Et klassisk dilemma for innsatspersonellet når det smeller
er følgende: Skal de følge planverket eller improvisere? Når krisen er over og
røyken har lagt seg er det ansvarsutkreving – «hvem hadde ansvaret?!» – og
læring – «vi må lære av krisen» – som gjelder. Hva er «fasiten» da? Får innsatspersonellet
ros (eller ris) fordi de fulgte planverket eller fordi de improviserte? Og hva
lærer vi egentlig av en slik målestokk-bruk?
Denne fagartikkelen tar et kritisk blikk på
22.juli-kommisjonens analyse av «den første politipatruljen»; de to polititjenestepersonene
fra Nordre Buskerud politidistrikt (NBPD) som ankom ved fastlandssiden av
Utøya, cirka 10 minutter før andre politipatruljer befant seg i området.
Annonse
Kommisjonen var ikke i tvil, patruljen skulle «forsøkt å
skaffe seg båt for å gå til øyeblikkelig aksjon selv». Altså; patruljen handlet
ikke i tråd med planverket, den handlet feil.
Hvorfor patruljen handlet som den gjorde sa
kommisjonen derimot lite om.
Referanser
NOU 2012: 14. Rapport fra 22.juli-kommisjonen.
Renå, H. (2022a). «Feil og forståelig?», i Tidsskrift for samfunnsforskning, 63(3), 172–193.
Renå, H. (2022b). «Krisehåndtering i et organisasjonsperspektiv. Politi-innsatsen 22. Juli.» Cappelen Damm Akademisk.
Bergh Herjuaune, J. C. (2014). «Politiets handleplikt under «skyting pågår». Ordinært politi i møte med ekstraordinære oppdrag», Masteroppgave i kriminologi, Institutt for kriminologi, Universitetet i Oslo. Se også Myhrer (2015).
Nordre Buskerud politidistrikt 2011, transkripsjon av lydlogg, kl. 17.55:50–17.57:45.
Nytt perspektiv
I en ny forskningsartikkel konkluderer jeg med at patruljens
håndtering var forståelig. Det er en ganske annen konklusjon enn
kommisjonen, selv om jeg tar utgangspunkt i det samme faktagrunnlaget. Hvem har
rett? Kommisjonen eller jeg?
Artikkelens teoretiske utgangspunkt er at hvilke
analyseperspektiv krisekommisjoner velger å anvende, har betydning for hva
slags vurderinger og konklusjoner de trekker. Hadde 22. juli-kommisjonen valgt
andre analyseperspektiver med andre «målestokker», kunne den ha kommet til
andre konklusjoner.
Patruljens håndtering vurderes ut ifra et situert sanntidsperspektiv.
Hovedformålet er å forklare hvorfor patruljen handlet som de faktisk
gjorde. Innsatspersonell forstås som enkeltindivider som tar egne valg, men at
handlingsvalgene påvirkes av de normative strukturene som er i politiet og av
situasjonsspesifikke faktorer.
Hva politiet i 2011 forventet av sitt innsatspersonell i
skarpe situasjoner, er særlig å gjenfinne i «skyting pågår»-retningslinjene som
vektla direkte aksjon i situasjoner hvor skyting pågikk. I tillegg kom politiets
handleplikt og lydighetsplikten. En studie av politiets handleplikt fant at det
var ulike oppfatninger om og eventuelt i hvilke situasjoner handleplikten kan
brytes eller ikke, og at avveiningen mellom handleplikten og lydighetsplikten
er utfordrende.
Patruljens håndtering
Den første patruljen bestod av en operativt godkjent
etterforsker og en fra den uniformerte patruljestyrken. De to var bevæpnet med
pistol og maskinpistol og iført adekvat verneutstyr.
Under utrykningen får
patruljen via sambandet:
Ordre om å observere mot øya og å være forsiktig
når de går ned mot bryggen.
Høre operasjonslederen melde at det «etter
hvert» vil komme helikopter fra Oslo, at det er «mulig» at patruljer fra Beredskapstroppen
(Delta) også kommer.
To ganger melding om at det lokale brannvesenet er
på vei i båt, i tillegg til egne mannskaper på vei med politibåten.
Melding om at det er blitt bestemt at
oppmøtested for politi og ambulanse ble Utøya brygge.
Patruljen er ikke kjent i området ved Utøya, og
sambandforbindelsen i området er svært dårlig. Det var ingen synlig båtaktivitet
i nærområdet utenfor bryggeområdet før klokken 18:05, ifølge kommisjonen. Med
politibåten og brannbåten på vei, og ordre om å observere, hvorfor skulle
patruljen da begynne å lete etter båter den ikke hadde sett i et område hvor
den ikke var kjent?
Fem minutter etter ankomst får patruljen øye på en robåt som
de forsøker å anrope for å komme til seg, og melder det på sambandet. Meldingen
blir avbrutt av en Delta-patrulje som melder seg på sambandet. Dette er første
gang under utrykningen at det er direkte kontakt mellom NBPD og Delta. Nordre
Buskerud opererer fortsatt på eget lokalt politisamband. Aksjonslederen
skjønner da at Delta ikke er langt unna og gir følgende ordre til den første
patruljen:
«Bare ta imot den båten når den kommer. Dere får ikke gjort
noe annet. Delta lytter i vår kanal nå. Det vil si at de er på vår side av
Sollihøgda og vil være i din posisjon om kort tid. Jobb nå med å skaff båter,
skaff båter til Delta-mannskapene […] Om det så er at vi må ta noen sivile
båter som ligger der ute, så prøv å få start på dem.»
En av betjentene løper i retning gården for å ta imot
robåten. Den andre betjenten blir igjen ved kaiområdet.
Da ser situasjonen slik ut. P30 A og P30 B på figuren viser
lokasjonen til de to i den første politipatruljen. D34 og D36 viser lokasjonen
til de to første Delta-patruljene, mens sirklene representerer båter (grå
sirkel = ubemannet, grønn = bemannet).
Som figuren viser, lå det to båter der P30 A befant seg
klokken 18:05. Hvorfor hoppet ikke han bare i en av båtene og dro over til øya?
Til forskjell fra kommisjonen mener jeg betjentens respons
er forståelig. Sentralt for vurderingen er betjentens situasjonsbilde i sanntid,
pluss politiets gjeldende prosedyrer, som var at Delta hadde «leaden» i
førstelinja i aksjonene de deltok i.
Da politibetjenten ankom gården klokken 18:05 hadde to
Delta-patruljer passert Utøya brygge på landsiden. Delta er politiets nasjonale
antiterrorstyrke og de med klart mest kompetanse og erfaring i politiet til å
håndtere slike situasjoner som den på Utøya. I tillegg kommer det faktum at
patruljen hadde fått ordre om å skaffe båter til Delta, ikke gå til aksjon
selv.
Enkel tidslinje
17:24 NBPD (Nordre Buskerud Politidistrikt) mottar første nødanrop om
skyting på Utøya.
17:38 Første patrulje fra NBPD
rykker ut fra Hønefoss politistasjon.
17:48 Andre patrulje (med båt på
tilhenger) fra NBPD rykker ut fra Hønefoss stasjon.
17:52 Første politipatrulje ankommer
Utøya brygge på fastlandet.
18:01 Første Delta-patrulje passerer
Utøya brygge.
18:27 Politiet går i land på Utøya.
18:35 Gjerningspersonen er pågrepet.
Perspektiv og vurdering
En viktig årsak til forskjellene i min og kommisjonens
vurdering og konklusjon, er en ulik tilnærming og et ulikt analyseperspektiv.
For kommisjonen var det sentrale spørsmålet «om den første politipatruljen på stedet
gjorde nok for å komme seg over til øya, og om det var båter tilgjengelig til
dette formål».
Formålet var kontrafaktisk – å vurdere om det fantes bedre
handlingsalternativer enn de patruljen valgte. Søkelyset er på de to
politibetjentene, som ble vurdert opp mot et beste-scenario. Basert på
kontrafaktiske vurderinger, kombinert med «skyting pågår» og handleplikten som vurderingskriterier
anvendt etter en rett-galt vurderingsskala, konkluderer kommisjonen med at
patruljen handlet feil.
Kommisjonens manglende forsøk på å forklare hvorfor
patruljen handlet som den gjorde har to uheldige implikasjoner:
Patruljens handlinger fremstår som uforståelige for
leseren.
Kommisjonens analyse gjør det vanskelig for politiet og
myndighetene å trekke relevante lærdommer fra håndteringen.
Er så konklusjonen at kommisjonen burde ha brukt det
situerte sanntidsperspektivet i stedet? Nei, det mener jeg også ville vært
ufullstendig og uheldig. Det dramatiske bakteppet for kommisjonens analyse var
at 69 mennesker ble drept på Utøya, flere av disse kun få minutter før politiet
pågrep gjerningspersonen. Derfor var det avgjørende å få klarhet i om politiet
kunne pågrepet gjerningspersonen tidligere, og hvem som eventuelt hadde et
ansvar for at dette ikke skjedde.
Hadde kommisjonen unnlatt å adressere disse spørsmålene i sin
analyse, ville rapporten trolig hatt liten legitimitet og oppslutning hos de
pårørende. Mer generelt kunne det ha ført til svekket tillit til myndighetene
og det politiske systemet i befolkningen.
Ambisjonen for fremtidige kommisjoner bør være å både gi
forklaring(er) på hvorfor innsatspersonellet handlet som de gjorde og å vurdere
om det fantes andre handlingsalternativ som kunne gitt et bedre utfall.
Kontakt oss på redaktor@pf.no. Fagartikler i Politiforum er objektive, faglig funderte tekster basert på forskning eller studier. Makslengde er 7000 tegn (inkl. mellomrom). Teksten må ha tittel og ingress som beskriver hovedpoenget. Legg ved portrettbilde.