Som frivillig selv i Røde Kors Hjelpekorps har jeg sjeldent vært stoltere enn da regjeringen skrev følgende i stortingsmelding 10 (2016 – 2017): «Det er ikke uten grunn at de frivillige organisasjonene ofte omtales som en bærebjelke i norsk redningstjeneste. »

Den norske beredskapsmodellen bygger på et samvirke på tvers av offentlige og frivillige aktører. Dersom du går deg vill i fjellet og varsler politiet, er sannsynligheten høy for at det er nettopp en frivillig som finner deg.

Men hva kan skje med redningstjenesten dersom vi tar frivilligheten ut av ligningen?

Avhengig av det frivillige

I mars og april i år har vi vært vitne til en rekke skred her i landet. Onsdag 6. april registrerte politiet i Møre og Romsdal ti ulike skred i løpet av åtte timer. I Lyngen i Nord-Troms har skred krevd flere liv. Frivillige er i slike hendelser en viktig ressurs.

Norge er kjent for sin dugnadsånd – og dette går igjen også i beredskap. Den norske modellen er særegen ved at det offentlige har bygd opp redningsinnsats på det frivillige bidraget. Det er for eksempel ikke politiet selv som sitter på skiferdigheter, skredkompetanse og skredutstyr; det er det de frivillige som gjør.

Så kan en diskutere at det offentlige selv innehar beredskapsressurser som kan mobiliseres; deriblant Sivilforsvaret og Heimevernet. Som frivillig har jeg vært med på mange søk- og redningsaksjoner og gått side om side med heimevernssoldater. De er mange, og de kan mobiliseres stort. Likevel kan ikke responstiden måle seg med dagens system for frivillig respons.

I Hjelpekorpset skal vi helst kunne respondere i løpet av 20 minutter, mens Heimevernet kanskje vil bruke flere timer eller dager. Og når det for eksempel kommer til snøskred der hvert minutt teller, er ikke denne tiden noe vi har råd til.

Hvorfor frivillige?

De frivillige får ofte skryt i media etter å ha bistått politiet på aksjoner. Det jeg mener er underkommunisert er hvor mange timer som ligger bak klargjøringen til innsatsen.

Hvem er så disse frivillige? Det er mennesker som legger ned utallige timer av fritiden sin for å kunne hjelpe andre. For å bli frivillig i redningstjenesten må man gjennomføre en rekke kurs, og gå gjennom mye trening og opplæring. Mange velger også å ta videre spesialiseringskurs som gir kompetanse på eksempelvis droner, klatring, sjøredning og radiokommunikasjon. Mye av denne kompetansen finnes ikke tilsvarende andre steder i landet.

Det er mange fordeler ved å bruke frivillige i beredskapsarbeid. For det første er de ofte lokalkjente. Mange går mye turer i skog og mark, og kjenner naturen godt. I et søk vil en slik kunnskap være svært fordelaktig og bidra til god effektivitet. Videre er frivillige en tilnærmet gratis ressurs for det offentlige. Dersom det går et skred kan politiet trykke på «skredknappen» og regne med at det kommer kompetent mannskap, med egen mat, utstyr og kunnskap til å gjennomføre søk. Det er motivert personell, som bidrar uten tanke på å få timebetalt.

Nedgang i rekruttering

Det er ikke en hemmelighet at det er en økning i søk- og redningsaksjoner. I tillegg tror jeg at vi i tiden fremover kommer til å måtte håndtere en del nye type hendelser i områder som ikke har opplevd det før. Jeg er redd for at klimaendringer og ustadig vær vil føre til at blant annet skred utløses i områder som ikke har tidligere erfaring med dette.

Altså må ikke redningstjenesten bare forberede seg på å håndtere flere hendelser, men også nye type hendelser. Frivillige har vist seg å være en god redundans, ved både å være fleksible og tilpasningsdyktige. Eksempelvis bisto frivillige med koronatesting under pandemien – en aktivitet de ikke hadde kurs eller erfaring med fra før.

Men hva gjør vi dersom en økning – og endring – i hendelser ikke er forholdsmessig med rekruttering av frivillige inn til redningstjenesten?

Dersom politiet ringer ut en alarm, og ingen frivillige kan stille, er det allerede for sent. Dette er et tema som må adresseres nå.

Jeg tror det er på tide med en kart- legging av utviklingstrenden i den frivillige redningstjenesten. Dersom det er slik at vi opplever en nedgang i rekruttering, må det offentlige vurdere hvilke løsninger som fins; Bør en gjøre det mer gunstig å være frivillig (i form av kursing, kompensasjons- ordninger ved fravær fra jobb, eller lignende)? Bør det kjøres kampanjer for å fronte frivilligheten – og øke til- slutningen? Eller må politiet rett og slett begynne å se seg om etter nye alternativer?

Frivillighet utgjør bærebjelken i norsk beredskap. Om du får vite at bærebjelken i huset ditt svikter må du vurdere om du vil sette opp støttebjelker, eller fl ytte inn i et nytt hus. Det vil være for sent å vente til bjelken gir etter, og du får taket i hodet.