Redde for sitt eget og familiens liv om de kontakter politiet

Før fellesferien gikk det en rekke hjerteskjærende saker i Oslo tingrett som handlet om grov langvarig mishandling av partnere og barn.

Jeg har fulgt med i tingretten i noen år nå, men jeg har aldri sett så mange slike saker som i de siste månedene.

Bare i juni fikk jeg med meg fem saker.

Media har som vanlig dessverre ikke vist noen interesse.

Så det er desto viktigere å få dem fram i lyset.

Fellestrekk

Noen fellestrekk som gjør disse sakene særlig viktige og alvorlige, er:

• Den lange tidsperioden som volden, truslene og krenkelsene har foregått. I saken hvor det er falt dom har mishandlingen pågått i 19 år mot kona, 16 år mot eldste datter, 13 år mot andre datter, 11 år mot eldste sønn og fem år mot andre sønn. I en annen sak har kone, sønn og to døtre ifølge tiltalen blitt mishandlet i ni år. I alle sakene har partnere og barn «levd i et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold», slik det står i den nevnte dommen.
• Barna har ofte måttet være vitne til at mora eller søsknene deres er blitt slått, sparket, tatt kvelertak på, eller truet med at «han skal drepe henne på den mest grusomme måten som finnes, kjøre på henne, skjære henne i biter og kaste henne på havet». Når dette ikke bare har skjedd en gang, men mange ganger, er det vanskelig å forestille seg hvilke spor det setter i et barns sinn. Det er en type psykisk mishandling som bør være svært straffeskjerpende, i tillegg til at barna selv også er blitt slått og truet.
• Det er først når det har skjedd noe dramatisk, og politi og ambulanse kommer, at sakene er blir oppdaget og etterforsket. Vi hører svært lite om bekymringsmeldinger fra barnehager, skole, barnevern, naboer eller andre i familien. Det tyder på at vi har en lang vei å gå før alle oppfatter at de har lovfestet meldeplikt. Det er faktisk straffbart å ikke melde fra når man får kjennskap til mishandling, og det nytter ikke dekke seg bak taushetsplikten når barns helse og trygghet er i fare.
• Mye tyder på at negativ sosial kontroll for å gjenopprette mannens eller familiens «ære» ligger bak i de fleste av sakene. Utskjelling av kone og døtrer som «horer» og regulering av deres kontakt med andre er typisk. I en av tiltalene heter det f eks at den tiltalte har «gjennomgått mobiltelefonene hennes og nektet henne å være ute/ha kontakt med venner. Videre har han kalt henne og moren horer, sagt at hun har ødelagt æren hans/tatt fra han all ære, at hun går på skolen for å lære seg hvordan hun skal ligge med gutter o.l.»
• Alle de tiltalte i de aktuelle sakene har innvandrerbakgrunn fra land hvor synet på æreskultur og vold mot barn kan være uforenlig med vårt. Enkelte tror at det er en privatsak om de velger å ikke følge norsk lov bak familiens fire vegger. Slike holdninger vil lettere kunne overleve hos noen i områder hvor det bor mange med bakgrunn fra land der æreskultur står sterkt. Dessverre kan berøringsangsten være så stor at unge i disse områdene sier til meg, at de ikke har hørt noe om negativ sosial kontroll på skolen.
• Frykten for å melde til politi eller barnevern om vold og sosial kontroll i familien er så sterk, at det trolig bare er toppen av isfjellet vi ser. De er «redde for sitt eget og familiens liv om de kontakter politiet», heter det i nevnte dom. Det er påfallende at så å si alle slike saker jeg har fulgt i tingretten, kommer fra Groruddalen eller Oslo Sør. Det henger nok sammen med landbakgrunn. Men like mye skyldes det at Enhet Øst i politiet har bygd opp spesielle ressurser og kompetanse, som gjør at de greier å avdekke flere saker. Det er ingen grunn til å tro at det ikke fins like mange slike forhold i Indre by Øst, eller i lignende områder ellers i landet.

Straffenivå

Det er på tide med ny runde om straffenivået.

Det betyr mye for signaleffekten til berørte miljøer hva slags straffer de som dømmes i disse sakene får. I den dommen som er omtalt her fikk tiltalte to år med fradrag av tre måneder i varetekt for grov mishandling av kone og fire barn gjennom mange år. Hvor mye av livet deres som er ødelagt, er umulig for oss å vite. Jeg tviler på at to års fengsel for så alvorlige forhold er i samsvar med vår alminnelige rettsfølelse.

Det blir spennende å se hva slags straffer tingretten legger seg på når dommene i de andre mishandlingssakene kommer. Alt tyder på at domstolen tar dem på største alvor, og går inn i dem med all mulig grundighet. Men det spørs om det ikke er selve lovverket som begrenser straffereaksjonene for mye.

Sist gang Stortinget behandlet straffenivået for mishandling i nære relasjoner var i 2006, da det ble bestemt en opptrapping fram til 2010. Det har skjedd mye siden den gang, og forståelsen og innsikten vår har økt. Jeg mener det er på tide at regjering og storting tar en ny runde om hvordan disse straffebestemmelsene skal være. Samfunnet må gi tydeligere beskjed om hvor alvorlig vi ser på disse sakene.