100 prosent operativ

Den kraftige politibilen ruller ut i Oslo-natta. En V10-motormed 320 hestekrefter maler stille under panseret. Bak rattet sitter en avNorges mest erfarne innsatsledere.

På gentlemans vis vinker han rolig kvinner over veien og slipper frem andre biler. Den store amerikanske Forden er svært synlig i bybildet. 4,5 tonn bil gir tyngde som legges merke til.

Politiforum er med ut på patruljekjøring med Thor Langli, innsatslederen som gjennom utallige patruljetimer og nattetimer siden 1981, trolig har kjørt i alle Oslos gater. Kolleger omtaler han som «en du kan stole på».

Langli begynte på det som ble kalt «broilerkurset», et ekstrainntak av unge menn - ja det var bare menn - til tjeneste i politiet i 1978.

Litt enkel grunntrening, litt lov og orden, og han fikk tildelt midlertidig politimyndighet. Året etter kom han inn på Politiskolen. I 1981 gikk han ut med eksamen.

Tre år etterpå gjennomgikk han tøffe opptakskrav, og fikk plass i Beredskapstroppen. I 17 år hadde han plass i landets operative elitedivisjon.

Der deltok han blant annet i spektakulære og vellykkede aksjoner som hendelsene på Torp flyplass og Kråkmofjell, før han tok med seg all sin operative erfaring inn i rollen som operativ uteleder i Oslo – som det het dengang.

Som fagansvarlig metodeutvikler ved Oslo politidistrikt var han sentral da MIK (Mobilt Innsatskonsept) ble tilpasset og utviklet for norske forhold.

Akkurat fylt 57 år, ser han sterk ut, og innrømmer han holder fysikken i orden med jevnlige besøk i vektrommet. Smilet sitter løst, og han utstråler en vennlig ro.

På en slik måte at seks år gamle Nathalie vil gå bort og hilse på politimannen mens vi fotograferer ved Ekeberg restaurant. Og før den lille jenta vet ordet av det, sitter hun og søsteren bak rattet i politibilen, mens mor ivrig knipser i vei med kamera.

Blikket er hele tiden årvåkent følgende med på trafikk og publikum ute på gater og fortau. Vi forsøker å snakke om Langli, men hele tiden vender han fokus mot betydningen av den operative polititjenesten, som han brenner så sterkt for.

Hans del av politiet. En tjeneste som ble satt på sitt livs prøve sommeren for snart to år siden.

– Ikke handlingslammet

Den 22. juli var Langli inne på politihuset da det smalt. I løpet av få minutter sto han utenfor det utbombede regjeringskvartalet, ansvarlig for å koordinere innsatsen på stedet, samtidig som han skulle være operasjonssentralens øyne og ører ute på asfalten.

Ødeleggelsene overgikk alt han tidligere hadde sett av ødeleggelser og det han hadde tenkt var mulig i Oslo by.

Thor Langli 2.jpg
Thor Langli 2.jpg Foto: Thomas Haugersveen
– Det jeg opplevde er umulig å beskrive med ord. Men i den grad jeg kan klare det, så var det voldsomme inntrykk av skadde og døde, og folk i sjokk. Røyken og betongstøv lå over hele området. Alarmklokker kimte. Mye vrakgods. Alt sammen var veldig fortettet. Det var slike bilder som man tenker hører helt andre verdensdeler til. Jeg følte veldig sterkt at det var et angrep på Norge som hadde skjedd.

Da han gikk mot høyblokka og så alle ødeleggelsene, fikk han i et lynkort øyeblikk opp et bilde på netthinnen, hvor han husket tilbake på en gang han overvar at statsministeren tok imot gjester utenfor regjeringsbygget, og hvor striglet det da var.

– Men når man har vært med på så mye og så lenge som meg, har man ikke lov til å bli handlingslammet. Ganske kjapt begynte jeg å tenke rasjonelle tanker og jobbe effektivt. Av og til høster man fordeler av å ha blitt grå i håret og ha vært i en rekke farlige situasjoner før, sier Langli.

Etter eksplosjonen var lydbildet på åstedet preget av ei pulserende alarmklokke fra H-blokka, som overdøvet ganske mye av annen lyd på stedet.

– Men jeg hørte likevel ropene om hjelp. De kom både fra oppi etasjene i H-blokka, og de kom fra personer på bakkenivå. Det var likevel ikke et inferno av lyder. Luktbildet var preget av mye bittert betongstøv i lufta og branngasser som slo ned mot bakken fra en brann oppe i etasjene på R4. Som innsatsleder skulle jeg ha startet alt på en gang. Men jeg var nødt til å jobbe etter en erfaringsbasert prioriteringsliste, samt de momentene som ligger i planverket.

Den aller største knappen

Umiddelbart ba han om at operasjonssentralen trykket på den «aller største knappen» for å få inn så mye ressurser som mulig.

– Jeg tror det er viktig at politiet venner seg til tanken om å trykke på nettopp den store knappen når det skjer større hendelser. Med det mener jeg at vi skal gjøre slik som både brann og ambulanse gjør, de scrambler alle ressurser, og om nødvendig så har de avtalt med nabodistrikter at de kan trekke veksler også på deres ressurser. I politiet har vi hatt for vane å kun sette inn det vi tror er nok, og heller innkalle flere mannskaper hvis det er nødvendig, sier Langli.

Han er opptatt av at operasjonssentralene kaller ut nok ressurser når det skjer noe.

– Med forbehold om at jeg stort sett kun kjenner til driften ved Oslo politidistrikt, så mener jeg vår operasjonssentral er flinke til å sende inn disponibelt mannskap i en tidlig fase. Det er det viktig å gjøre, så får man heller skrelle ned mannskapsstyrken hvis det viser seg at det ikke er nødvendig med alle som er dirigert til stedet.

Langli mener politiet likevel har mye å lære av både brann og ambulanse. For det er helt essensielt å ha nok ressurser på et så tidlig stadium som mulig.

– Ingen vil kritisere den som sørger for nok ressurser. Kommer bistandsanmodningen til nytte er det greit. Og hvis ikke, har det vært en god mobiliseringsøvelse, sier innsatslederen.

Selv påpekte 22. juli-kommisjonen at politiet hverken hadde system for massevarsling av egne mannskaper, eller at det var formaliserte avtaler om å gi støtteressurser politidistriktene imellom.

– Jeg synes vi lykkes svært godt der vi får anledning til å satse og bruke ressurser. Halvåret før 22. juli reiste vi rundt til alle politistasjonene i Oslo, og fortalte hva vi forventet av mannskapene ved en eventuell selvmordsbomber eller en bombedetonasjon, og vi viste en dansk film med klipp fra terrorbombene i både London og i Madrid. I ettertid har vi fått mange gode tilbakemeldinger på at det vi hadde gjort i forkant av 22. juli, var noe som gjorde at mange politimannskaper gikk inn i oppgaven denne dagen bedre forberedt, sier Langli.

Han viser til at 22. juli-kommisjonen ikke påpekte noe som har gjort behov for å endre tiltakskortene ved Oslo PD.

– Planene vi hadde ved politidistriktet fungerte. Men jeg har fått kritikk fra kommisjonen for hvordan jeg disponerte mannskapene fra Beredskapstroppen i initialfasen i Oslo denne dagen, sier innsatslederen.

Noen mente det var feil å benytte dem i livreddende innsats inne i det utbombede regjeringsbygget, og han har derfor i ettertid forsøkt å se med et kritisk blikk på denne avgjørelsen.

Thor Langli 3.jpg
Thor Langli 3.jpg Foto: Thomas Haugersveen
– Men på det daværende tidspunktet var det ikke noe som var viktigere enn å finne frem til de som ropte inne fra bygget, og redde de livene vi kunne. Dette var før vi visste om Utøya-situasjonen. Det ville ha vært umulig for meg å la Beredskapstroppens elitemannskaper, med god akuttmedisinsk kompetanse, sitte uvirksomme i bilene, i beredskap for noe vi ikke viste om, samtidig som vi hørte fortvilte rop inne fra bygget. Dessuten var dette i en fase hvor vi søkte etter gjerningsmenn. Delta har spesielt utstyr og kompetanse for slikt søk. Jeg ville ha disponert de mannskapene vi hadde tilgjengelig på akkurat samme måte i dag, sier han ettertenksomt.

Samtidig trekker Langli frem at noe av det han husker aller best fra denne ettermiddagen.

– Den oppofrende og enestående innsatsviljen til alle redningsmannskapene imponerte meg. De jobbet på spreng uten tanke for eget liv og helse. Jeg husker politifolk som hadde blod opp til albuene og på det meste av uniformsskjorten etter innsatsen for å redde andres liv.

Trygghet med god trening

Når vi spør operative politifolk i Oslo om hvorfor de velger å jobbe ute i de tøffeste områdene i landet, er svaret gjerne:

«Vi føler oss trygge med treningen vi får, den gode utrustningen og bistanden vi får av kolleger når noe skjer».

– Jeg mener den operative satsingen vi har gjort i Oslo, hvor den operative treningen har økt fra 40 til rundt 80 timer, gjør at dette fungerer veldig bra. Dét, sammen med MIK-treningen, gjør at mannskapene føler seg mer sikre, og de har en treningsplattform å stå på med enkle taktikker som gjør ting effektivt og sikkert. Selv om miljøene har blitt tøffere enn før. Men når alle kan sin oppgave, fremstår politiet som enhet mye sikrere. Også definert motpart har kommentert at politiet er godt trent og fremstår profesjonelt og samkjørt under store forband, sier Langli.

Under tidligere massetjeneste og opptøyer ble det ofte harde konfrontasjoner mellom steinkastende og voldelige demonstranter, som førte til en god del personskader både på politi og demonstranter.

– Men etter at vi innførte MIK ser vi at de skadene vi hadde før, nå er så godt som fraværende, for både politi og andre. Med de nye spesialkjøretøyene vi har anskaffet til MIK-tjenesten, føler mannskapene at de blir satset på, og dette er en av flere grunner til at vi har en god spirit for denne tjenesten.

I politiet har det en tid vært rettet oppmerksomhet mot utdanning av innsatsledere. Det, mener Langli, er noe som er tatt tak i på en god måte ved Politihøgskolen (PHS).

– Ved Oslo politidistrikt har de tatt dette lenger, og begynt å gi konkret opplæring til også delledere, en typisk PB3 med noen år på baken som ledere av egne lag. Det hjelper ikke hvor godt lag man har, hvis man ikke har en god leder, sier han.

Thor Langli 4.jpg
Thor Langli 4.jpg Foto: Thomas Haugersveen

Det kan ses spesielt godt i tøffere settinger, hvor gode delledere er i stand til å løfte laget ytterligere, mener Langli.

– Vi tilfører kompetanse som gjør at de i mye større grad føler trygghet for de beslutningene de skal ta. Det gjør at hele laget har en bedre oppgaveløsning og -utførelse, hvor delledere raskt kan organisere laget.

For hvordan skjoldbærere, gass/pepper-folk, gripere og sikringsmenn skal jobbe, handler om å fordele oppgaver, noe som viser hvor god samhandlingen er når laget går inn.

– Vi gir dem automatiserte handlingsmønstre, hvor de kjapt gjør sine oppgaver. Bråkmakere som tror de er trygge i mengden, er ikke så trygge likevel, sier Langli og smiler.

Et annet eksempel han trekker fram, er pågripelse av person med kniv. Der registrerer han tydelig at sikkerheten og kompetansen i gripegruppa er mye større etter slik trening. En effekt av det er at antall forespørsler om bevæpning faller.

En erfaringsjobb

Langli har gjennom et langt politiliv brent for den operative polititjenesten.

– Det er viktig at de operative ute i aktiv tjeneste føler seg sikre og trygge på jobbutførelsen. De kan ha fått en god startpakke fra PHS. Men det er den operative erfaringen man etter hvert får, som gjør at man føler seg sikker. Det er ikke nok med kun PHS. For å få de unge opp på et godt nivå, er det viktig at de som er eldre er villig til å by på seg selv, og at de følger opp de unge patruljerende når de er ute. Det er kunnskapene politifolkene besitter, som er avgjørende for hvordan man løser oppdraget, sier Langli.

De første politifolkene på åsteder er nesten uten unntak alltid de operative patruljerende. Uten forvarsel kan de bli utsatt for svært krevende og sterke syns- og sanseinntrykk, som kanskje kan gjøre utrente personer handlingslammet.

– Men med riktig kompetanse, og god erfaring, gis de en bedre forutsetning for å kunne løse oppdraget. Det er erfaring og kompetanse som styrer hvordan oppdraget løses. Kompetanse og erfaring er nøkkelord, understreker Langli.

Han råder politidistriktene til å gi erfarne operative polititjenestemenn faglige utfordringer for å holde dem i denne viktige tjenesten.

– De må få lov til å være en del av et fagmiljø som gjør at de har mer å hige etter på en ordensavdeling. 22. juli-kommisjonens rapport slo fast at man må bruke Utrykningsenheten (UHE) som en gripbar ressurs.

I dag er det han bekjent bare politidistriktene i Hordaland, Sør-Trøndelag og Telemark som har en UEH-patrulje på hjul hele tiden.

– Å få til et høyere, aktivt spesialisert miljø er viktig for disse mannskapene for at de skal ha noe å løfte seg etter rent faglig. For operasjonssentralene er det svært viktig å ha umiddelbar tilgang til erfarne patruljer hvis det skulle skje en akutt skarp hendelse.

Politiet som en beredskapsorganisasjon trenger å ha rask tilgang til erfarne folk å sette inn når noe skjer, mener Langli.

– Politiet kan ikke basere seg på tilfeldigheter i forhold til hvilken kompetanse som er på jobb når det smeller. Vi skal tross alt være forberedt på det uventede.

Han advarer mot å teoretisere det praktiske politiyrket for mye.

– Jeg vil utfordre PHS til å gi unge politistudenter et bedre inntrykk av hva det innebærer å jobbe operativt. Det jeg synes å se på opplæringen der, et at det blir mye detalj-juss og mye sosialfilosofi, samtidig som mange av studentene melder om et stort savn hva gjelder operativ opplæring. Jeg støtter politimester Arne Jørgen Olafsen som etterlyste mer fokus på rent praktiske politioppgaver ute i gata. De unge både ønsker og trenger mer operativ trening, sier Langli.

Han vil ha flere som sier: «Nå skal jeg få på meg uniform, og være i gata». For de første politifolkene på et åsted eller på et sted med pågående dødelig vold vil alltid ha en svært viktig rolle.

– Når man ser på dårlige kriminalfilmer fremstilles de patruljerende ute som uniformerte zombier som holder sperrebånd for etterforskere og spesialister. Det er skikkelig skivebom. Hvordan de første politifolkene på stedet utfører de første håndgrepene, er helt avgjørende for hvordan saken ender.

– Helst på min vakt

Langli ønsker at Oslo skal være verdens fredeligste hovedstad.

– Men skjer det noe, ønsker jeg at det skal skje på min vakt.

Han har med seg innstillingen fra Beredskapstroppen. En innstilling som er kjent også i andre høyt kvalifiserte spesialavdelinger, hvor det å håndtere stor fare for seg selv og andre, er trent på i så stor grad, at troen på å lykkes er større enn frykten for å feile.

– Mentaliteten er slik at de som har det tyngst, er de som ikke ble med på oppdraget. Vi vil så klart ikke ha en hendelse. Men skulle det først skje, har vi trent så bra, at vi mener vi har noe å bidra med, sier Langli.

Thor Langli 5.jpg
Thor Langli 5.jpg Foto: Thomas Haugersveen
Han roser retningslinjene PHS har utarbeidet for å håndtere en situasjon med pågående dødelig vold.

– Grunntaktikken er den vi bestandig bruker, og så har vi bare bygget på den for å håndtere slike ekstremt krevende situasjoner. Vi må bare akseptere at vi er forskjellige. Hos noen sitter det i ryggmargsrefleksen å løpe vekk når noe kritisk skjer, mens politifolk og andre redningsmannskaper løper til.

Desto mer kunnskap og kompetanse man har, desto mer trygghet har man - selv om situasjonen man er i, er både kritisk og kaotisk.

– Når man ser politifolk som har gått inn i spesialavdelinger, og som løser meget krevende og farefulle oppdrag, så ser man at de utstråler ro og trygghet fordi de har den kompetansen som skal til for å løse situasjonen. De vet det virker, de har et oppdrag, og gjennomfører det de har trent og planlagt for, sier Langli.

Selv trekker han frem gisselaksjonen på Torp flyplass i 1994 og pågripelsen på Kråkmofjell som to svært vellykkede aksjoner han var med på, hvor farepotensialet var høyt.

På Torp var opptakten et bankran, og en påfølgende gisseltaking - blant annet av en av politiets forhandlere og en politikvinne. Ranerne hadde tatt fire gisler, de hadde tatt på seg politiuniformene, og stuet alle inn i en Volvo personbil.

Det hele ble svært spent da gisseltakerne meldte at de på et gitt klokkeslett ville skyte ett av gislene hvis kravet om transport ut av landet ikke gikk i orden.

Sekunder før fristen gikk ut, ga politimesteren ordre om handling.

Da gikk det i underkant av 15 sekunder fra «go» ble gitt, til politiet ropte at de hadde kontroll. Da var en gisseltaker skutt, mens den andre overga seg. De fire gislene kom fysisk uskadet fra hendelsen.

Et vitne som ble intervjuet i VG dagen etter, hadde stått tett på aksjonsstyrken rett før aksjonstidspunktet. Han uttalte blant annet om politiet at «det var en rolig og behersket stemning. De var trygge, og virket veldig sikre på jobben sin. Ingen hevet stemmen, og ingen var stresset».

Ordtaket «øvelse gjør mester», gjelder også i politiet.

Rundlurte ranerne

På Kråkmofjell i 1996, hadde politiet etterretningsinformasjon om to kjente, farlige ranere som planla å rane en pengetransport som skulle gå over fjellet.

I hui og hast fløy en gruppe fra Beredskapstoppen opp til Bodø. Blant dem var Thor Langli.

Der erstattet Beredskapstroppens utsendte vaktmannskapene i pengetransporten, og byttet ut lasten på flere titalls millioner kroner med topptrente politifolk. På tur over fjellet var det forventet at ransbilen skulle legge seg bak pengetransportbilden fylt av politifolk.

Det gjorde den, men norsk straffelov er slik utformet at ranerne ennå ikke hadde overskredet terskelen for et straffbart forhold. Politifolkene var nødt til å vente på et trekk fra ranerne.

De farlige og bevæpnede ranerne hadde kledd seg ut som politi, og fulgte bak varebilen. Da de nærmet seg en stor rasteplass langs veien, kjørte ranerne forbi pengetransporten, og ga tegn med en politimerket stoppspak at pengetransportbilen skulle følge på helt innerst på plassen. Dét skulle vise seg å bli deres bane.

Da politisjåføren fikk ransbilen foran seg, fulgte han den godkjente planen, og ga gass i stedet for å bremse. Dermed ble ranernes bil dyttet langt ned i en skråning.

Politimesteren hadde gitt ordre om at de farlige ranerne for enhver pris måtte pågripes på stedet, for å unngå mulige gisselsituasjoner hvis de rømte.

Da en av mennene forsøkte å stikke av, ble han skutt i låret fordi han ikke etterkom ordre eller enset varselskuddene. God førstehjelp fra politifolkene, samt transportbistand til sykehus av et helikopter som på avstand fulgte operasjonen, gjorde at raneren fikk rask behandling og derfor overlevde.

Og straffeforsettets minste grense var overskredet.

Ønsker polititillegg

For noen år tilbake hadde operative politifolk det som ble kalt et «Polititillegg», en forholdsvis beskjeden utbetaling hver måned.

Utbetalingen skulle være en kompensasjon for både fare og belastning ved å være operativ politimann.

– At Politiets Fellesforbund har vært med å bortforhandle dette tillegget, er noe av det dummeste som er gjort på den kanten. Polititillegget gjorde at de operative følte at de ble satt pris på. Det skulle være en kompensasjon for både fare og risiko som de operative politifolkene til daglig har, som andre ikke har, sier Langli.

Thor Langli 6.jpg
Thor Langli 6.jpg Foto: Thomas Haugersveen
Han mener det er viktig å tilkjennegi en aksept for at det er en belastning å være operativ, både på små og store steder.

– På små steder er gjerne politifolkene langt unna bistand, og kan ha tøffe belastninger mens de venter på neste patrulje. Polititillegget gjorde at mange følte at arbeidsgiveren setter pris på det de sto for, og det gjorde noe med motivasjonen. Jeg synes det er naturlig å knytte et polititillegg til krav fra arbeidsgiveren. Alle som får godkjenning opp til IP4, burde få en slik kompensasjon.

Langli mener det vil være med på å motivere flere til å opprettholde alle godkjenninger som kreves for å være operative polititjenestepersoner.

Innsatslederen har også fulgt nøye med på bevæpningsdebatten som er reist av Politiets Fellesforbund.

– Jeg er ikke fanatisk i noen retning, men mener vi totalt sett har det best ubevæpnet. Selv om jeg helt klart ser fordelene med å ha våpenet på hofta ved meldinger om «skyting pågår».

Langli mener det er mye viktigere at man legger forholdene til rette for raskere bevæpning.

– Det bør for eksempel ikke være mulig å kjøre en politibil uten at det er fremskutt lagring i bilen. Og vi må få tilgang til ulike ammunisjonstyper som gjenspeiler de oppdragene vi har. Hvis politiet skal skyte i et bymiljø, som er svært sannsynlig, må vi ha ammunisjon som ikke går igjennom, og som rikosjerer, og kan skade andre. Det er klart at slik ammunisjon gjør stor skade på den kriminelle som blir truffet, og lettere vil forårsake en livstruende situasjon. Men den skader ikke andre uskyldige som ufrivillig er i nærheten. Hva er mest viktig og riktig? spør innsatslederen.

– Ammunisjon i beltet

Han mener at ammunisjonen skal være i beltet, ikke i et eget våpenskrin.

– Det er nok begrensning innebygget i å måtte hente våpen i nedlåst skrin. Skal politifolkene i en travel situasjon også hente ammunisjonen og de tre magasintaskene inn på beltet, blir det mange ting som skjer på en gang. Kapasiteten hos den enkelte politi skal i hovedsak brukes på fokus mot gjerningsmannen og oppdragsløsningen, sier Langli.

Han argumenterer også for at det er politifolk på taktisk nivå som bør avgjøre hvilken våpentype som skal brukes. Og den akutte bevæpningsordren må tillegges operasjonsleder i samråd med de som er ute.

– Jeg har vært med på flere tusen bevæpningsoppdrag. Personlig synes jeg det er en belastning å gå med pistolen på hofta inn i store folkemengder. Da går jeg hele tiden og holder albuen over for å unngå at noen forsøker å nappe våpenet ut av hylsteret. Selv om det er en sikkerhetsmekanisme der som skal hindre dette, er det en smal sak for kriminelle å lære seg det.

Får man et slag i bakhodet som gjør at man blir satt ut, kan det være kun sekunder før tjenestepersonen havner i den farlige enden av eget våpen, sier Langli.

– Det gjør at jeg for den daglige tjenesten mener at det fremdeles er best å være ubevæpnet.

Fremdeles går han skifttjeneste som han han gjort i hele sitt yrkesaktive liv. Selv om han kunne gått av med pensjon, er den operative tjenesten mer attraktiv enn en rolig pensjonisttilværelse.

Fremdeles blir han omtalt som en «pådriver, en som alltid har hatt en evne til å ville gjøre ting ett hakk bedre».

– Jeg har sagt til arbeidsgiver at jeg kommer til å holde på til jeg er 60. Men da er det en forutsetning at jeg får være operativ ute som i dag. Setter de meg bak en PC, er det slutt, sier Langli fra sin posisjon bak rattet, der han kjører ute i Oslo-natten.

Til toppen