Alkometer som løgndetektor

Den eldre damen påsto overfor datterenat hun hadde «ubudne og uidentifiserte» gjester i huset sitt. Løsningen på "problemet ble det lokale lensmannskontoret.

For mange, mange år siden ble jeg kontaktet av en noeengstelig kvinne. Dette i forbindelse med at hennes gamle og senile mor støttog stadig ringte, nærmest til alle tider av døgnet. Hun påstod overfor datterenat hun hadde «ubudne og uidentifiserte» gjester i huset sitt. På nattestidkunne slike telefoner være både skremmende og plagsomme. Datteren haddesåledes, i håp om å roe den gamle ned, forsøkt mer eller mindre alt som stod imenneskelig makt, men ingenting nyttet. Siste utvei var således å kontakte detlokale lensmannskontoret. Dette i håp om at lensmannsbetjentene kunne avleggeden eldre damen ett eller flere besøk under patruljering i det aktuelleområdet. Datteren håpet på at dette kanskje kunne være med på å roe den gamlened. Jeg kunne selvsagt ikke skuffe den fortvilte datteren, og lovet således åse nærmere på saken ved en høvelig anledning.

Det gikk ikke så mange dagene før vi oppsøkte den eldre ogtrivelige damen. Hun ble til å begynne med gjort kjent med at politiet haddekommet til kunnskap om at alt nok ikke var som det burde være hjemme hos henne.Hun bekreftet da umiddelbart at hun var plaget av eller med fremmede i husetsitt, og da særlig om nettene. Jeg fant at tiden nå var inne for å bruke detmedbrakte alkometeret.

Jeg viste til å begynne med den eldre damen det finemåleinstrumentet jeg hadde med meg, hvorpå jeg orienterte henne om at apparatetville lyse rødt dersom historien hennes stemte eller var sann. Skulle derimotapparatet lyse grønt etter at testen var blitt utført, ville det fra politietsside bli konkludert med at det ikke hadde vært noen fremmede i huset hennes.Den eldre damen gav da uttrykk for at det ville være fint å få en endeligavgjørelse på dette problemet. Hun begrunnet dette utsagnet med å si at det nokikke var alle i familien som trodde på henne.

Det skulle vel være unødvendig å nevne hvilken farge jegfikk på lyset på alkometeret, både to og tre ganger. Den eldre damen godtokuten forbehold den utførte testen, og takket også politiet for å ha vært tiluvurderlig hjelp for henne.

Etter dette skjedde det ikke noe av betydning før jeg etteren stund ble kontaktet av datteren. Ryktene om at en uniformert politibil varblitt observert utenfor huset til hennes gamle mor, hadde selvsagt også nåddhenne. Hun lurte nå på hva vi hadde gjort. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikkehelt hadde ventet, eller rettere sagt ønsket, meg dette spørsmålet, men...

Etter å ha summet meg litt svarte jeg datteren med å si;«hvordan det?» Datteren kunne da fortelle at det nå var helt slutt påtelefonoppringningene fra hennes gamle mor, i hvert fall om nettene. Alt gikksåledes mye, mye bedre nå. Jeg valgte da å krype til korset med å fortellehistorien om alkometeret.Datteren taklet historien min på en uventet og finmåte. Hun lo, takket for hjelpen og sa at hun ikke angret et øyeblikk på at hunhadde kontaktet politiet.

Jeg utfordrer lensmann Rolf Kant ved Ren­nesøylensmannskontor til neste utgave.

Til toppen