Politimann på patrulje. (Foto: Torkjell Trædal)

Å se med statens øyne

Politireformens basis er ikke kunnskap - kun politikk, frykt, utdatert organisasjonstenkning og troen på en sterk stat.

  • Endret

Den lenge varslede politireformen skal snart behandles i Stortinget. Mange ser reformen som en respons på politiets håndtering av 22. juli 2011. Men det er andre drivkrefter som er vel så viktig.

I vestlige demokratier er det nå en fornyet tro på et foreldet totalitært tankegods hvor sentralstyrt, planlagt endring går i takt med stadig mer overvåkning, tyngre sikkerhetsregimer og innsnevring av demokratiske rettigheter. Den norske politireformen føyer seg dessverre inn i et slikt mønster.

Terrorfrykt preger politikerne, men ikke nødvendigvis knyttet til 22. juli. Frykten for den typen terrorangrep har ikke vært nevneverdig tilstede hverken før eller etter den dagen. Oppmerksomheten siden 2001 har vært på internasjonal terror fra voldelige islamister, til tross for at vi i Norge har sett lite vold fra islamister i denne perioden. Den politiske terrorfrykten begrunner økt overvåkning, økt bevæpning, og det begrunner til dels politireformens fokus på sentraliserte politiressurser.

Politiet må i et demokrati ha reell folkelig, ikke bare parlamentarisk, forankring. De har gjennom tiden både vært lokalt forankret i lensmannsordningen og som statspoliti. Under annen verdenskrig ble de omgjort til et SS-politi ivrig i tjenesten for nazistaten. Det er en sterk tendens til at jo mer statens forsvarere føler seg truet, dess mer sentralisert og totalitært blir forsvaret av staten.

Etter krigen bygget man opp en folkelig tillit til politiet gjennom en blandingsmodell hvor politiet både var statlig og lokalt forankret. Denne modellen ble forskjøvet i favør staten i politireformen i 2001 da Politidirektoratet (POD) ble etablert. Det som er igjen av blandingsmodellen torpederes i den såkalte politianalysen som ble utarbeidet av statskåte karrierebyråkrater som grunnlag for den kommende politireformen. De forslag som ligger på bordet nå, innebærer en fjerning av det lokalt forankrede politiet. Nå skal det primært være et distansert aksjonspoliti forankret i statshierarkiet. Avstanden mellom stat og folk øker. Politianalysen er en hyllest av enhet, sterk sentralstyring, bratt hierarki, en sterk mann på toppen og en ekstrem standardiseringslogikk.

Det er til forveksling likt den militære organiseringen administrasjonsteoretikeren Henri Fayol anbefalte i 1916 og som vi ser materialiseringen av i den sterkt militariserte franske staten.

Forslaget er musikk i ørene på de mest statsvennlige politikerne, det vil si i store deler av Frp, H og Ap. Etter politikonflikten i 2008 syntes mange politikere at fagforeningen PF hadde tilrevet seg for mye makt.

Gjennom økt sentralisering ser de for seg at de skal ta tilbake sin innflytelse over politiet.

En del politikere drømmer om et politimessig kinderegg ved å;

● ta tilbake kontrollen over politiet
● svekke fagforeningsmakten
● overbevise velgerne at de blir tryggere mot islamsk terror.

Det underlige er hvor billig fagforeningen PF har solgt seg i dette spillet. Under Sigve Bolstads ledelse har de vært mer opptatt av våpen enn av lokalpolitiet. De er blitt mer sentralistisk orientert og dermed avgitt innflytelse til POD.

Forklaringen er trolig at Bolstad har sin maktbase i Oslo-politiet.

Han kom til toppen nettopp som talsmann for bevæpningssaken som ble presset gjennom på landsmøtet deres i 2012.

Men de fleste mennesker i Norge bor ikke i Oslo, og de fleste politifolk utenfor Oslo skjønner at i lengden er de ikke tjent med å møte lokalbefolkningen der de bor med et våpen på hoften.

Derfor er også de fleste politifolk i likhet med flertallet av befolkningen imot permanent generell bevæpning.

Det ligger nå an til reform. PF har fått sine våpen, POD har tegnet sine kart, og politikerne tror de får sitt sterke statspoliti, hva mer kan man ønske seg?

Det man kunne ønske seg, er et oppdatert kunnskapsgrunnlag.

Ingenting av det vi har sett til nå har noen forankring i nyere kunnskap, kun i politikk, frykt og hundre år gammel organisasjonstenkning.

Historien er full av grelle eksempler på sentralstyrte planleggingsprosjekter, og hvor galt det har gått når organisasjonsutviklingen overlates til karttegnere og planleggere i byråkratiet. Skandalen Nav, bør i seg selv være tilstrekkelig som eksempel.

Til tross for disse erfaringene kommer nå nok en storskala reform på sviktende faglig grunnlag. Spørsmålet er om det er dette befolkningen etterspør - og trenger?

Det er lite som tyder på det.

Kronikken har tidligere vært publisert i Dagens Næringsliv

Til toppen