KRONIKK:

Dette var de første politistudentene i 1920

Hvem var de, de 24 elvene som startet på den første kurset, ved Statens Politiskole i 1920? Hva lå til grunn for utvelgelsen, hva var behovet, og hvilke målsettinger håpet man å oppnå? Her er en nærmere gjennomgang av den historiske begivenheten.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Skolesjef Ola Kvalsund leverte den 12.12.1919 sin innstilling til Justisdepartementet om opptak til det første kurset ved Statens Politiskole. Han la følgende prinsipper til grunn for utvelgelsen av elevene blant de 102 innstilte søkerne:

1. Det bør oppta elever fra saa mange forskjellige politidistrikter landet rundt, som mulig, noget flere fra steder hvor interessen – og dermed muligens også behovet – for skolen synes å være størst (kfr således Bergen og Trondheim)

2. At man bør favorisere de stedene, hvor man kan anta at der er sterkest misforhold mellom de underordnedes arbeidsbyrde og kravene til dem.

3. At der fortrinnsvis optas elever, som har en slik stilling i politiet, at de efter endt skolegang har anledning til å meddele andre i sitt politikorps, det de har lært på Politiskolen.[1]

I tillegg understreket skolesjefen at det måtte legges meget stor vekt på rekkefølgen i innstillingen fra den enkelte politimester.

Fra hele landet

At uttaket, med noen få unntak, fulgte Kvalsunds prinsipper viser et fotografi som henger på Politihøgskolen: Av de 24 elvene kom tre fra Kristiania, to fra Trondheim, og en fra hhv Fredrikstad, Moss, Aker, Bærum, Lunner, Horten, Sandefjord, Skien, Kragerø, Odda, Bergen, Hordaland (Fana), Ålesund, Kristiansund, Sulitjelma, Narvik, Tromsø, Hammerfest og Berlevåg.

Helt fra starten ble det altså etablert en administrativ praksis, som har holdt seg i hele skolens historie: Det ble lagt vekt på geografisk spredning, og at ingen ble tatt opp uten etter anbefaling og innstilling fra stedlig politimester. Dessuten fikk de største politikamrene med flere deltakere enn de små.

Alder og erfaring

Aldersspennet til elevene var mellom 25 og 48 år, og den politimessige arbeidserfaringen varierte mellom 2 og 20 år. Ut over folkeskolen hadde 11 av elevene gjennomført underoffiserskolen, en av disse hadde også middelskole, mens to hadde handelsskole. Den yrkesmessige erfaringen før de ble ansatt i etaten var variert: 5 hadde vært gårdsarbeidere, andre kom fra yrker som musiker, skredder, anleggsarbeider, sjømann, kusk, baker, fotograf, fengselsbetjent, snekker og handelsbetjent. En hadde bakgrunn som kontorist.

Da det første kurset startet i tidligere St. Hanshaugen skole i Kristiania den 10. januar 1920, besto klassen av en lensmann, to lensmannsbetjenter, ti politibetjenter, to overkonstabler og ni konstabler.

Lønn og innkvartering

I tillegg til anbefalingene fra politimesteren, var deltakerne avhengige av kommunale godkjenninger for dekning av lønn under skolegangen. Noen av søkerne måtte trekke seg, fordi kommunestyrene vendte tommelen ned for å dekke lønnsutgiftene under skolegangen.

At så mange kom langveis fra skapte et praktisk problem i forhold til innkvartering. Enkelte hadde slektninger og bekjente de fikk bo hos. For de som ikke hadde denne muligheten ble det i all hast innredet to rom i funksjonærfløyen til Landsfengslet for kvinner, som den gang lå i Storgata. Fengselsstyrelsen understreket i et brev til Justisdepartementets almindelige avdeling at «møblering, oppvarming og renhold blir fengselet uvedkommende». [2]Dette ble overlatt til skolens ledelse å ordne opp i.

Noen utvalgte elever

En kort beskrivelse av noen få av elevene kan gi et inntrykk av deres bakgrunn, arbeidserfaring og opplæringsbehov.

Politibetjent Elias Røssaak fra Narvik ble sommeren 1902 ansatt som konstabel i nyopprettet stilling med ansvar for tjeneste langs jernbanelinja på Ofotbanen. Av utdanning hadde han gjennomgått underoffiserskolen, og hadde tidligere arbeidet som både fisker, anleggsarbeider og kontorist. Da anleggsarbeidene langs banen tok slutt, ble han i 1903 tilsatt i en nyopprettet stilling som politikonstabel og sunnhetsbetjent i byen.[1] Politistyrken i Narvik var da på tre mann. I 1909 ble Røssaak forfremmet til politibetjent, og ble under politimesteren leder for polititjenestemennene i byen.[2] Da han tok plass på skolebenken var Røssaak 46 år, og hadde altså 17 års variert tjeneste bak seg. Erfaring med spesiell etterforskning fikk han i 1917, da han bl.a. fikk ansvar for etterforskning av en medhjelper til en tysk spions aktiviteter i byen.[3] I den saken samarbeidet han tett med Fremmedavdelingen ved Kristiania politikammer. Der arbeidet bl.a. den senere lærer ved Politiskolen, politioverbetjent Redvald Larsen. [4] I 1937 ble Røssaak overbetjent i Narvik, som den første i sitt slag nord for Trondheim.

Da den 31-årige tidligere anleggsarbeideren, politibetjent Knut Bakke fra Kragerø politikammer kom til skolen, hadde han seks års tjeneste bak seg. Det er bemerkelsesverdig at han etter så få år allerede var blitt forfremmet til politibetjent. Foruten ordenstjeneste etterforsket Bakke en rekke forskjellige saker. Med sirlig håndskrift skrev han anmeldelser og avhør i saker om ulovlig pris på kjøtt, fisk og høy, legemsfornærmelse, brann i en karbidfabrikk, tyveri, æreskrenkelser, underslag mv. Som en av de to polititjenestemennene som foretok etterforskning ved politikammeret, måtte han dekke et stort saksfelt, i 1917 også mistanke om spionvirksomhet. Behovet for utdanning i etterforskning var åpenbar.

Eneste lensmann

Kursets eneste lensmann var Halfdan Fjell, fra Lunner på Hadeland. I motsetning til de øvrige elevene, kom han fra en rolig innlandskommune. 37 år gammel hadde han vært lensmann i bygda i 9 år, og før det vært lensmannsbetjent andre steder i nesten 7. Ulikt de fleste andre elevene hadde han ingen tidligere erfaring fra praktiske håndverksyrker, han hadde i noen år bl.a. vært bokholderassistent på Hadeland Glasverk.

Fjell var en samfunnsengasjert mann, og med en arbeidshverdag preget av stillingen som øvrighetsperson i bygda. Han satt i Herredsstyret, var formann i Ligningsnemnda, formann i Provianteringsrådet og formann i Kretsstyret for Hadeland og Land Arbeiderparti. Fjell stilte også som stortingskandidat ved valget i 1918, men tapte med noen få hundre stemmer.

I lokalavisen dukker hans navn stort sett opp i forbindelse med auksjoner, politibekjentgjørelser og lignende. I 1923 flyttet han fra bygda, og ble ny lensmann i Vardal ved Gjøvik.

Truet med streik og sa opp

Politikonstabel Olaf Kleppang fra Sandefjord politikammer hadde drevet sin egen «første klasses skredderforretning» i byen, fram til han ble en del av byens politistyrke i 1914. Da ble han en av fem konstabler (i tillegg til politimester og to politibetjenter), i en by med om lag 5000 innbyggere.

Kleppang ble beskrevet som en særdeles velkskikket og dyktig politimann, «utrustet med flere for politiarbeidet verdifulle egenskaper».

I 1918 kom likevel Kleppang i konflikt med politimesteren. En dag Kleppang hadde tjenestefri hadde han passert et kjøretøy som sto på fortauet, uten at han hadde bemerket det. Like etter møtte han tilfeldigvis politimesteren som gjorde han oppmerksom på forholdet med bilen. Kleppang ble sagt opp på stedet. Så likegyldige folk hadde ikke politimesteren bruk for.

De øvrige konstablene gjorde felles sak med Kleppang, de truet med streik og alle sa opp. Da stillingene ble lyst ledige ble de blokkert av Norsk Politiforbund, og byen sto i fare for å bli uten politi. Forbundet tok saken til Justisdepartementet, som både fant oppsigelsen uberettiget, og sterkt kritiserte politimesteren. Til tross for konflikten ble Kleppang året etter innstilt til kurset. Han var da 33 år, gift med to barn, hadde 6 års variert polititjeneste bak seg, men ingen utdanning ut over folkeskolen.

Da forbudet mot omsetning av brennevin trådte i kraft i 1916, ble Sandefjord et senter for spritsmugling, gauking og hjemmebrent. Det kom også til å prege polititjenesten. En stor del av vaktjournalene for årene mot slutten av 1910-tallet omhandler pågripelser for drukkenskap og slagsmål. De dominerende type straffesaker var sykkeltyverier, dernest simple tyverier av penger, klær og matvarer, foruten innbrudd, bedragerier og omsetning av brennevin.

Kleppang bidro selv med flere anmeldelser for fyllekjøring, bilkjøring uten å ha tente lykter og av gårdeiere for ikke å ha holdt stikkrennene utenfor egne hus åpne. Kleppang var i en periode på 1920-tallet tilsatt i Statspolitiet med Sandefjord som base, da han arbeidet vesentlig med spritsmugling. Senere kom han tilbake til politikammeret, og ble der til han gikk av med pensjon.

Sikkerhetspolitisk situasjon

Den eleven som hadde lengst reisevei til Kristiania var utvilsomt den 28-årige tidligere fiskeren og fungerende lensmann Arthur Larsen fra Berlevåg. Den 17.12.19 sendte han et telegram til Justisdepartementet. Han ønsket å få vite om når han kunne få beskjed om opptak.

Med oppstart av kurset 10. januar, begynte han å få dårlig tid hvis han skulle rekke fram i tide. Hurtigruten kunne den gang ikke legge til kai i Berlevåg, så midt i den mørkeste tiden på året måtte han fraktes ut med en prambåt for å komme om bord. Derfra tok reisen 4-5 døgn til Trondheim, eller 5 – 6 døgn til Bergen, og så videre med tog til Kristiania. Kanskje fikk han reisefølge underveis av to andre elever nordfra; den statslønnete politibetjent Albert Einan fra Hammerfest og politikonstabel Anthon Andersen fra Tromsø? Arbeidet ved lensmannskontoret var mangfoldig, og innbefattet også utvidet fremmedkontroll. Den var særlig rettet mot trafikk til og fra Murmansk i Russland. Med den stadig mer revolusjonære arbeiderbevegelsen i Norge, den russiske revolusjonen i 1917, opprettelsen av et selvstendig Finland samme år og den russiske borgerkrigen etter krigen, var det frykt for revolusjon også her i landet.

Spesielt stor var frykten i Finnmark, der det var mye usikkerhet om den sikkerhetspolitiske situasjonen. Fremmedkontrollen som Larsen utførte var derfor viktig.

Etter endt opphold på Politiskolen arbeidet han i Berlevåg fram til 9. januar 1927. Da druknet Larsen sammen med to andre, da lensmannskøyta traff et skjær i nærheten av der Berlevåg flyplass senere ble anlagt.

Man kan undre seg over at Arthur Larsen, som kom fra et fiskevær helt nord i landet med om lag 1000 innbyggere, og for så vidt også Einan fra den fire mann store politistyrken i Hammerfest, ble tatt opp til et kurs med så stor oversøkning. I kildematerialet for denne artikkelen er det ikke funnet opplysninger om at det ved uttaket ble tatt andre hensyn, enn de som Kvalsund beskriver i sin innstilling.

Litteratur

Bergh, T., & Eriksen, K. E. (1998). Den hemmelige krigen. Overvåkning i Norge 1914 - 1955. Bind I. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Brenne, Høiberg, & Orestad. (1959). Erindringer fra tre politimenn gjennom 50 år. Mosjøen.

Eriksen, K. E., & Niemi, E. (1981). Den finske fare. Oslo: Universitetsforlaget.

Fagerbakk, A. (1998). Narvik Politiforening 70 år. Historisk utsyn 1928 - 1998

Kristensen, A. (1977). Rød mai - da verdensrevolusjonen banket på i Hammerfest. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Leganger, N. F. (1923). Norges Lensmenn. Kristiania: Hanches Forlag.

Olstad, Finn (1995). Sandefjords historie. Bind 1. Sandefjord kommune

Søhr, J. (1938). Spioner og bomber. Oslo: Grundt Tanum.

Ytreberg, N. (1953). Narvik bys historie, bind I. Narvik kommune.

Ytreberg, N. (1954). Narvik bys historie, Bind II. Narvik kommune.

Kilder

Bergsåker, J.T. (2020). Mail til forfatter av 31.1.20 Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv https://www.nb.no/search?mediatype=aviser Riksarkivet (RA): Politihøgskolen (S-4408) Arkiv etter Justisdepartementet (S-1037 og S-2220) . Statsarkivet Kongsberg. (1919). Straffesaksdokumenter fra Kragerø politikammer, A-743/Fca/L0044 og L0045. Vaktjournal og protokoll for anmeldelser fra Sandefjord politikammer, AKO/A-767/F/Fa/Faa/L0007 og SAKO/A-767/J/Ja/L004 https://www.slektsdata.no/Historien om Politiet i Sandefjord