En historie om (u)bevæpning

En historie om (u)bevæpning

Debatten om generell bevæpning av norsk politi, har kommet og gått i over 100 år. Dette er en ganske kort og passe utfyllende historie om bevæpning og ubevæpning av norsk politi.

I morgen formiddag legger det regjeringsutnevnte Bevæpningsutvalget fram sin utredning om fremtidig bevæpning av norsk politi. Det markerer den foreløpige slutten på en debatt som har eksistert siden begynnelsen av forrige århundre.

– I perioder med samfunnsuro har diskusjonen om bevæpnet politi gang på gang blitt aktualisert. På begynnelsen av 1900-tallet diskuterte man også hvorvidt politiet skulle være bevæpnet eller ei, sier professor og politiforsker Liv Finstad til Forskning.no.

Tidlig på 1900-tallet var norske polititjenestemenn utstyrt med kølle til å forsvare seg med. Allerede da ble det ytret frampå at revolveren kanskje ville være et mer passende våpen for politiet.

«Revolveren er rask å få tak i om det trengs, og man kunne for eksempel skyte med løst. For øvrig tror jeg at det vilde vært nok å vise den. Når det først blir kjent at politiet bar våpen, vilde der nok staa anden respekt av det», bemerket polititjenestemann Laurits Myklebust overfor Politiforums forgjenger «Norsk Politiblad» den gangen.

Dobbeltdrapet på Ringerike

Debatten ble ytterligere aktualisert ti år senere, i 1926. Da ble lensmennene John Solumsmoen og Oluf Aalde skutt og drept mens de jaktet på to skapsprengere på Ringerike.

Solumsmoen og Aalde konfronterte skapsprengerne kun bevæpnet med køller, og ble de to første personene på lista over drepte polititjenestemenn.

Politibetjent R. Falstad sa den gangen til Norsk Politiblad at det «er en ny og moderne tid vi lever i», og at han «er ikke i tvil om at de drap det her er tale om, ikke er de siste». Det fikk han rett i.

Minnestedet etter lensmannsdrapene i 1926.
Minnestedet etter lensmannsdrapene i 1926. Foto: Geocaching.no

Som også har vært tilfelle med senere politidrap, førte drapene av de to lensmennene til at Norsk Politiforbunds krav om at polititjenestemenn skulle få bruke revolver i tjeneste, ble ytterligere aktualisert. Foreningen krevde også at Politiskolen, som ble åpnet seks år tidligere, skulle gi polititjenestemennene «den undervisning og de hjelpemidler som trengs for å oppta kampen mot forbryterne».

Arbeidskonflikt og Menstadslaget

Seks år etter lensmannsdrapene opplevde Norge den største arbeidskonflikten i moderne tid, når 60.000 arbeidere ble utestengt fra arbeidet under en seks måneder lang lock-out. Konflikten kulminerte med det såkalte «Menstadslaget», hvor 12 polititjenestemenn ble skadet.

Politiet hadde nå anskaffet seg skytevåpen, som var innelåst på politistasjonen. Disse ble klargjort for bruk, men ikke benyttet under Menstadslaget. Men hendelsen aktualiserte ytterligere spørsmålet om politiet skulle få bære våpen.

– På den tiden handlet spørsmålet om hvordan politiet skulle kunne beskytte samfunnet mot arbeidskonflikter, streik og revolusjon, sier Finstad til Forskning.no.

– I dag handler spørsmålet om bevæpning for mange om politiets evne til å beskytte seg selv og publikum mot terrorangrep.

Den myke og den harde linjen

Spenningen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i mellomkrigstiden, splittet også politiet. På 1920- og 1930-tallet utviklet det seg to polititradisjoner: Den myke linjen, som sympatiserte med arbeiderne og var mot bevæpning, og den harde linjen, som ønsket bevæpning.

Opprettelsen av utrykningsstyrken «Statspolitiet» på begynnelsen av 1930-tallet, var den harde linjen i praksis. Statspolitiet hadde bekjempelse av opprør som hovedoppgave, og spilte en sentral rolle under Menstadslaget.

Den 76 mann store styrken ble nedlagt etter bare fire år, da Arbeiderpartiet overtok makten og formelt la hele politietaten under staten i 1936.

«I almindelighet meget dårlig utstyrt med våben»

Bare to år etter dette, kom den neste tragedien, da lensmann Olaf Taarneby i Solør ble skutt og drept av en sinnsforvirret person. Taarneby var ubevæpnet, og tankene gikk tilbake til lensmannsdrapene tolv år tidligere.

«Den gang blev det som kjent bragt frem i diskusjonen adskillig om dette at lensmennene i almindelighet er meget dårlig utstyrt med våben, og ofte står helt forsvarsløse overfor desperate voldsforbrydere», skrev Aftenposten etter drapet.

Avisen fulgte opp med å stille spørsmål til formannen i Lensmennenes Landsforening om hvordan det er stilt med lensmennenes våpen i dag.

Da Olaf Taarneby ble drept i 1938, kom generell bevæpning av politiet på agendaen.
Da Olaf Taarneby ble drept i 1938, kom generell bevæpning av politiet på agendaen. Foto: Faksimile fra Aftenposten 6. mai 1938
– Det mangler dessverre ennu meget på at det er i orden. Staten har ikke fjott det minste for å utstyre oss, og skal vi ha våben må vi anskaffe oss det på eget initiativ og på egen bekostning. Dog kan man på ansøkning få bidrag hertil. Det er de færreste som har våben og i tilfelle er det gjerne en liten revolver, et meget mangelfullt våben mot en sinnssyk drapsmann, svarte formann Dahl.

Hvorvidt det etter dobbeltdrapet tolv år tidligere ble «gjort nogen forbedring» med lensmennenes utstyr, svarte Dahl negativt på.

– Nei, ingen ting, men det er nedsatt en komite for å utrede spørsmålet om politiforholdene på landet, og det er jo mulig at den vil ta sig av denne for oss meget viktige sak. Nå er vi som oftest helt forsvarsløse.

Endelig felles våpeninstruks

I etterkrigstiden ble den myke linjen videreført med Arbeiderpartiet ved makten. Politiet hadde da tilgang på skytevåpen i spesielle situasjoner.

I et referat fra Stortinget i VG i 1958, nevnes det imidlertid at spørsmålet om bevæpning av politiet ble debattert:

«Bevæpning av politiet var det delte meninger om. Hoel (v) og Bunkholt (b), som er lensmenn i det sivile, fremholdt at saken må overveies alvorlig. Justisministeren trodde saken ville bli tatt opp på neste politimestermøte.»

I mars 1962 fikk politiet endelig en felles våpeninstruks som skulle regulere politiets våpenbruk. Der ble det blant annet spesifisert:

«Politimester, utrykningssjef, overvåkingssjef, sjef for Politiskolen og sjefen for Kriminalpolitisentralen, samt deres stedfortredere under fravær kan gi ordre om bevæpning av enhver som har politimyndighet med tjenestevåpen når

a) tjenesteoppdrag eller en forliggende situasjon gjør bevæpning nødvendig, eller

b) Justisdepartementet har samtykket i eller beordret at bevæpning foretas til løsning av spesielle oppdrag eller under særlige forhold.»

Politimester fryktet bevæpning

I perioden 1957-1971 ble til sammen sju polititjenestemenn drept i tjeneste. Etter at en svensk polititjenestemann ble skutt og drept i Linköping i 1965, kom Oslo-politimester Johan Gjerde på banen i VG:

– Hvis ikke domstolene gir oss den beskyttelse vi må ha, er jeg redd den situasjonen snart vil oppstå at også norske politifolk må bevæpnes for å holde tritt med den kriminelle ut vikling med stadig stigende brutalitet fra forbryternes side.

– Det hender norsk politi griper til våpen også? spurte avisen.

Politimester Gjerde i Oslo fryktet at generell bevæpning ville tvinge seg fram.
Politimester Gjerde i Oslo fryktet at generell bevæpning ville tvinge seg fram. Foto: Faksimile fra VG 17. mars 1965
– Ja, blant annet når alarmen går fra banker tør vi ikke ta sjansen på å la karene være ubevæpnet. Ved større ettersøkninger der vi har grunn til å anta at forbryterne er bevæpnet hender det også at politifolkene utstyres med våpen. For øvrig vil jeg si at det er opp til den enkelte politimanns vurdering av situasjonen i øyeblikket som må avgjøre om han virkelig skal bruke våpen eller ikke, svarte politimester Gjerde.

Det sivile preget

Også i debattspaltene kom det en og annen meningsytring om politiets bruk av våpen. VG skriver for eksempel på lederplass på lille julaften 1970 at det «ville være lite i pakt med alminnelig norsk mentalitet om vårt ordenspoliti skulle begynne å opptre bevæpnet på gaten».

«Men det betyr ikke at vi blåøyd tror på en evigvarende norsk Kardemomme-by-idyll. En økende voldsmentalitet preger også det norske samfunn, og dypt uheldige episoder har inntruffet, og fått røster både i og utenfor politiet til å rope stadig høyere på væpning. Skal vi unngå at dette kravet blir for høyrøstet, må politiet styrkes på annen måte», fortsetter VG – og peker på økt bemanning som et mottrekk.

Debatten om generell bevæpning kom og gikk også denne gangen, og den myke linjen med et ubevæpnet politi holdt stand.

Dette ble videre stadfestet da Politirolleutvalget på slutten av 1970-tallet kom fram til de ti grunnprinsippene for norsk politi. At politiet skal ha et sivilt preg, altså det motsatte av et militært preg, ble tatt til grunn for en ytterligere videreføring av den myke linjen.

Avvises av departementet

Fra politiet selv, ble spørsmålet om generell bevæpning stadig tatt opp. Da en politibetjent forsvant på mystisk vis i 1982, fryktet kollegene at han var tatt av dage av det kriminelle miljøet. Oslo politiforenings leder Jon T. Kvikne vurderte den gangen å kreve generell bevæpning.

Senere samme år gjentok Kvikne «trusselen» – denne gangen med bakgrunn i et ønske om å forby slagbatongen «nunchaku», samt å innføre registreringsplikt for haglegeværet.

– Hvis disse ønskene ikke blir innfridd, kan kravet om alminnelig bevæpning av norsk politi melde seg for fullt, sa Kvikne til VG.

Da politioverbetjent Per Stiegler ble skutt i Bergen bare fire måneder senere, var han imidlertid krystallklar, til tross for at han har en hårsbredd fra døden: Stiegler ville aldri gå inn for at politiet skulle være bevæpnet på vanlige oppdrag.

Ikke alle kollegene hans var enige i det – en konflikt med politimesteren i Bergen førte til at deler av politistyrken nektet å rykke ut på risikofylte jobber uten våpen. I 1984, året etter at Stiegler ble skutt, var spørsmålet om generell bevæpning på nytt på agendaen.

Men:

– En generell bevæpning av norsk politi er ikke aktuelt, fastslo sjefsinspektør Kaare Singsaas i Justisdepartementet da overfor VG.

Den såkalte «Oslo-ordningen»

I samme artikkel nevnes imidlertid den såkalte «Oslo-ordningen», som innebærer at polititjenestemennene har våpen og ammunisjon nedlåst i et plombert skrin i bilen – altså det som vi i dag kjenner som «framskutt lagring».

På spørsmål fra VG om hva departementet tenker om en slik ordning, svarer Singsaas dette:

– Vi har ingen negative erfaringer med ordningen i Oslo, og vil neppe motsette oss at andre politikamre gjør bruk av den. Betingelsene må imidlertid være at skrinene er plassert i organiserte bilpatruljer, og at ordningen kun gjelder for de største politikamrene.

Nei til generell politibevæpning, sa sjefsinspektør Kaare Singsaas i Justisdepartementet.
Nei til generell politibevæpning, sa sjefsinspektør Kaare Singsaas i Justisdepartementet. Foto: Faksimile fra VG 1984

Framskutt lagring var ikke en del av den nye og mer detaljerte våpeninstruksen som kom i 1989, og erstattet den opprinnelige fra 1962.

Det ble først en del av våpeninstruksen etter revisjonen i 2004 – et halvt år etter at operativ uteleder Arne Sigve Klungland ble drept under Nokas-ranet, og bevæpning nok en gang ble et tema.

Arven etter Nokas

Daværende forbundsleder Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund (PF) sa i etterkant av drapet at han ikke ønsket alminnelig eller permanent bevæpning av norsk politi, men at han tror en slik praksis vil tvinge seg fram på sikt.

– Jeg tror den siste utviklingen med brutale ran gjennomført som militære kommandoraid, på sikt vil tvinge fram alminnelig bevæpning av politiet også her. Dersom vi ikke får tyngre våpen i patruljebilene nå, vil permanent bevæpning av norsk politi tvinge seg fram raskere, sa Johannessen, og viste til et to år gammelt forslag om å endre våpeninstruksen slik at også tohåndsvåpen var omfattet av framskutt lagring.

I etterkant av Nokas-drapet, nedsatte Politidirektoratet (POD) en arbeidsgruppe som skulle vurdere nye tiltak i politiet. To og en halv måned senere presenterte politidirektør Ingelin Killengreen arbeidsgruppens konklusjoner.

– En del politibiler skal kunne frakte såkalte tohåndsvåpen, slik at de vil kunne være bedre rustet enn tidligere, sa Killengreen til NTB.

Videre ble det blant annet foreslått at pistol skal erstatte revolver, mens et nytt og bedre håndvåpen skulle erstatte datidens maskinpistol. Generell bevæpning av politiet ble ikke foreslått.

I november 2004 ble våpeninstruksen endret for å imøtekomme arbeidsgruppens forslag. Og i løpet av 2007-2008 ble politiets revolvere erstattet med nye og moderne pistoler.

Fagforeningen utredet bevæpning

I fagforeningen PF gikk debatten om generell bevæpning av politiet. Det var uenighet mellom de ulike lokallagene, hvorav Oslo politiforening og PF Troms var to av forkjemperne for generell bevæpning. På PFs landsmøte i Alta i 2010, fremmet de et fellesforslag om å utrede temaet.

«Forbundsstyret nedsetter et bredt sammensatt utvalg som skal drøfte og vurdere alle sider omkring bevæpning av norsk politi, herunder om politiet skal bære våpen permanent», het det i det endelige vedtaket landsmøtet fattet.

I februar 2011 startet PFs eget bevæpningsutvalg arbeidet sitt, som munnet ut i rapporten «Generell bevæpning av norsk politi» et år senere. I mellomtiden traff terroren Norge den 22. juli – men utvalget legger vekt på at rapporten er utarbeidet uavhengig av denne hendelsen.

Og konklusjonen, den er delt. Fire av sju utvalgsmedlemmer er mot en generell bevæpning av politiet. De resterende tre er for.

Dette gjenspeiler resultatet i en spørreundersøkelse utvalget gjennomførte blant politifolk, hvor cirka 60 prosent av respondentene svarte at de var mot permanent bevæpning.

Overraskende bevæpningsvedtak

Den omfattende rapporten ble ikke behandlet på PF-landsmøtet i 2011 som planlagt, men ble utsatt til 2012. Med 71 mot 53 stemmer vedtok da landsmøtet overraskende å gå inn for permanent bevæpning.

– Landsmøtet har i dag gjort et historisk vedtak. Nå går Politiets Fellesforbund for permanent bevæpning. Da er det, uavhengig av hva jeg har ment før, mitt oppdrag som forbundsleder å kjempe for det og det skal jeg gjøre, sa forbundsleder Arne Johannessen til landsmøtet da det historiske vedtaket var gjort.

Året etter ble våpeninstruksen nok en gang endret, og framskutt lagring av våpen i bilene ble da gjort permanent for alle politibiler.

Så, i 2014, kom terrortrusselen og den midlertidige bevæpningen av politiet, som varte i 14 måneder fra november 2014 til februar 2016.

I hele denne perioden, fra PFs historiske landsmøtevedtak i 2012 og fram til den midlertidige bevæpningen opphørte, sto politibevæpning høyt på agendaen – og genererte over 8000 mediesaker.

Stortinget tok endog opp spørsmålet om generell bevæpning av politiet i mai 2015, men da gikk ingen partier inn for å endre praksisen med et ubevæpnet politi.

Men da daværende justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) på PF-landsmøtet senere samme høst varslet opprettelsen av et offentlig bevæpningsutvalg, fikk han stor applaus.

Om resultatet er at PF får det som vi vil, og utvalget går inn for et generelt bevæpnet politi, får vi vite i morgen.

Til toppen