Hvorfor døde mammutene?

Vi reiste med bil, og turen til Tromsø fra Alta er 450 kilometer en vei. Denne turen var med en godt voksen mann som satt i baksetet, og han sa svært lite på turen. Kort tid før vi ankom Tromsø kviknet han til...

Publisert Sist oppdatert

Har blitt utfordret av kollega Knut Arvid Sætermo om å fortelle en historie eller to fra tiden jeg har vært i tjeneste. Synes utfordringen var lettere å følge opp enn den jeg fikk i vinter da det var så populært å hoppe i havet. Etter 38 år i politi- og lensmannsetaten må det vel ha vært noe som har vært mulig å flire av, om ikke der og da så i alle fall i ettertid.

Den ene historien jeg skal fortelle må ikke oppfattes som at jeg mangler respekt for de som noen ganger ikke takler livet helt, men selv når livet er vanskelig kan det avstedkomme handlinger og kommentarer som noen ganger kan få frem smil og latter i en absurd situasjon. Man ler sammen, ikke av hverandre.

Politiets forhold til personer med psykiske problemer er velkjent, og det medfører ofte at vi må bistå helsevesenet med å reise med dem som sliter til nærmeste institusjon. I utgangspunktet er dette en tjeneste som kan være svært utfordrende, men som jeg påstår at vi takler godt. Politiet har ofte hatt en beroligende virkning på pasienten, og det hadde det på den pasienten som jeg og kollega Geir Kolstad reiste med fra Alta til Tromsø med en gang på 90-tallet.

Vi reiste med bil, og turen til Tromsø fra Alta er 450 kilometer en vei, så man har god tid til å skape en relativt god relasjon til pasienten. Denne turen var med en godt voksen mann som satt i baksetet, og han sa svært lite på turen. Kort tid før vi ankom Tromsø kviknet han til, og da kom spørsmålet fra baksetet om Kolstad og jeg visste hvorfor mammutene var utdødd? Vel, vi visste jo at mammutene var utdødd (vi hadde begge lært det på skolen en gang på 60-tallet, og vi mintes vel begge et bilde av en mammut fra datidens lærebøker), men kanskje ikke fått med oss årsaken.

Jo fikk vi vite fra baksetet; mammutene var utdødd for de det ikke var flere papputer igjen. Ingen hanndyr, ingen til å føre slekta videre. Årsaken og måten det ble sagt på gjorde at latteren tok av, og nesten medførte at vi dro av veien.

En annen historie som jeg kom på, og som kanskje mest henger ut meg selv, er fra da jeg var innbeordret i UP på slutten av 1990-tallet. Fartskontroll i Alta, og alt var greit i henhold til «boka». Jeg stilte meg opp med laseren, og etter kort tid vinket jeg inn første bil. Hastigheten var målt til 58 km/t, noe føreren av bilen ble gjort kjent med.

Føreren av bilen kunne da tørt bemerke at det ikke kunne være noe problem, all den tid han befant seg i en 60 km/t-sone. Her var det bare å bukke pent og vinke han videre, og jeg mener å huske at han tok det hele med et smil. Mitt eget smil var nok mer «tvunget».

Utfordringen videre går til Hallgeir Rushfeldt ved Vadsø politistasjon. En god kollega med en svært godt utviklet serviceinnstilling når jeg maser om bistand fra øst.

Powered by Labrador CMS