VITNESBYRD: Politidirektør Ingelin Killengreen gikk av noen måneder før 22. juli. Her vitner hun under rettssaken etter terrorangrepene.
VITNESBYRD: Politidirektør Ingelin Killengreen gikk av noen måneder før 22. juli. Her vitner hun under rettssaken etter terrorangrepene.

Killengreen: - Også Politidirektoratet må ta ansvar

Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen stiller seg bak mange av Helge Renås observasjoner om hvorfor politiet handlet som de gjorde den 22. juli.

Publisert

Killengreen har selv lest og satt seg godt inn i Renås bok om krisehåndtering, og diskuterte innholdet i boka med forfatteren under et lanseringsarrangement i Oslo den 23. mars. Hun peker, som Renå, på å at det ikke finnes noe enkelt svar på hvorfor politiet handlet som de gjorde.

– Noe skyldes politisk detaljstyring. Noe skyldes vurderingen av politiet i denne perioden. Og noe skyldes Politidirektoratets rolle og rammebetingelser, men selvfølgelig også de prioriteringene direktoratet selv gjorde. Det er noe Politidirektoratet og ikke minst jeg må ta ansvar for, sier Killengreen til Politiforum.

Juristen kom fra stillingen som politimester i Oslo da hun i 2000 ble Norges første politidirektør, som sjef for det nyopprettede Politidirektoratet (POD). Da hun gikk av som politidirektør i februar 2011, kommenterte daværende leder for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, at han ikke var overrasket over at hun søkte seg bort.

– Ikke når man ser den detaljstyringen som har vært av Politidirektoratet. Det er en vanskelig lederjobb, det er ikke mye handlingsrom igjen, sa han til Politiforum.

I boka peker også Renå på hvordan en omfattende politisk detaljstyring gjorde det vanskelig for POD og politidirektøren å innta en proaktiv rolle.

– Detaljstyringen var veldig omfattende. Det gjaldt selvfølgelig mål- og resultatstyringen også, sier Killengreen.

Hun mener å huske at POD på det meste ble gitt 120 mål fra Justisdepartementet.

– En slik omfattende detaljstyring med veldig mange mål, gjør det vanskelig å ha en målrettet styring på de forskjellige fagområdene. Aller mest fører det til en målforskyvning mot de målene som var tallfestede, som vi måtte levere på. Beredskap og beredskapsplanlegging var ikke tallfestet, og dermed veldig vanskelig å måle og styre, sier Killengreen.

Kunne vært sterkere

Renå beskriver i boka også hvordan detaljstyringen vanskeliggjorde en ansvarliggjøring av POD og politidistriktene på beredskapsområdet, noe som skapte en «desentralisert silostruktur» hvor ansvaret på beredskapen i stor grad falt på den enkelte politimester.

– Det er en veldig interessant observasjon, og noe jeg mener er en korrekt beskrivelse, sier Killengreen.

Hun peker på sin side tilbake på forutsetningene som lå til grunn da POD ble opprettet. 54 politidistrikter hadde akkurat blitt til 27, og de politimestrene var fra tidligere av vant med å styre med en stor grad av selvbestemmelse og autonomi.

– I tillegg var det så vidt flertall for å opprette POD. Både justispolitikerne og ikke minst politimestrene var veldig tydelige på at POD ikke skulle være operative, og det har man på mange måter glemt. Dette førte til silotenkning i form av at det operative skulle ligge i politidistriktene. POD skulle være en faglig støtte for politimestrene inn mot Justisdepartementet og ikke blande seg i politimesternes styring. Sterke politimestre ville styre ut ifra de vurderingene som ble gjort i deres politidistrikt, og POD var redd for å gripe inn i dette, sier Killengreen.

I ettertid, medgir hun, er det lett å se svake sider ved en slik måte å innrette seg på.

– De politiske rammene tillot ikke POD å være operative og tenke på tvers. Det var akseptabelt at politidistriktene opererte på egenhånd. I dette ligger det også en kritikk mot POD, at direktoratet kunne vært sterkere og krevd mer samhandling. Kanskje vi burde vært sterkere og slåss mer, sier den tidligere politidirektøren.

Hadde ingen tradisjon

Renå viser videre i boken sin til hvordan det fra sentralt hold ble gitt svært få føringer for organiseringen og dimensjoneringen av de nyopprettede operasjonssentralene, samt hvilken kompetanse de som jobbet der skulle ha. Dette, sier forskeren, påvirket rammebetingelsene for de enkelte operasjonssentralene, og oppdragsløsningen den 22. juli.

– Jeg er helt enig. Det var ingen tradisjon for å ha sterke operasjonssentraler som skulle styre det operative. Det var den operative utelederen som skulle lede når noe skjedde. På 2000-tallet mente flere politimestre at det også burde sitte sivilt personell på operasjonssentralen, for man måtte prioritere politiutdannet personell til det operative ute, sier Killengreen.

Dette ser hun i sammenheng med at bemanningen var begrenset, og at politimestrene også måtte prioritere disse ressursene opp mot de målene politisk ledelse hadde satt for politiet.

Oslo politidistrikt, som Killengreen selv ledet før opprettelsen av POD, hadde – som andre større politidistrikter – en stor og profesjonell operasjonssentral. At operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt kun var bemannet med én person den 22. juli, er hun ikke overrasket over.

– Nordre Buskerud var et bittelite politidistrikt. På en fredag ettermiddag i fellesferien skjer det ingenting på Hønefoss. Det ville ikke vært riktig disponering av tjenesten å ha 4-5 høyt utdannede, operative mannskaper på jobb der, sier Killengreen.

Hun peker på at det i mange av de små politidistriktene nesten var umulig å bygge opp robuste nok operasjonssentraler den gangen.

– Samtidig så nok ikke jeg, og flere rundt meg, hvilken sentral rolle operasjonssentralen skulle og burde ha i en terrorsituasjon. Noe av det handlet om at vi ikke hadde kommunikasjonssystemer som ville tillatt operasjonssentralene å ta den sentrale rollen de har i dag, sier Killengreen.

– Kunne eller burde POD tatt en mer aktiv rolle i utformingen av operasjonssentralene?

– Det ligger en selverkjennelse i at POD kunne lagt rammer. Vi kunne sagt at det skulle være den og den kompetansen, og at de skulle være slik og slik bygget opp. Men det var også noen rammebetingelser her. Det var ikke bemanning til det i de minste distriktene, og de hadde ikke kapasitet til å bygge opp operasjonssentraler på linje med de større distriktene.

– Sårbare distrikter

Dette hadde ført til en form for erkjennelse hos POD, som allerede før 22. juli 2011 hadde igangsatt en ny reform. Et prøveprosjekt i daværende Follo politidistrikt, hvor 13 lensmannskontorer ble til 2, var starten på den såkalte Resultatreformen – en reform som blant annet satte seg fore å redusere antall politidistrikter, men som ble lagt i skuffen etter terrorangrepet.

– De minste distriktene var altfor sårbare, og vi måtte ha større distrikter for å bygge opp fagkompetanse. Det hang ikke sammen når politidistriktene ble pålagt å bygge opp spesialistmiljøer for eksempel innenfor økonomisk kriminalitet, mens de minste politidistriktene samtidig ikke hadde tilstrekkelig bemanning til å ha kriminalavdelinger. Miljøene ble for små, sier Killengreen.

2000-tallet var ifølge Killengreen en periode med store politiske ambisjoner på andre felt enn beredskap.

– Det var mange andre ting som var viktige. Politidekningen skulle opp, og det kom politiske satsinger på andre områder enn beredskap som skulle prioriteres, sier hun.

Killengreen peker på vold i nære relasjoner, barnehus, trafficking og økonomisk kriminalitet som eksempler på områder politikerne ville prioritere.

– Dette var alle områder hvor man brukte politiutdannet personell. Resultatet er at det ble satset bredt, med litt ressurser på alt, innenfor de rammene man hadde. Beredskapen ble ikke spisset, sier hun.

– Øvde ikke tilstrekkelig

I boka trekker Renå også fram at politimannskapene den 22. juli var lite forberedt på å håndtere en krise av et slikt omfang. Dette lignet ikke på noe de hadde opplevd tidligere, hverken i omfang eller kompleksitet. Samtidig peker også forskeren på at politiet heller ikke hadde øvd tilstrekkelig nok på denne typen hendelser.

– Jeg synes dette også er en viktig refleksjon. Jeg husker tilbake at vi hadde jevnlige øvelser, men spørsmålet er hvor omfattende de var. Vi øvde mye på hva som ville skje under trinn to ved et terroranslag mot regjeringskvartalet, men Utøya var et utenkelig scenario. I dette ligger erkjennelsen om at det er vanskelig å øve målrettet på terroranslag, fordi kjernen i dem er uforutsigbarheten, sier Killengreen.

Hun erkjenner at politiet burde øvd mer, og da særlig UEH.

– En viktig lærdom fra 22. juli er at vi burde øvd mer. Vi forutså ikke 22. juli, men øvde med tanke på terror. Men vi øvde ikke tilstrekkelig, sier Killengreen.

På spørsmål om hva som kan være årsaken til dette, peker hun igjen på at det var andre områder enn beredskap som ble prioritert. Killengreen peker imidlertid også på at POD allerede på begynnelsen av 2000-tallet fremmet forslag om å opprette et sentralt beredskaps- og øvingssenter. Både de gamle lokalene til Sogn videregående skole og Forsvarets tidligere hovedkvarter på Huseby – begge i Oslo – ble foreslått.

– Vi fikk tommel ned for begge forslagene. Det var ikke penger til det, mens vi nå har fått beredskapssenteret. Det er strålende, men det skulle kommet før, sier Killengreen.

Årsaken kan være det Renå i boka kaller for «beredskapspolitikkens dynamikk» – enkelt sagt at politikerne først blir opptatt av beredskap etter at det smeller.

– Jeg synes Renå forklarer det godt. Skjer det noe, er alle veldig opptatt av beredskap og reparerer det som er feil. Så går det en tid, og det blir rolig rundt temaet. Boken gir relevante og veldig gode vurderinger rundt dette. Jeg håper at beredskapsarbeidet ikke fortsetter i tilsvarende bølger etter 22. juli.

Powered by Labrador CMS