Den vanskelige åpenheten

En samlet norsk presse har utfordret rettsapparatet i Norge med ønske om større åpenhet. Legitimiteten for kravet er til stede. For domstolene er det nærmest bare å trykke på knappen.

  • Endret

Det er flott å konstatere at de tre lokale domstolene på Sørlandet, som de første etter Oslo tingrett, nylig har lagt til rette for en større åpenhet. Meroffentlighet og åpenhet skaper tillit. Det fortjener det norske rettssystemet som stadig vekk, gjennom undersøkelser, viser seg å ha stor troverdighet hos publikum.

En av de fremste oppgavene for norsk presse er å være en kritisk observatør av norske domstoler. Samfunnsansvaret mediene har påtatt seg i forhold til alle statsmaktene forutsetter åpenhet. Avgjørelser bak lukkede dører tilslører åpenheten. Avgjørelser som ikke kan offentliggjøres uten nødvendig innsyn skaper mistenksomhet. I alle sammenhenger er avgjørelser tatt bak lukkede dører, uten nødvendig innsyn og informasjon, et forsøk på å stenge noen ute.

I ti år har Oslo tingrett praktisert en rett for pressen til å gjøre seg kjent med innholdet i rettens begrunnelse for varetektsfengslinger, selv om dommeren har satt forbud mot å offentliggjøre hva som står i avgjørelsen. Pressen har fått innsyn. Det skaper trygghet i rettssystemet. Kristiansand tingrett, Aust-Agder tingrett og Lister tingrett aksepterte nærmest på strak arm den praksis Oslo tingrett har hatt i en lang rekke år, da de tre domstolene ble bedt om dette av Fædrelandsvennen for kort tid siden.

Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening har utfordret de ni andre, største domstolene i Norge til å følge den praksis som Oslo tingrett og de lokale tingrettene på Sørlandet har innført. Flere har sagt ja. Men sorenskriveren i Stavanger er blant de som sier nei.

Det signal de fire omtalte domstolene har sendt om åpenhet, samsvarer med de politiske myndigheters ønske om meroffentlighet. Meroffentlighet i rettsvesenet får også konsekvenser for påtalemyndigheten og politiet. Der sitter dette langt inne, og folk skjermer seg bak påtaleinstrukser, politilov, straffelov, straffeprosesslov og alle andre tilgjengelige bestemmelser for å si minst mulig.

Spesialenhetens etterforskning av den korrupsjonssiktete polititjenestemannen fra Oslo er et eksempel på hvordan tausheten fra politiet bidrar til en fullstendig skjev informasjon. At narkosmugleren Gjermund Cappelen har en løsmunnet forsvarer bidrar til at informasjonen kommer stykkevis og delt, og skaper et inntrykk av at politiets siktelse mot politimannen nærmest allerede nå kan betraktes som om politimannen er skyldig og dømt.

Derfor er det bra at Oslo tingrett har en praksis som gjør at pressen kan bli kjent med bakgrunnen for den avgjørelse retten tok da den bestemte seg for å varetektsfengsle politimannen.

Jeg har lest begrunnelsen. Retten mener det er mer enn 50 prosents sannsynlighet for at den erfarne og respekterte polititjenestemannen har gjort det han er siktet for. Retten har med andre ord lagt til grunn at det er såkalt skjellig grunn til mistanke. Men, politimannen er fortsatt bare siktet. Han er ikke dømt.

Det er helt åpenbart at politiet ikke liker åpenheten som domstolene nå praktiserer. Det kom antakelig som en overraskelse at lovgivningen åpner for den meroffentlighet som de fire omtalte domstolene nå har innført, og som flere domstoler skal følge. For politiet betyr det også en omstilling. I alt for stor grad læres unge politijurister opp til å gardere seg i alle retninger mot innsyn ved å kreve lukkede dører og forbud mot offentlig gjengivelse av fengslingsavgjørelser. Og i tillegg aktivt forsøke å stenge pressen ute.

For, - det er bak de lukkede dører det skjer noe mediene ikke får kontrollere. Får vite om. Som journalister er vi klar over at det er referatforbud fra fengslingsmøter. Derfor blir det så snodig når påtalemyndigheten forsøker å legge bånd på mediene.

Min erfaring som retts- og kriminaljournalist er at det er at politijuristene som har en lengst vei å gå i forhold til mediene og behovet for offentlighet. De som skal forberede saken for rettslig oppfølging frykter nærmest konstant og ubegrunnet at noen skal få vite noe de ikke bør vite. For eksempel en forsvarer eller en annen med interesse i saken.

Går juristene til etterforskerne for å spørre om hva som kan offentliggjøres, vil nok svarene åpne for større romslighet i synet på betydningen av meroffentlighet. Det er de erfarne etterforskerne, med solid politifaglig utdanning og bakgrunn, som vet best hva som kan offentliggjøres eller ikke. De er som regel ikke opptatt av å tilsløre og hemmeligholde. De er opptatt av sin yrkesstolthet. Evnen til å oppklare. Og høste en smule anerkjennelse hos allmennheten for den jobb politiet gjør for å forebygge, etterforske og oppklare.

Kanskje det kommer en tid da de såkalte tosporete politisystem, som Danmark og Norge fortsatt praktiserer, forsvinner. At politi og påtalemyndighet på det laveste nivå fortsatt utgjør en enhet. De fleste land har skilt politi og påtalemyndighet. Det burde også Norge gjøre. Og gjøre som i Sverige, hvor mediene er sikret tilgjengelighet til politidokumenter i sakene som skal til retten.

Det er åpenhet. Og det er tilsynelatende ikke vanskelig i Sverige.

Å arbeide for å skape forståelse i samfunnet for at straffereaksjonene fra politiet og domstolene er i pakt med publikums alminnelige rettsoppfatning, krever åpenhet. Noen har fortsatt en lang vei å gå.

Gjengitt etter tillatelse fra Fædrelandsvennen, hvor kommentaren først ble publisert (krever innlogging)

Til toppen