Memoarer er ikke nødvendigvis noen hit. Spennende liv blir ikke alltid spennende bøker. Selv når hovedpersonen får skrivehjelp av trente forfattere og journalister, er det sjelden noen ettertanke å snakke om, og boken bærer mer preg av hyllest og selvskryt enn opplysning.

Derfor var med skepsis jeg begynte på boken til eks-lederskikkelsen i B-gjengen, Ghulam Abbas. 270 sider med gangster-glorifisering er mer enn jeg orker. Men av og til tar man feil, og det gjorde jeg her: Dette er en bemerkelsesverdig bok!

Etter gjennomlesningen sitter jeg med mange inntrykk. For å strukturere det litt, kan jeg begynne med at dette ikke er noen «how to»-bok for blivende gangstere. Den avslører lite eller ingenting om organisert kriminalitet, og er i det hele tatt lite konkret om business-delen av livet som gjengkriminell. Noe som vel ikke er unaturlig.

Det som derimot preger boken, er ærlighet. Ærlighet og sårbarhet. Abbas holder absolutt ingen glorie over livet han har levd, og er smertelig klar over omkostningene i eget liv og hvordan hans livsførsel har vært en katastrofe for de nære rundt han.

Ærligheten gjør boken litt konfronterende i formen, men kler historien godt. Det levnes liten ære til hule æreskodekser i kriminelle miljø, pakistansk hang til arroganse, og politiet, for å nevne noe. Aller hardest er kanskje Abbas mot seg selv.

Abbas viser et forbilledlig klarsyn i hva som driver ungdom ut i kriminalitet, og en kommer ikke bort fra at han vet hva han prater om. For kanskje mest av alt er dette en historie om en sjenert gutt fra Furuset. Med selvtillit på bunn, fraværende foreldre og med en følelse av at det er umulig å lykkes. En liten gutt, som plutselig oppdager at joggedressen han bruker på skolen faktisk er en pysjamas, uten at noen hjemme har fortalt han det. Derfra går det skeis for Abbas, akkurat som for mange før ham.

Mer enn en bok om gjengkriminalitet, er dette en bok om utenforskap, savn og rus, og et intenst ønske om å høre til.