Politihumor:

Nedtur og opptur på samme vakt

Der står hele frokostsalen på hotellet og kikker ned på meg, med en blanding av forbauselse og latter i ansiktene.

Publisert

En nydelig vinterdag i februar 2004, kjørte vi ut porten fra politihuset i Oslo. En ung politbetjent Svindal var ivrig etter å vise seg frem for nye kollegaer, etter nylig å ha blitt overført fra etterforskningsavdelingen på Grønland til 2. divisjon på ordensavdelingen.

Etter hvert fikk vi i oppdrag å kjøre til Oslo Spektrum hvor en av byens løse fugler lagde et voldsomt leven og trakasserte forbipasserende. Min erfarne makker på bilen var nok bare glad til for at jeg tok på meg oppdraget med å håndtere situasjonen og bortvise han fra stedet med en klar og tydelig melding. Etter noen minutters justering av mannen var han rolig og jeg, rimelig fornøyd med egen innsats, tok ett skritt bakover for å returnere til politibilen.

Jeg hadde selvfølgelig glemt at jeg sto på toppen av en trapp. I det jeg tråkket bakover traff jeg halvveis på ett trappetrinn, med den følge at jeg mistet balansen. Forsøket på å hente meg inn var hjelpeløst og førte bare til ett nytt feilsteg. Fallet var umulig å unngå.

Jeg trillet nedover trappen og stanset ikke før jeg lå flatt ut i bunnen av trappen. Jeg reiste meg selvfølgelig raskt opp og så rett i fjeset på makker som lo godt av hendelsen der han satt bak rattet. Jeg kikket rundt meg og håpet at det ikke var flere som hadde fått med seg flausen. Jeg så da opp på fasaden på hotell Plaza som ligger rett vis-a-vis. Der står hele frokostsalen på hotellet og kikker ned på meg, med en blanding av forbauselse og latter i ansiktene. Jeg satt meg raskt inn i patruljebilen og bønnfalt makker om å kjøre lynraskt vekk fra stedet.

Senere samme dag fikk jeg sjansen til å rette opp noe av inntrykket. En mannsperson ved Aker sykehus hadde åpenbart dårlig samvittighet i det vi passerte med vår uniformerte transporter, og forsøkte å smyge seg unna. Vi snudde bilen og kjørte etter, og observerte at mannen tråkket det han kunnen nedover sykehusområdet parallelt med Trondheimsveien.

Etter en kort forfølgelse var vi oppe på siden av mannen, som ikke hadde noen intensjon om å stanse. Jeg rullet ned vinduet på «maja» og fikk tak i jakka til mannen. Plutselig forsvant han ut av grepet mitt, opp i lufta og ble borte noen sekunder før han kom ned igjen i synsfeltet på andre siden av en parkert taxi. Der landet han med hodet først i en snøfønn og ble hengende mens han sprellet med bena. Eller det vil si med det ene benet. Hans høyre ben lå nemlig flere meter bortenfor resten av kroppen.

Da passerte min relativt korte karriere som politi i revy og jeg ante konturene av en stygg personalsak og påfølgende permisjon. I det jeg dro mannen ut av snøfonnen viste det seg at han var i relativt god stand, og han spurte umiddelbart om hvor benet hans var blitt av. Mannen hadde nylig fått en protese han var litt redd for.

Enden på historien var at vi endte opp med et pent narkotikabeslag som lå gjemt i benprotesen. Derav den dårlige samvittigheten. Det ble nedtur og opptur på samme dag.

Les flere innlegg fra spalten Politihumor her.

LES OGSÅ: En hjelpende hånd

Powered by Labrador CMS