Avslører tause vitner

- Det hjelper ikke å finne DNA hvis det ikke kan knyttes til handlingen. DNA må settes i en sammenheng, og da må vi ha alle andre spor i tillegg.

  • Endret

Navn: Eva Ragde

Arbeidsplass: Oslo politidistrikt

Ansatt siden: 1984

Tittel: politioverbetjent, åstedsgransker.

Som åstedsgransker er jobben min kort fortalt å knytte spor på et åsted til en handling. Et åsted er alt vi kan knytte spor til: et hus, et våpen, klær, narkotika, maling, ja til og med et menneske. Kameraet er vårt aller viktigste verktøy. Drar vi for eksempel til et drapsåsted så begynner vi å ta bilder allerede ved hageposten. Det er viktig at vi ved hjelp av sporene ikke bare binder gjerningsmannen til stedet, men også til handlingen. Det hjelper ikke å finne DNA på et sted hvis det ikke kan knyttes til et handlingsforløp. DNA må alltid settes i en sammenheng, og da må vi ha alle de andre sporene i tillegg.

En interessant sak med tanke på spor var da politiet beslagla 61 kilo amfetamin i en boligblokkgarasje i Oslo hvor de også pågrep tre personer. Vår jobb på åstedet var å sikre spor som ikke bare kunne knytte disse tre til handlingen, men som også kunne si noe om dette var organisert kriminalitet eller ikke. Da vi kom til garasjen fant vi en bil som var jekket opp. Det var åpenbart at de kriminelle hadde lastet ut amfetaminet som hadde ligget under bilen, og det ville kanskje derfor ha vært naturlig å tenke at bilen var det mest interessante åstedet. Men for å dokumentere overfor domstolen at dette var folk som visste hva de gjorde, var det vel så viktig å dokumentere omgivelsene. Vi målte derfor avstanden fra hovedinngangen til bilen. Vi tok bilder av at det ikke var skillevegger, men kun malingstriper som markerte parkeringsplassene. At gutta hadde valgt å laste ut amfetamin i så åpne omgivelser, kunne indikere at de var trygge på det de gjorde og at det ikke var første gangen. Et grått stoff som var sprayet på amfetaminpakkene, og ment å hindre amfetaminet å bli oppdaget av tollernes fiber­optikk, indikerte det samme. På en av de pågrepne fant politiet en nøkkel til en leilighet. Ved å fotografere og dokumentere at leiligheten verken hadde tv, kjøkkenutstyr, stoler eller bord, kunne dette være med å dokumentere at den kun ble brukt til å oppbevare stoff. Altså enda en indikasjon på organisert kriminalitet.

I tillegg til å være nøyaktig, motivert, engasjert og beslutningsdyktig, er det som åstedsgransker viktig å ha et åpent sinn. Vi opplever nemlig ofte at personer som melder fra om en hendelse, enten overdriver eller underdriver handlingen. Det typiske er at de som har vært utsatt for noe virkelig dramatisk, underdriver handlingen for å fortrenge det som har skjedd. I fjor påske var det en mann som sa han hadde blitt beskutt. Han beskrev det som veldig lite dramatisk. Da vi undersøkte klærne hans så vi imidlertid at de var fullstendig gjennomhullet av skader fra prosjektiler.

Det vil være feil av meg å si at jeg ikke har blitt avstumpet med årene. Terskelen for å la noe gå inn på meg ligger nok noe høyere enn gjennomsnittet. Men, jeg kan fremdeles bli lei meg over den minste lille ting. Å dra ut på voldtektsmottak for å ta spor fra noen som nylig har trodd de skulle bli drept, gjør inntrykk. Det er en sterk opplevelse å møte mennesker som er så fullstendig livredd. Å se på lik som har mange vergeskader og hvor du ser for deg dødskampen som har pågått, er også sterkt. På Holmlia for en tid tilbake hadde en mann drept sin unge hustru. Guttens bestefar, som hadde gått imellom, var skadet. Klærne, og andre spor vi sanket, viste tydelig hvordan de hadde kjempet mot knivstikkene. Jeg så for meg kampen som hadde foregått og det var brutalt.

En teknisk etterforskning kan ta flere uker. Av og til opp til et år. Etter at vi har sikret spor fra et åsted må vi beslutte hvilke spor det er fornuftig å sende videre til Kripos og Rettsmedisinsk Institutt for analyser. Når jeg får svar på analysene så samler jeg disse i en undersøkelsesrapport hvor jeg kommer med grunngitte antagelser om hva som kan ha vært hendelsesforløpet. Rapporten går aldri herfra før den er kvalitetssjekket av minst to andre. Til slutt blir det opp til retten med å komme med en konklusjon i saken. Det gir en god følelse når jeg ser at rettens konklusjon bekrefter det jeg trodde på, og stod for, i undersøkelsesrapporten.

Til toppen