Så er denne reisen kommet til veis ende, og det er på tide å sette punktum, etter åtte år som leder av Oslo politiforening og nesten ni år som forbundsleder i Politiets Fellesforbund.

Det er en klisje å si, men jeg sier det likevel: Jeg har vært heldig. Punktum! Da jeg kom inn som leder av Politiets Fellesforbund sa en av de ansatte til meg: «Du vet det, Sigve, det handler ikke om å være den beste i klassen, men å lede den beste klassen», og det har jeg jammen gjort.

Fra hver eneste lokallagsleder i politidistrikter og særorganer, til et engasjert forbundsstyre, gjengen i Unio stat og alle de jeg jobber side om side ved på forbundskontoret hver eneste dag.

Jeg har vært heldig fordi jeg har fått være med på å bidra til en bedre arbeidshverdag for våre medlemmer; for de som hver dag gjør en innsats for samfunnet. For det må være lov å skryte litt når man skal gjøre opp regnskapet. Lønnsnivået i norsk politi er løftet de senere årene. Vi har fått på plass nye kompetansekriterier som gir automatisk lønnsløft for politibetjent 2 og 3, og vi har fått på plass lønnsinsentiver i etterforskningsløftet.

LES OGSÅ: Gir seg som PF-leder

Vi har fått flere medlemmer, som betyr at det har blitt flere ansatte i etaten. Regjeringen nådde målet om to politi per 1000 innbyggere innen 2020, og dette mener vi skal være et minimum. Vi har også fått flere sivile medlemmer, og vært tydelige på å inkludere alle politiansatte inn i tankegodset om ett politi. Vi har også løst en del saker som har vært viktige for våre medlemmer – som reisetidssaken, saken om yrkesskadeerstatning og etterforskningsløftet, og etter hvert fikk vi også gehør i stillingskodesaken. Jeg har vært veldig opptatt av at det skal være en rød tråd i alt vi gjør. Alt henger sammen med alt.

Jeg har vært heldig fordi samfunnsoppdraget til Politiets Fellesforbund og medlemsmassen er så stor og viktig, og vi har en enorm mulighet for påvirkning. Vi har vært opptatt av samfunnsutviklingen, og hvordan nærpolitireformen har slått ut, både for våre medlemmer og for befolkningen. Vi har hatt fokus på at politiet er helt avhengig av tillit i befolkningen, og vi er stolte av at vi har verdens best utdannede politi. Når det har vært snakk om å nedjustere utdanningen ved Politihøgskolen har jeg vært tydelig: «Ikkje kødd med den!»

Vi har stått i tøffe tider. Koronapandemien de to siste årene har vært utfordrende. Men likevel er det dagen 22. juli 2011 som fortsatt står tilbake som den tyngste dagen på jobb, da terroren rammet oss alle. Jeg var leder i Oslo politiforening den gangen, og mange av medlemmene våre sto i sin verste dag på jobb noensinne. Vi mistet også ett av våre medlemmer på Utøya den dagen. Den dagen og dagene som fulgte kommer jeg aldri til å glemme.

Da jeg kom inn som leder i Politiets Fellesforbund var jeg en av de som stod hardt på at vi skulle jobbe for generell bevæpning av norsk politi. Jeg er derfor glad for at justisministeren helt på tampen av min tid som forbundsleder har sagt at hun skal sette ned et maktmiddelutvalg, for å se på blant annet dette med bevæpning. Samfunnsutviklingen viser at behovet bare øker; både for å sikre våre medlemmer og for å sikre befolkningen.

Også når det kommer til varsling har vi vært «fremme i skoan», som jeg liker å si. Monika-saken i Bergen er i seg selv er dypt tragisk, men jeg så også hvor alvorlig situasjonen var for de som sa ifra. Hvor inngripende en varslingssak er for enkeltpersoners liv og helse. Jeg mener fortsatt beslutningen om å ikke anbefale våre medlemmer å varsle, fordi varslervernet ikke er godt nok, var og er riktig. Så er det nå engang sånn at ledelse ikke er en popularitetskonkurranse. Av og til må man tørre å ta avgjørelser som både er overraskende og kontroversielle.

Tenk å ha fått muligheten til å være med på alt dette. Takk for tilliten gjennom alle disse årene. Jeg har vært heldig. Punktum!