer når og hvor du ønsker å trene, men en slik ordning må være avtalt skriftlig med arbeidsgiver på forhånd og være innenfor din normale arbeidstid.
Dette er i tråd med retningslinjene i brevet fra politidirektør Ingelin Killengreen: «Ordningen bør videre være fleksibel og basert på frivillighet, og med muligheter for individuell tilpasning.»
Ut fra et erstatningsrettslig synspunkt, kan vi konkludere med at trening i arbeidstiden bør avtales skriftlig og på forhånd. Når skaden først har skjedd, kan det være for sent.
