KRONIKK

Mystifisering av et ordinært dokument

Er oversiktsrapporter «hemmelige» for å skjule informasjon fra forsvarer og andre?

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

VG har på bakgrunn av en ny bok om Orderudsaken satt fokus på etterforskningsleder Asbjørn Hansens interne oversiktsrapport. I dekningen fremstilles rapporten som et hemmelig dokument som er holdt skjult for forsvarer og offentlighet. Jeg mener det er nødvendig å oppklare hva en oversiktsrapport er og hva den brukes til. I tillegg mener jeg vi kan bruke denne anledningen til å diskutere om det bør stilles formelle krav til at slike rapporter skrives og hvorvidt rapportene bør inngå i sakens dokumenter.

Tor Kallmyr, politifaglig etterforskningsleder, Voldsseksjonen, Kripos.
Tor Kallmyr, politifaglig etterforskningsleder, Voldsseksjonen, Kripos.

Jeg har jobbet på Voldsseksjonen på Kripos i over ti år, også sammen med Asbjørn Hansen, og jeg har skrevet en rekke oversiktsrapporter.

Jeg var ikke med på etterforskningen av Orderud-saken, men for nøyaktighetens skyld må jeg nevne at som ung politikonstabel var jeg første enhet på åstedet hos ekteparet Paus i august 1998 i det som er omtalt som det andre attentatforsøket mot dem.

Enormt med informasjon

Etterforskning er en styrt informasjonsinnhenting formelt ledet av påtalejuristen og i det daglige driftet av en politifaglig etterforskningsleder. Etterforskningen tar utgangspunkt i hypotesene som svarer på spørsmålet «hva kan ha skjedd her?». I initialfasen er det kritisk at politiet sikrer den informasjonen som er tilgjengelig og undersøker fullt ut de etterforskningslinjene denne informasjonen gir.

Ved etterforskning av større saker hentes det inn enorme mengder informasjon. Politiet bruker et prosjektstyringsverktøy som holder orden på hver enkelt arbeidsoppgave, all informasjon som hentes inn, de dokumentene som produseres og som også gir mulighet til å analysere informasjonen.

Det er ikke uvanlig at politifaglige etterforskningsledere skriver oversiktsrapporter som en del av arbeidet med å avslutte etterforskningen av større saker. Det er ikke noen formelle krav til om en slik rapport skal skrives og i tilfelle hvilke formkrav den skal oppfylle. Erfaringsmessig er det dessuten ulik praksis mellom statsadvokatembetene på om de etterspør slike rapporter.

Oversiktsrapporter skrives primært for å systematisere den informasjonen etterforskningen har frembrakt. Det varierer om oversiktsrapporter inneholder politifaglige vurderinger av etterforskningen som sådan, veivalg, ulike hypoteser, enkelt- bevis, den samlede bevissituasjonen mm. Oversiktsrapporter har normalt ikke blitt lagt inn i saksdokumentene, men fulgt saken til stats- og eventuelt Riksadvokat som et internt notat.

I Kvalitetsrundskrivet fra 2018 skriver Riksadvokaten om «oversiktsrapporter, bevisnotater o.l.»under punktet «Etterlevelse av objektivitetsplikten». At interne oversiktsrapporter brukes, er altså ingen hemmelighet.

Riksadvokaten og Politidirektoratet har de siste årene gjennom anbefalinger, retningslinjer og rundskriv stilt flere og mer detaljerte krav til både gjennomføringen og dokumentasjonen av etterforskningen- deriblant til bruken av etterforskningsplaner. Om etterforskningsplaner skriver Riksadvokaten i Kvalitetsrundskrivet fra 2018:

«Slike planer bidrar til struktur i arbeidet, fremdrift og kvalitet i etterforskingen, og gir notoritet og et helhetsbilde av den enkelte sak som understøtter løpende beslutningsprosesser ».

Etterforskningsplanen er altså en plan for innhentingen av informasjon.

Gir oversikt

Implisitt i kravet om etterforskningsplaner i de alvorlige sakene, ligger etter mitt syn også et krav om oversiktsrapporter i de samme sakene. Når etterforskningen avsluttes, vil oversiktsrapporten oppsummere de tidligere etterforskningsplanene. Oversiktsrapporten bør da redegjøre både for selve informasjonsinnhentingen og for resultatet av informasjonsinnhentingen – de bevis etterforskningen har frembrakt. Med andre ord en oversikt over etterforskningen totalt sett.

Oversiktsrapporten skal ikke inneholde faktainformasjon som ikke finnes i sakens dokumenter, og all informasjon skal ha en dokumenthenvisning. Den kan imidlertid inneholde informasjon fra etterforskningsledelsen som ikke direkte fremgår av saksdokumentene.

Eksempler kan være hvilke hypoteser vi har ansett som relevante, prioriteringen av hypotesene, hvilke ressurser og kompetanse vi har hatt tilgjengelig, hvilke avgrensninger har vi gjort på ulike tema/ prosjekter, hvilke frister og ansvarsforhold enkeltprosjekter har hatt, en politifaglig vurdering av bevisene og de ulike hypotesene.

I større saker jobber vanligvis påtalefaglig- og politifaglig etterforskningsleder tett sammen. Den politifaglige etterforskningslederen er likevel tettere på informasjonsinnhentingen. Derfor mener jeg det er viktig at politifaglig etterforskningsleder gir sine vurderinger i oversiktsrapporten.

Tilbake til Hansens oversiktsrapport i Orderud-saken. Forsvarer og andre aktører finner rapporten «hårreisende», «oppsiktsvekkende», noe som «bekrefter tunnelsynet og det ensidige fokuset som politiet hadde» og «forutinntatt og spekulativ ». Tore Sandberg sier:

«Dette er en rapport som er ment å tegne opp kartet for dem som skal etterforske saken. Den er ment å påvirke. At forsvarerne ikke har hatt innsyn i den, er dårlig nytt for rettssikkerheten.»

Den logiske bristen i at en oversiktsrapport som skrives når etterforskningen avsluttes skal ha som formål å påvirke etterforskerne, lar jeg ligge.

At en slik rapport er «dårlig nytt for rettssikkerheten» er jeg ikke enig i. Jeg er glad for og mener det er riktig at Hansen som politifaglig etterforskningsleder, har gitt utrykk for egne vurderinger og tanker om resultatet av etterforskningen. Riksadvokaten skriver i Kvalitetsrundskrivet at ved «bevisvurderingen handler det ikke bare om å være kritisk til eksisterende eller manglende informasjon i det endelige beslutningsgrunnlaget, men også – og kanskje i enda større grad – å være spørrende og kritisk til prosessen hvor bevisene sikres. Mangler ved prosessen, eller manglende notoritet om den, påvirker verdien av bevisene.»

Når den politifaglige etterforskningslederen skriftliggjør sine tanker og vurderinger om informasjonsinnhentingen, mener jeg påtalemyndigheten får ytterligere en kilde til å vurdere kvaliteten på etterforskningen.

LES OGSÅ: To brødre - To skjebner

Kvalitetssikringsverktøy

At en oversiktsrapport kan være egnet til å påvirke den som leser den, som Tore Sandberg sier, er det viktig å være bevisst på. Riksadvokaten er oppmerksom på dette i Kvalitetsrundskrivet hvor han påpeker at «den enkelte jurist må på selvstendig grunnlag foreta en samvittighetsfull vurdering av det foreliggende bevismaterialet».

For meg som politifaglig etterforskningsleder er oversiktsrapportens primære formål å være et kvalitetssikringsverktøy der vi har muligheten for å se huller, misoppfatninger, sammenhenger, med mer som vi ikke har vært oppmerksomme på tidligere.

Vurderingen av om oversiktsrapporten skal gjøres til en del av sakens dokumenter kan også hente argumenter fra rettspraksis knyttet til innsynsbegjæringer i påtalemyndighetens innstillinger til høyere påtale. Rettspraksis viser at slike innstillinger er interne vurderinger som forsvarer ikke har innsynsrett i. En oversiktsrapport vil være en del av den interne saksforberedelsen som politi og påtalemyndighet gjør ved avslutningen av en etterforskning og dermed vil det ikke være naturlig å gjøre oversiktsrapporten til et saksdokument.

Det er flere reelle hensyn enn de jeg har nevnt her som må tas inn i en vurdering av om oversiktsrapporter skal legges inn i saksdokumentene. Uansett må jeg skrive oversiktsrapporten med grundighet og etterrettelighet for at etterforskningen skal ha så høy kvalitet som mulig.

LES OGSÅ: Tillit er bra, men kontroll er bedre