Tid er hellig og initiativet vinner alltid

For noen år tilbake var vi to fra Oslo som fikk plass på skarpskytterkurs. Kurset gikk over to uker på Rygge, og vi var begge livredde for å bli sendt hjem uten bestått kurs. Kursleder var selveste Tom Henriksen, som også var UEH-leder i Oslo.

Tom gjorde ikke mye for at kursdeltakerne skulle få senket skuldrene, spesielt ikke oss fra Oslo. Han registrerte det miste feiltrinn og passet på å kommentere det på en måte som gjorde at selvtilliten vår sakte, men sikkert forsvant.

Etter den første uken fikk vi dra hjem i helga. Oppmøte var på mandags morgen, og vi tenkte å kjøre nedover på mandag. Etter hvert som vi begynte å nærme oss Rygge gikk det opp for oss at vi kom til å komme for sent! Panikken var til å ta og føle på i den krokanpregede maja vår. Hva skulle vi gjøre, hva kom til å skje, hva slags straff ville vi få? Og hva kom Tom til å si?

Løsningsforslagene var mange: Kjøre i grøfta med vilje, finne en mistenksom bil å stanse og få det loggført i PO, gi opp og dra hjem, eller møte opp og være ærlig. Etter en panikkartet rådslagning og mangel på mistenksomme biler landet vi på det siste alternativet.

Da vi endelig kom frem, ti minutter for sent, var de andre i gang på skytebanen. Vi varslet instruktøren og beklaget oss. Han sa at vi fikk ta det opp med Tom på neste leksjon og at vi skulle følge resten av kurset frem til da. Det var en lite oppløftende beskjed.

Da vi kom frem til neste leksjon var Tom der allerede. Han sendte oss et blikk som umiddelbart fikk oss til å ønske at vi hadde gått for alternativ én: Kjøre i grøfta med vilje. Rett før oppstart tok vi kontakt med Tom og ba om noen ord med ham under seks øyne.

Svaret var at det nok var på tide, og at vi skulle gå inn på kontoret hans og vente. Der begynte panikken å bre seg. Vi hadde ingen god plan. Hva kunne blidgjøre Tom?

Han liker ikke pyser og vi ville ikke klare å prate oss ut av situasjonen. Vi måtte forsøke å ta initiativet på en eller annen måte, ellers ville det bli lite trivelig. Jeg fikk en ide.

Da Tom åpnet døren hadde han tatt på seg sin strengeste mine, men han ble overrasket. Inne på kontoret hans lå to karer på gulvet, ikledd feltuniform og med kamokrem i ansiktet, mens de tok push-ups.

For hver push-up ropte vi «Unnskyld for at vi kom for sent!». Etter at armene begynte å bli ganske stive fikk vi beskjed om å reise oss. Mens vi sto der og ventet på dødsdommen, er jeg sikker på at jeg hørte pulsen til makkeren min ved siden av meg. Tom så på oss og sa at vi skulle gå tilbake til resten av kurset og bli med videre. Lettelsen var stor.

Lesson learned: Tid er hellig og initiativet vinner alltid.

LES OGSÅ: Kravstor arrestant