Da kjæresten slo alarm...
...lå jeg, 24 år gammel, sovende i vår leilighet i Niels Juels gate i Oslo. Lønna som nyutdannet politimann var beskjeden, og jeg tok ekstravakter på Kriminalvakta for å få litt ekstra å rutte med.
En slik ekstravakt hadde jeg avsluttet sent fredag kveld, og nå på lørdags morgen var min kjære i ferd med å vaske rundt i leiligheten når hun hørte det single i glass. Med ett fikk hun øye på noe som hun absolutt mente jeg også burde ta en titt på.
«Kurt! Kurt, du må våk’n, de e nå’n som hell på å stjæl en bil utafor her!»
Det er ikke alle beskjeder hun har gitt meg tidlig på morgenen som jeg har våknet lynraskt av, men denne fikk meg på føttene kjappere enn Rosenborg har skiftet trenere de siste årene (jada Keiko: Gratulerer med gullet).
Etter noen sekunders observasjon av en mannsperson som iherdig prøvde å komme seg inn i en bil som aldri i verden kunne vært hans, stupte jeg ut av leiligheten kun iført shorts.
Leiligheten lå i femte etasje, uten heis. Med søvnige øyne, bustete hår, sikkel nedover kinnet og bar overkropp, bar det nedover etasjene. Jeg hang og seilte stort sett på gelenderet nedover – det gikk fort.
Fremme på bakkeplan – fremdeles søvnig og noe svimmel etter rundene i trappa – stupte jeg ut i gata og så meg om til begge sider. Fuglen hadde fløyet.
Men min samfunnsansvarlige samboer hadde fulgt nøye med, og rev opp vinduet i femte etasje, hvorpå hun ropte i falsett: «Han gjekk den vei’n!», og pekte mot Briskebyveien.
Jeg la på sprang, gjerningsmannen hadde ikke sett meg, og han ble raskt innhentet.
Pupillene hans var store som knappenålshoder og stemmen usikker, men å få ham med tilbake bød ikke på problemer.
Vel fremme ved bilen han hadde knust sideruta på, la jeg frem saken for ham: Nemlig at han nå sto ovenfor lovens lange arm og at jeg hadde observert at han hadde prøvd å bryte seg inn i en bil jeg ikke trodde tilhørte ham.
Knappenålspupillene reagerte ikke, men føttene derimot...jeg tok ham kjapt igjen, men i motsetning til hva mitt ungdommelige overmot trodde, var ikke denne biltyven en som lett lot seg kneble.
Det endte i et regelrett basketak, og innimellom alle rævkroker og mulige og umulige politigrep måtte jeg rope opp mot femte etasje hvor min kjære sto og så på brytekampen: Om hun kanskje kunne ta seg bryet med å ringe noen kollegaer av meg? Jeg trengte hjelp!
For å gjøre en lang historiekort: Kollegaene kom og håndjern ble satt på. Og der sto jeg med blødende knær, rett fra senga, kun iført shorts. Hvilke tanker mine kolleger gjorde ved synet av meg tør jeg knapt tenke på.
Etter å ha utvekslet hilsener og en kort hendelsesrapport spør betjenten meg om jeg visste om andre vitner enn meg selv og kjæresten. Før jeg rakk å svare benektende på dette hoppet min gode nabo frem.
Jo, dette hadde han sett fra start til mål! Alt hadde skjedd slik som jeg nettopp hadde beskrevet til betjentene...
«Hvor har du vært?», spurte jeg. Det hadde ikke møringen noe godt svar på...
Stafettpinnen går til Ivar Amdal i Trondheim.
