Erik og Henning har sittet 18 år i samme bil

En politibil ruller opp foran kjøpesenteret i Horten sentrum. De to røslige politimennene inne i maja har sett et kjent ansikt på benken utenfor. Vinduet på førersiden åpner seg.

­– God dag, Randi! Går det bra?

Politiførstebetjent Henning Ø. Johansen lener seg lett ut og vinker til den middelaldrende damen som sitter på en benk. Smilet blir returnert.

– Jaja, responderer Randi.

Ved siden av henne har hun en jevngammel mann.

– Er han snill mot deg? spør Henning.

– Jaja.

– Da får dere ha en fin dag i sola, sier Henning.

Han sender et vink i retning paret, lukker vinduet og setter maja i gir.

– Randi og Lars kan være bitre uvenner den ene dagen, men perlevenner den neste. I dag var det nok en god dag. Vi kjenner dem veldig godt, forklarer Henning.

«Et kvart tonn politi»

Det er ikke mange som har patruljert sammen så lenge som Erik og Henning. De to politiførstebetjentene har sittet i samme bil mer eller mindre sammenhengende i hele 18 år. «Hele» Horten vet hvem de er, og på Horten politistasjon blir de betegnet som et gammelt ektepar

– Søsteren min observerte oss en gang vi jobbet, og hun kommenterte at der ene sluttet å prate, begynte den andre. Sånn gikk det fram og tilbake. Hun bare ristet på hodet, sier Erik.

– Viersom et gammelt ektepar, skyter kollega Henning raskt inn.

Uforvarende bekrefter duoen det som slekta sier om dem. Replikkvekslingene er tidvis kjappe. Tonen er god.

– Vi har alltid stått last og brast ved hverandre. Alltid klart å gjøre dagene våre hyggelige. Trivselen har vært viktig, vi er ofte i ukritisk godt humør, spøker og fleiper, forklarer Henning.

– Har dere alltid hatt god kjemi?

Svarene er unisone og simultane.

– Bestandig, svarer Henning.

– Ja. Alltid, sier Erik.

Politiforum møter duoen på Horten politistasjon, arbeidsplassen deres i alle år. Det er lett å se dem; begge er røslige karer som ruver godt over bakken. Erik den største, på «i hvert fall to meter».

– Vi er synlige, for å si det slik, sier Erik.

– Noen ganger hører vi folk si «fytti helvete, nå ble det litt mye her!» når vi kommer, supplerer Henning.

Fordelen, mener de to, er at de bare gjennom sin fysiske tilstedeværelse dominerer situasjonene de går inn i.

– Folk tenker seg som regel om før de finner på noe dumt. Det er ikke fristende å gå på Henning og meg. Det er jo tross alt et kvart tonn politi som kommer tassende! smiler Erik.

Da han var tillitsvalgt for Politiets Fellesforbund (PF) og møtte på tidligere forbundsleder Arne Johannessen, fikk han beskjeden om at han var den største tillitsvalgte PF ha dde hatt. Fysisk sett.

– Vi er bygd for maje, han og jeg, sier Erik.

– Passat blir mer som å kle på seg en bil, sier Henning.

Når det kjører en maje rundt i Horten-området, er derfor sjansen stor for at det er nettopp disse to som sitter i forsetene. Og med 18 patruljerende år på baken, har det blitt litt kjøring.

– Det har blitt vanvittig med kilometer på veien. Mange, mange tusen kilometer. Vi har slitt ut noen majer, nå er vi vel på vår fjerde, sier Erik.

Kollegaen skyter raskt inn:

– Men så er vi glade i å være ute, i å kjøre rundt og snakke med folk. Det er tilstedeværelse som gjelder, og jeg mener vi er flinke til å strekke oss i oppdraget for å etterkomme behovet om hjelp fra de menneskene som trenger det.

24/7-politiet

Det er Henning som kjører når vi er ute på patrulje i Hortens gater. Han vinker og hilser til møtende bilister. Ofte.

– Vi er veldig kjent i lokalmiljøet etter så mange år i gata. Vi har drevet mye med forebyggende arbeid også. Jeg tror alle vet hvem vi er, og det mener jeg er en stor styrke, sier Henning.

Erik er selv født og oppvokst i Horten, og er kanskje en enda mer synlig person i bybildet. Etter 33 år i politiet i hjembyen, treffer han stadig vekk gamle kjente.

– Nå hanker jeg inn barnebarna til de jeg har pågrepet tidligere. Og snakker med foreldrene deres, som jeg også har pågrepet. Slekter følger slekters gang, sier han lakonisk.

– Vi er jo politi «27/7», understreker Henning, og fortsetter:

– Det skjer at folk ringer meg i helga eller kommer på døra for å spørre om råd. Sånn sett er vi skikkelig nærpoliti. Men jeg ser det ikke som en belastning. Jeg er ikke til for politidirektøren, men for folk i byen min. Det er de som bor her jeg skal serve.

Tilstedeværelsen og synligheten gjør noe med tilliten til dem som politifolk, mener de.

– Folk har tiltro til oss i lokalmiljøet. Vi har aldri hatt problemer med noe, ingen sjikane og ingen som har ødelagt noe. Jeg tror det er fordi vi møter folk der de er, og tar dem på alvor, sier Henning.

– Så er det jo sånn at ikke alle liker oss, men det kan vi heller ikke forvente. Selv om vi er hyggelige og respektfulle overfor dem vi møter, er vi først og fremst politifolk i uniform. Folk må stå til ansvar for det de gjør. Det er ingen tvil om at hvis noen gjør noe galt, så kommer de ikke unna fordi de kjenner oss, sier Erik.

Mange tusen oppdrag

De to politiførstebetjentene peker ut gamle åsteder og kjenninger på vei gjennom Horten. Det finnes neppe den gatestubb de to ikke har vært innom i sine år i byen.

– Det gamle sambandet fungerte ikke i denne gata, erindrer Erik.

Han peker innover en stikkvei vi kjører forbi.

– En gang måtte jeg trekke våpen her, mot en ruset mann som viftet med kniv. Jeg fikk ikke kontakt med andre. Heldigvis gikk det bra.

Og bra har det gått med Erik og Henning. Selv om de har jobbet med en rekke tragiske saker i årenes løp.

– Vi har sikkert løst mange tusen oppdrag sammen, og har jo vært på en haug dødsulykker på gamle E18. Og vi ble begge sendt opp til pårørendesenteret på Sundvollen dagen etter 22. juli 2011. Det gjorde inntrykk, sier Erik.

Henning nikker.

– Vi sto vakt da likene begynte å komme inn, og var med på å laste dem inn i en trailer, sier han.

– Det verste er når det er unger involvert. Men vi snakker om opplevelsene i bilen, løser det på vei hjem etter oppdraget og blir ferdige med det. Vi er like på det punktet også, og trenger sjelden oppfølging, sier Erik.

Skled på parketten

En gang trengte imidlertid Henning støtte i etterkant av en hendelse. Høsten 2006 drepte en 38 år gammel mann tre personer på Nøtterøy utenfor Tønsberg, før han skjøt rundt seg med hagle på en bensinstasjon i Andebu. Der ble mannen konfrontert av politiet, som traff mannen med to skudd i bena før han tok sitt eget liv.

Ett av skuddene som traff gjerningsmannen, ble avfyrt av Henning.

– Det var en ekstraordinær hendelse. Når kvelden var over, hadde vi fire drepte og to alvorlig skadde. Erik var på hytta, men etter hendelsen ringte jeg ham på fjellet og sa at han måtte være med i etterkant, når Spesialenheten ble koplet inn. Han tok vare på meg. Det var trygt å ha ham der, for det var ganske heftig, forklarer han.

– Jeg heiv igjen døra på hytta og kjørte avgårde da Henning ringte, sier Erik.

Kollegastøtten var viktig i perioden etterpå.

– Det var fint å ha noen å rådføre seg med innimellom. Det var veldig greit. Ikke fordi jeg sleit, men fordi jeg hadde en støtte i ryggen som jeg ikke tvilte på.

Det er ikke bare de vonde og vanskelige sakene som Erik og Henning husker godt. I løpet av et langt politiliv sammen, har de gjennomlevd mange situasjoner litt utenom det vanlige. Som da de skulle storme et hus, fullt bevæpnet.

– Dette var på vinteren, og det var snø og is utenfor. Vi slo inn døra, og kom seilende innover parketten med is under beina. Det var som å se bambi på isen, vi sklei av gårde begge to, smiler Erik.

Henning tar historien videre:

– Inne i stua sitter det en familie som spiser middag, relativt overrasket over å se oss komme seilende. De bare satt der og gapte, og sa ingenting. Det viste seg at noen hadde gitt oss feil adresse. Vi ba ettertrykkelig om unnskyldning før vi ganske flaue forlot huset.

Beklagelsen må ha vært tilstrekkelig - for de hørte aldri noe i etterkant.

– Et kjempegodt rykte

Vi er på vei for å besøke ambulansetjenesten i Horten. For Henning og Erik er det en selvfølge å pleie nær og tett kontakt med de andre nødetatene. Det innebærer å stoppe innom og ta en kaffe i ny og ne.

– Det er viktig på et lite sted å kjenne hverandre og vite hva de andre står for. Vi lærer av dem, og de lærer forhåpentligvis av oss. Og vi er på fornavn med alle, sier Erik.

– Det at vi kjenner hverandre, gjør at vi strekker oss lengre for å tilrettelegge for hverandre. Jeg skulle nok ønske at det var flere i nødetatene som var flinkere til å møtes og å bli kjent på denne måten, sier Henning.

Andreas Hansen på AMK i Horten åpner døra når politiførstebetjentene ringer på. Han er ikke treg med å invitere dem inn på en kopp kaffe.

– Det er veldig ålreit å kjenne hverandre. Å kunne ta en kaffekopp, prate litt og slå i hjel noen myter, og oppdatere hverandre på arbeidsmetoder, det er gull verdt. Når vi ser noen vi kjenner fra politiet ute på skadesteder, senker vi skuldrene og stressnivået automatisk, fordi vi vet hva de står for, sier Andreas til Politiforum, og fortsetter:

– Spesielt disse kara er det moro å jobbe sammen med. De har mye erfaring og kan jobben sin, og har et kjempegodt rykte her hos ambulansetjenesten. Samarbeidet oss imellom er proft, men likevel hyggelig.

Erik og Henning nikker gjenkjennende. Ryktet deres er ikke bare godt hos ambulansetjenesten, men også på politistasjonen.

– Dette er to gode kolleger som har jobbet tett sammen i alle år. To kollegaer vi setter høyt, sier politioverbetjent Harald Moe, seksjonsleder på ordensavdelingen i Horten.

– Jeg setter stor pris på å ha erfaringen deres ute på gata. At de fortsatt jobber turnus og står alle vaktene ute i operativ tjeneste, det kan ikke undervurderes. Jeg tror også yngre kolleger setter pris på å ha Erik og Hennings erfaring ute på gata.

Politiførstebetjentene er enige.

– Jeg tror nok de synes det er trygt å ha oss med. Vi kan lære dem en del, men de lærer også oss en del også. De som kommer ut av skolen nå, er dyktige som få. Og vi er nødt til å være lærevillige for å henge med i svingene, sier Erik.

Samtidig er det situasjoner hvor erfaring er gull verdt.

– Her om dagen hadde vi en hjertestans på kjøpesenteret i sentrum. Spørsmålet var hvor ambulansehelikopteret skulle lande? Det er ikke så lett å vite om du ikke har erfaring, men hos oss ligger det i ryggmargen. Vi vet hvor den beste landingsplassen er, sier Henning.

Ikke et vondt ord

Erik gikk ut av Politiskolen så langt tilbake som i 1983. Henning i 1991. Til sammen har de nesten 60 års operativ politierfaring. For med unntak av obligatorisk hospitering, har begge tilbragt hele politikarrieren på gata.

– Hvorfor det?

Erik, med 33 mer eller mindre operative år på baken, trenger ikke tenke seg mye om når han får spørsmålet.

– Fordi jeg trives. Jeg liker meg her. Brenner det på dass, det liker jeg. Når alt har gått «åt skogen», å da være med på å få ting på plass, det er givende. Så lenge jeg henger med fysisk og psykisk, vil jeg gjerne fortsette. Men jeg kan gå av med pensjon neste år, sier han.

– Jeg håper han blir med litt til! At jeg og Erik kjører sammen er en stor motivasjonsfaktor for meg, kommer det kontant fra kollegaen.

– Det kommer også an på politireformen. Hva konsekvensene blir av den. Om jeg må møte opp et annet sted, for eksempel. Men jeg utelukker ikke at jeg fortsetter, så lenge godkjenningene står. Vi har det jo kjempefint sammen, sier Erik.

En pause. Erik fortsetter.

– Det er klart, det har vært litt stille i bilen noen sjeldne anledninger, men ikke lenge om gangen. Vi gjør oss raskt ferdige med ting. Når en avgjørelse er tatt, så er den tatt. Og vi har aldri vekslet noen vonde ord med hverandre. Men så er vi også like i måten vi jobber på.

– Vi stiller få spørsmålstegn ved hverandre, legger Henning til.

– Også er vi enkelt skrudd sammen, vi er ikke så avanserte. Ikke er vi redde på jobb heller. Jeg vet ikke når jeg var redd på jobb sist. Egentlig tror jeg aldri jeg har vært redd på jobb, skyter Erik inn.

– Dere er en litt annen generasjon politi enn de som kommer ut av Politihøgskolen i dag?

– Å ja. Helt klart. Vi gikk på Politiskolen, det var jo mer som en fagskole. I dag er det noe helt annet, svarer Henning.

– Vi er nok litt som dinosaurer, i ferd med å dø ut. På godt og vondt, sier Erik.

Det blir stille.

Unik patrulje

For det er sannsynligvis svært få patruljer i norsk politi i dag som har den samme operative ballasten som Erik og Henning. I dag er det langt mellom de unge politifolkene som satser på en operativ karriere.

– Vi har nok blitt en patrulje som det ikke er mange igjen av i Norge. Det er sjelden at folk holder ut så lenge, spesielt i skiftarbeid, sier Henning.

Både han og kollegaen synes det er synd om denne utviklingen fortsetter. Erfaringen de tar med seg ut i gata, etter så mange års operativ tjeneste, er uvurderlig, mener duoen. Og alderen til tross, Erik er ikke i tvil:

– Det går an å leve et veldig bra politiliv som operativ!