POLITISINNET

Slik gir du psykologisk førstehjelp

Debrief, defuse, avlastningssamtale og støttesamtale beskriver forskjellige metoder for å søke å begrense mentale senskader hos noen som har opplevd noe vondt og vanskelig. Men hva er egentlig hva, og når bør man ta i bruk de enkelte metodene?

Publisert Sist oppdatert

Debrief, defuse, avlastningssamtale, støttesamtale, psykologisk førstehjelp, forebyggende samtale, kriseintervensjon. Kjært barn har mange navn. Fellesnevneren for slike samtaler er at de søker å begrense mentale senskader. Politifolk kan ha godt av å vite litt om dette – både for egen del og til bruk i tjenesten.

Før en debrief forutsettes det som oftest at de som skal debriefes har blitt forberedt på situasjonen i forkant. «Man debriefer et briefet personell». Her er det rom for både praktiske og følelsesmessige ytringer, slik at man får muligheten til å oppdage logiske sammenhenger mellom hendelser, følelser og reaksjoner. Dette kan være med på å forhindre at den ellers så helt normale «mentale prosesseringen» – vi kan godt kalle det grubling – etter en spesiell hendelse, vokser seg for stor i både innhold og tid.

Henrik Storjord Ramstad, psykolog og politioverbetjent, Krise- og gisselforhandlertjenesten, uttaler seg som psykolog med politiblikk.
Henrik Storjord Ramstad, psykolog og politioverbetjent, Krise- og gisselforhandlertjenesten, uttaler seg som psykolog med politiblikk.

«Kognitiv vaksine»

Personlig synes jeg det meste andre som handler om å søke å redusere negative psykologiske ettervirkninger kan betegnes som psykologisk førstehjelp. Det ligger liksom litt i ordet; det utføres så tidlig som mulig etter en opplevd hendelse. Dette i motsetning til en debrief, som kan ta litt tid å organisere og kan utsettes noen dager.

Forskning har ført frem til en «kognitiv vaksine» for å redusere flashback-minner etter kritiske hendelser. Det viser seg at hjernen vår har selektive ressurser med begrenset kapasitet. (det er helt sant, selv om du kanskje ikke kjenner deg igjen...) Inntil seks timer etter hendelsen foregår det en grovprosessering av inntrykkene, noe som gjør dem smidige og påvirkbare. Dette kan man utnytte ved å forstyrre lagringsfasen av inntrykkene, slik at de blir mindre tilgjengelige, blant annet ved å utkonkurrere hjernens lagringsmekanismer.

Det viser seg at barn som får en lekeoppgave like etter noe traumatisk, senere kan ha vanskeligere for å huske det traumatiske, fordi de fikk noe annet å konsentrere seg om rett etter hendelsen.

Kontroll i kaoset

Det kan kanskje virke litt kontraintuitivt, men man bør unngå å snakke utdypende om følelser rett etter en hendelse. Fokus på følelser gjør ofte at vi blir emosjonelt aktivert, noe som er med på å befeste inntrykk hukommelsen. Man kan for eksempel i tillegg til å fokusere på å trygge og berolige personen, snakke om rekkefølge, objektive fakta og tidsforløp relatert til hendelsen. Dette gjør at personen kan få en følelse av litt mer kontroll og oversikt i en kaotisk situasjon, og den emosjonelle aktiveringen kan reduseres.

Søvn er også minnekonsoliderende, gjennom lagring av informasjon og inntrykk, og man bør derfor unngå å sove inntil seks timer etter hendelsen. For å eksemplifisere dette ytterligere: Det anbefales som oftest å legge fra seg pensum i rett tid kvelden før en eksamen, i stedet for å sitte oppe hele natten og pugge. En hel natts søvn gir hjernen ro til å jobbe med tilegnet kunnskap slik at hukommelsesmekanismene kan yte maks.

Det kan være litt vanskelig å vite når man bør si og gjøre hva, men spør du meg, er uansett det aller viktigste at den som har opplevd noe vanskelig ikke blir sittende alene med sine tanker.