Avslører løgnerne.

Det er mange som lyver. I forrige uke for eksempel, hadde jeg et avhør av en mobil vinningskriminell, som vi var usikker på identiteten til. Etter hvert som han forklarte, begynte han å rote med adressen sin og hvor gammel kjæresten var. Til slutt oppga han feil land i forhold til det han hadde forklart først. Jeg blir ikke sint når jeg tar folk i løgn for da har jeg tapt, men jeg kan innrømme at jeg kan bli litt oppgitt noen ganger hvis det er helt åpenlyst for meg at de lyver.

Den beste måten å avsløre løgnerne på er å møte det de sier med bevis. Det er imidlertid viktig å legge frem bevisene på riktig tidspunkt, taktisk sett. Det beste er å la de vi avhører komme med sin egen forklaring først, deretter kan vi begynne å lukke dører.

Selv om det selvsagt er fint når siktede i noen tilfeller tilstår, er det i jobben min veldig viktig å være objektiv, og aldri fokusere på en tilståelse. Man skal være like skeptisk til en tilståelse som til en benektelse. Min jobb blir å innhente mest mulig informasjon for å belyse saken best mulig og for at påtalemyndigheten skal ta den rette beslutningen. Under avhørene må jeg prøve å få svar på flere spørsmål, for eksempel: Hva har skjedd? Hvordan skjedde det? Når skjedde det? Hvem har foretatt handlingen?

Jeg liker å se på etterforskning som et slags puslespill hvor brikkene må passe i hverandre for å på best mulig måte finne ut hva som har skjedd. I fjor hadde vi en slik sak hvor alle brikkene plutselig falt på plass. I Drammensområdet hadde vi en uoppklart voldtektssak. En natt skjedde det en ny voldtekt. En kvinne sa hun hadde blitt slått ned i det hun låste seg inn hovedinngangen til leilighetskomplekset der hun bodde. Hun kom seg likevel inn i bygningen, men ble slått ned på nytt da hun skulle låse seg inn i leiligheten, hvor hun ble voldtatt. På vei hjem fra byen den natten hadde kvinnen blitt fanget opp av et overvåkningskamera. Kameraet hadde også fanget opp en mann, som fulgte etter henne. Denne mannen fant vi, og da han ble pågrepet, hadde han faktisk samme sko som på overvåkningskameraet. Da gjerningsmannens DNA ble registrert i det sentrale DNA-registeret, oppklarte vi to saker til. Den ene var en kvinne som hadde blitt voldtatt tidligere samme året, og den andre hadde blitt voldtatt flere år tilbake uten at gjerningsmannen hadde blitt funnet. Selv om det trolig var en lettelse for ofrene at gjerningsmannen ble tatt, var det imidlertid ikke bare lett å formidle beskjeden til kvinnen som hadde brukt de siste årene på å prøve å legge hendelsen bak seg.

Som taktisk etterforsker avhører vi selvsagt ikke bare mistenkt/siktede, men også vitner og de som er fornærmede. Noen har en voldsom respekt for oss, og er nesten litt redde. Det er derfor viktig å løse litt opp før avhøret starter. Kontaktetablering – det å prate om andre ting enn saken, er noe vi nesten alltid gjør før det formelle avhøret starter. Det er deretter viktig å gi god informasjon om hva som skal skje, og hvilken informasjon vi er ute etter. Når selve avhøret starter stiller jeg åpne spørsmål, og prøver å få vedkommende til å forklare seg fritt, helst uten avbrytelser. Av og til må jeg hjelpe vedkommende litt på vei for å få den informasjon jeg trenger, og da kan det hjelpe med noen stikkord. De beste forklaringene oppnår man imidlertid oftest når man nesten ikke må stille spørsmål, men at vedkommende kommer med informasjon på eget initiativ.

Et veldig sterkt avhør jeg foretok, som var av en slik art, foregikk på sykehuset i Drammen. En kollega og jeg skulle prate med en mor som hadde mistet et nyfødt barn, og hvor en hel fødeavdeling var stengt fordi dødsfallet kanskje skyltes rutinesvikt. Vi var forberedt på at det ville bli et tøft avhør. Vi forklarte kvinnen at hennes informasjon var viktig for at slike ting ikke skulle skje igjen. Kvinnen forklarte uavbrutt, sin historie og hun kom med verdifull informasjon uten at vi måtte stille mange spørsmål.