Veteranen slutter – advarer mot utviklingen i politiet

– Jeg har trivdes fra dag én, alle dager.

Det sier innsatsleder i tjenesteenheten Innherred, og snart pensjonist, Per Henrik Bykvist.

Drømmen om å bli politi hadde han allerede som guttunge. Han søkte både Politiskolen og Krigsskolen parallelt og kom inn til opptak begge steder, men det var aldri noen tvil om at politisporet var det rette for Bykvist. 

Han startet sin politikarriere ved Inderøy lensmannskontor, men havnet etter hvert i Levanger, hvor han ble værende og har jobbet operativt i alle år. Også etter at de ble samlokalisert med Verdal politistasjon i 2014.

Men etter 42 år er det altså slutt. 

– Hva er det som gjør at du gir deg nå? 

– Nå er jeg blitt 63 år. Jeg ser at kullene rundt meg fortsatt slutter når de er 57–58 år. Det betyr at jeg kunne sluttet for seks år siden. Men jeg har valgt å fortsette fordi jeg har trivdes, og fortsatt trives, veldig godt.

For noen år tilbake var 63 år den absolutte «deadline» for politiansatte. Bykvist tenker det ikke er en så dum alder å slutte på. 

– Når man kommer opp i 60-årene tenker man på at man forhåpentligvis skal ha noen gode år igjen. Det vi jobber med i dag, er mye rus- og psykiatrirelatert. Vi ser stadig flere tilfeller av psykisk ustabile personer som gjør mye rart. Jeg er ikke lenger like villig til å utsette meg for ubehageligheter som kan gjøre at den siste delen av livet blir forringet, sier han og legger til: 

– Samtidig må man ha øynene åpne for at nye folk skal slippe til i rollen. Når man liker det politioperative faget, er innsatsleder den høyeste stillingen man kan få ute. Da tenker jeg at det er en tid for alt, og at det er tid for å slippe til noen som kan få noen år i stillingen.

– Det var andre tider på 80-tallet

Når Politiforum ringer, ber vi ham mimre tilbake på sine over fire tiår i politiet:

– I starten av karrieren drev vi med alt fra avhør i de alvorligste sakene til politioperativt arbeid ute på hendelser, åsted og skarpe oppdrag.

Og det var andre tider. 

– Da jeg startet, brukte vi private biler i lensmannsetaten. Hos oss på Levanger lensmannskontor hadde vi riktignok kjøpt inn en uniformert Volkswagen Caravelle med celle, slik at vi slapp å bruke private biler til å transportere personer som skulle i arrest.

Han husker godt da han ble sendt ut på sitt første drap, på slutten av 1980-tallet:

– Da hadde vi såkalt reservetjeneste, altså hjemmevakt. Vi rykket ut på ettermiddagen. Jeg var ute på åstedet hele natten og hadde vakt der. Det var ikke snakk om 11 eller 13 timer fri. Da gikk det døgnet rundt.

Da han kom inn på lensmannskontoret etter å ha vært ute på åstedet i nesten et døgn, var den første tilbakemeldingen fra sjefen: «Bykvist, du er ikke korrekt antrukket i dag.»

– Det sier litt om tiden. HMS var ikke tema på samme måte. Vi fikk høre at hvis noen hadde problemer etter hendelsen, kunne de bare kjøre ned på psykiatrisk avdeling og ringe på døra. Det var andre tider på 80-tallet. Det var ikke like stort fokus på det psykiske i politiet.

Også på det teknologiske har det skjedd en stor utvikling siden Bykvist først kom inn i politiet. Han beskriver det som en «helt annen politiverden i dag».

– Vi hadde ikke mange mobiltelefoner, men én mobiltelefon som gikk på rundgang når vi hadde vakt. Så hvis jeg hadde vakt, måtte jeg legge inn en svarer som opplyste nummeret mitt. Folk som ringte politiet, ringte vakta på Levanger lensmannskontor og fikk opplyst nummeret. Den tekniske utviklingen, både på kommunikasjon og hjelpemidler til politiarbeid, har eksplodert. 

– Generelt tror jeg kvaliteten på politiarbeidet har gått opp, i takt med de tekniske løsningene vi har i dag.

Politiforum traff Per Henrik Bykvist tilbake i 2013: 

Les også: 

Møt Mister Nærpoliti

Forebyggende arbeid: – Har stor verdi 

På 90-tallet jobbet han mye forebyggende, i tillegg til den politioperative jobben. 

– I en periode var jeg ute i de fleste, om ikke alle, barnehagene, barneskolene, ungdomsskolene og videregående skolene, særlig i Levanger. På 90-tallet følte jeg egentlig at jeg kjente de aller fleste ungdommene. Og de jeg ikke kjente, kjente i hvert fall meg. Det hadde stor verdi. Det handler også om en lokal forankring.

Han mener det forebyggende politiarbeid ofte blir prioritert ned i dag.

– For noen år tilbake hadde vi langt flere, men mindre politienheter rundt om i Norge. Polititjenestepersoner bodde spredt rundt omkring og var kjent i bygda og lokalmiljøet, sier Bykvist og fortsetter: 

– Jeg fikk mange tilbakemeldinger på det da vi fulgte barna våre på aktiviteter. Foreldre kunne si: «Det er så trygt, vi har jo politiet med oss. Per Henrik er jo her.» Jeg ble alltid identifisert som politimann, både på jobb og fritid.

Med større og færre enheter mener han mye av dette er tapt i dag og peker på at en del polititjenestepersoner jobber to eller tre kommuner unna der de bor og derfor ikke får mulighet til å påvirke i riktig retning på samme måte. 

– Folk har tatt direkte kontakt med meg, både fysisk når jeg har møtt dem, og på telefon. De har sagt: «Bykvist, jeg skulle ha snakket med politiet, men jeg kommer meg ikke dit. Jeg tør ikke. Jeg synes det er skummelt. Men jeg kan snakke med deg, så kanskje du kan hjelpe meg.»

– Da har jeg alltid sagt: «Ja, klart jeg hjelper deg.» Og det har jeg gjort. Det har jeg fått veldig gode tilbakemeldinger på. Det finnes ikke noe etterretningsverktøy som kan fange opp det en lokal polititjenesteperson får vite gjennom kjennskap til nærmiljøet.

Frykter for tilliten til politiet

Bykvist merker at politiet har blitt spesialisert i mye større grad: 

– For å si det litt billedlig: I dag må man snart ha stempel i panna for alt man skal gjøre. Det kan være vel og bra at vi har spesialisert oss, men spesialiseringen koster veldig mye ressurser. Den genererer mye fravær. Støtt og stadig er noen på kurs, trening eller godkjenning, som tar veldig mye av den politioperative tiden.

Mannskapsflukten i politiet gjør situasjonen enda mer kritisk, mener Bykvist.

– I tillegg får politidistriktene mindre budsjett. Nå er det innført en ny budsjettmodell. For tjenesteenheten jeg jobber i, Innherred, betyr det at vi innen fire år skal ned med åtte stillinger. Vi skulle tvert imot hatt minst åtte nye, sier han og fortsetter: 

– Det opptar oss veldig. Vi ser konsekvensene. Vi er ute på hendelser og gjør godt politiarbeid på stedet. Men i den andre enden blir dessverre mange saker henlagt fordi det ikke er kapasitet. Og hvem rammer det? Jo, det rammer Kari og Ola Nordmann, som kanskje én gang i livet har behov for å kontakte politiet. 

Han frykter for tilliten blant befolkningen:

– Det er en stor bekymring for oss som jobber ute. Jeg har inntrykk av at de fleste polititjenestepersoner er enige i dette. Det er ikke bra for politiet at vi har kommet i en situasjon der vi oppfattes som litt tafatte. Det varierer naturligvis litt på landsbasis. Men slik vi ser det i dag, tror jeg ikke tilliten til politiet kommer til å stige.

Ti år med helgearbeid

Bykvist skal jobbe ut juni, før han sier endelig farvel til politiyrket. 

– Så håper vi på en lang og fin sommer og høst. Jeg har ikke forpliktet meg til noe annet, men har fått en del forespørsler fra andre aktører som ønsker at jeg skal komme og jobbe for dem. Jeg må se det litt an.

Som 1963-modell kan han ta en annen jobb uten at det påvirker pensjonen fra Statens pensjonskasse. 

Som operativ politimann blir det mye helgejobbing. Det ser Bykvist frem til å slippe fremover. 

– Jeg har jobbet hver tredje helg i over 40 år. Det blir ti år med helgearbeid. Det kan man reflektere litt over. De fleste sosiale aktiviteter i samfunnet foregår jo i helgene, så det blir godt å kunne delta litt mer der. Vi er også så heldige at vi har fått fire barnebarn i nærområdet, som vi har mye med å gjøre. Så jeg er ikke redd for tiden.

Roses av politidirektøren 

Bykvist gikk i klasse med politidirektør Håkon Skulstad på Politihøgskolen. Vi tok derfor en telefon til Skulstad for å høre hva han synes om jobben Bykvist har lagt ned gjennom alle disse årene. 

– Per Henrik er en veldig flott og stødig kollega, som i hele karrieren sin har tatt et innbyggerperspektiv.  

Han trekker frem hans evne til forebyggende arbeid. 

– Politiet gjør til enhver tid best nytte for seg når de hindrer at kriminalitet skjer. Og der har Per Henrik vært en fantastisk kollega gjennom hele karrieren og har lagt ned en betydelig innsats og hjulpet veldig mange enkeltmennesker og lokalsamfunn i den måten han har jobbet på. 

Og det er nettopp dette Bykvist selv trekker frem når vi spør om hans beste råd for unge politiansatte og politistudenter i dag. 

– Prøv å involvere deg i livene til personer som har utfordringer. Jeg har fulgt opp veldig mange gjennom årene, og jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg har reddet mange. Vi som jobber i politiet, har en unik mulighet til å åpne alle dører i samfunnet hvis vi trykker på de rette knappene.

– Møt alle med like stor respekt og vær på tilbudssiden overfor folk som sliter. Jeg er sikker på at hvis hver eneste polititjenesteperson i Norge tok ansvar for én person, kunne vi med stor sannsynlighet ha berget mange.