Bomskudd om politiskudd

Bomskudd om politiskudd

Det bør ikke gå automatikk i at alle vådeskudd rapporteres til Spesialenheten. Det er å uttrykke mistillit til landets politimestre.

Vi har i 2015 hatt den lengste og mest omfattende generelle bevæpningen av norsk politi i moderne tid. At dette leder til et økt antall vådeskudd, er langt fra overraskende.

Utgjør liten risiko

Da vi for få år tilbake diskuterte innføring av generell bevæpning var den økte risikoen for vådeskudd og mulig skade på tjenestepersonen selv eller kolleger, et av motargumentene. Dette var basert på forholdsvis omfattende erfaring og statistikk fra land med generell bevæpning. Så langt har vådeskuddene i 2015 ikke ledet til personskade. Men mediedekningen har likevel til tider gitt inntrykk av at norsk politis våpenbehandling gjør at kollegaer løper sikksakk gjennom kuleregnet.

Det er i år rapportert ca. 20 tilfeller av vådeskudd, først og fremst knyttet til nedspenning av våpenet. Dette må sammenholdes med at det kan antas å skje mellom 4000 og 5000 nedspenninger av våpen per døgn. Hittil i år er det da foretatt ca.1,2 millioner nedspenninger. Med andre ord utgjør et vådeskudd for hver 60000 en sannsynlighet på 0,000016. For de fleste av oss blir dette bare tall. Basert på statistikk fra Transportøkonomisk Institutt vil sannsynligheten for å bli utsatt for en ulykke i trafikken være 0,002 for hver 10000 kjøretøy-km. For tjenestepersoner i politiet synes det altså mer risikofylt å kjøre bil til jobben.

Mer katolske enn paven

Omtalen av vådeskuddene gir dessuten inntrykk av at vådeskudd er et ensartet fenomen som nærmest alltid må være straffbar. Det kan handle om ren skjødesløshet hvor tjenestepersonen fortjener både etterforskning og reaksjon for uforsiktig omgang med skytevåpen. I den andre enden finner vi tilfellene hvor den generelle risikoen ved nedspenning av våpenet realiseres, og som er begrunnelsen for at det er utarbeidet rutiner for dette.

Jeg synes Spesialenheten og Riksadvokaten fremstår som mer katolske enn Paven. Og samtidig uttrykker de en ganske stor mistillit til politimestrene, når de ikke tiltror dem evnen til å vurdere hvor på skalaen det aktuelle vådeskuddet befinner seg, men tilsynelatende mener at alt skal oversendes enheten til vurdering.

Obligatorisk etterforskning

I de siste ukene har politiet i to ulike hendelser avfyrt rettet skudd og drept en – og skadet en – person. Disse hendelsene er begge gjenstand for etterforskning ved Spesialenheten. Når noen er alvorlig skadet eller drept av politiet, er dette obligatorisk, og ikke avhengig av om det ”rimelig grunn til å undersøke” om det er begått en straffbar handling.¨

At en slik uavhengig og obligatorisk undersøkelse finner sted er en plikt som er innfortolket i den Europeiske menneskerettskonvensjon art. 2 om retten til liv. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at det i Spesialenhetens etterforskning i disse tilfellene ikke nødvendigvis ligger noen mistanke om politiet har handlet galt.

Lener seg på Spesialenheten

I 2010 utga vi ved Politihøgskolen en artikkelsamling med tittelen ”Tillit til politiet”. I den skrev jeg en artikkel om ”Kontroll og korreksjon av polititjenesten: Straffesporets utilstrekkelighet”. En av hovedsynspunktene mine var at Spesialenhetens virksomhet har ledet til at politimesterne i stor grad har abdisert fra oppgaven med å vurdere og korrigere eget mannskaps tjenesteutøvelse. Politimestrene lener seg tilbake og venter på Spesialenhetens uttalelse, som gjerne kommer både vinter og vår etter hendelsen, basert på deres egen saksbehandlingsstatistikk.

Aftenpostens Per Anders Madsen går 29. september i rette med Oslos politimester som i tilknytning til skytehendelsen i Oslo beklaget at politiet så seg nødt til å skyte. Men samtidig uttalte han at han anså skuddet for å være en lovlig tjenestehandling. Madsen mener en slik uttalelse er uklok, fordi den kan oppfattes slik at politiet forskutterer konklusjonen mens saken er under etterforskning.

Ivaretar viktige hensyn

Slik jeg ser det ivaretar politimesteren to viktige hensyn ved sin uttalelse: Det første er arbeidsgiveransvaret. Som Aftenposten med rette påpeker er det å være nødt til å utføre slike tjenestehandlinger en stor belastning for vedkommende. I den aktuelle saken er dette ikke blitt bedre av at det er blitt reist spørsmål om tjenestepersonen er blitt suspendert, et virkemiddel som bare kan brukes hvis det er grunn til å tro at handlingen kan føre til oppsigelse. Når politimesteren basert på de fakta som var kjent i saken mente handlemåten var i henhold til regelverket, hadde det vært galt om han unnlot å ta stilling dette, og latt den ansatte bære belastningen alene. Selv om saken fra Hedmark er annerledes, kan det kanskje hevdes at politimesteren der er for forsiktig i sin uttalelse.

Det andre hensynet er signaleffekten for resten av korpset. I ventetiden på Spesialenheten er det viktig for politimesteren å forebygge en utvikling hvor tjenestepersonene, for å verne seg mot belastningen, viker unna tjenesteoppdrag hvor bruk av skytevåpen kan bli aktuelt. Et politikorps som nøler med å komme publikum til unnsetning når det haster som mest er ikke tillitvekkende.

Leserinnlegget ble først publisert på NRK Ytring

Til toppen