Kronikk
«Et vakuum som ekstremistiske aktører er eksperter på å fylle»
Det er på tide at asylfeltet profesjonaliseres på lik linje med kriminalomsorgen, der forebygging av radikalisering er en lovpålagt kjerneoppgave med tydelige rutiner og systematisk satsing på ansattes kompetanse.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.v
I Politiets Sikkerhetstjenestes (PST) nasjonale trusselvurdering for 2025 tegnes et urovekkende bilde av radikaliseringstrender i Norge.
Det advares spesielt om sårbare arenaer og unge mennesker som eksponeres for voldsoppfordrende materiale på nett.
Blant de mest utsatte gruppene finner vi unge menn i norske asylmottak, en gruppe som lever i et krevende spenn mellom tidligere traumer og en uavklart fremtid.
Til tross for at både regjeringens handlingsplan og PST definerer mottakene som en sentral arena for forebygging, eksisterer det i dag et kritisk gap mellom de nasjonale sikkerhetsmålene og den praktiske hverdagen i førstelinjen.
Forvaltningens paradoks
Dagens forvaltning av asylfeltet preges av et paradoks. Mens justismyndighetene roper varsko, er radikalisering i Utlendingsdirektoratets (UDI) styringsdokumenter redusert til et overflatisk krav om at mottakene skal iverksette tiltak for å minimere risiko.
Det stilles ingen krav til sertifisert kompetanse hos de ansatte, og det finnes få nasjonale føringer for hvordan det forebyggende arbeidet faktisk skal utføres i praksis.
Det stilles ingen krav til sertifisert kompetanse hos de ansatte, og det finnes få nasjonale føringer for hvordan det forebyggende arbeidet faktisk skal utføres i praksis.
Når forebygging overlates til det enkelte mottaks initiativ, skapes en vilkårlighet som svekker både rettssikkerheten og den nasjonale beredskapen.
Profesjonistisk dilemma
Uten felles standarder står de ansatte i et profesjonsetisk dilemma mellom rollen som omsorgsperson og rollen som myndighetenes kontrollinstans, noe som øker faren for både skadelig overrapportering og kritisk underrapportering.
For å forstå alvoret må vi se på de psykologiske prosessene som driver et individ mot ekstremisme.
Gjennom Fathali Moghaddams modell, «Staircase to Terrorism», ser vi hvordan fundamentet for radikalisering legges allerede i modellens grunnplan gjennom en dyp opplevelse av urettferdighet.
For mange asylsøkere er hverdagen preget av lang ventetid og politisk uforutsigbarhet, forsterket av ytre faktorer som endringer i asylpraksis for store grupper.
Når meningsfull aktivitet uteblir og integreringsmulighetene er begrenset, skapes et vakuum som ekstremistiske aktører er eksperter på å fylle.
Farlig vakuum
Dette vakuumet er spesielt farlig for unge menn i etableringsfasen. Mange kommer fra kulturer der mannsrollen er tett knyttet til forsørgeransvar og aktiv deltakelse, men i det norske mottakssystemet reduseres de ofte til passive mottakere av begrenset stønad uten rett til å arbeide.
Dette identitetstapet fungerer som en kraftig «push-faktor», mens radikale miljøer tilbyr en attraktiv «pullfaktor» i form av status, brorskap og en hypermaskulin identitet.
I et slikt perspektiv er ikke radikalisering bare et resultat av ideologi, men en kollektiv mobilisering drevet av misnøye med egen livssituasjon, slik Social Movement Theory beskriver.
Vi ser allerede konturene av denne frustrasjonen gjennom kollektive protester og sultestreiker i norske mottak.
Selv om disse handlingene i utgangspunktet er ikke-voldelige, representerer de en farlig forflytning av aggresjon fra individet til gruppen, hvis de ikke møtes med forståelse og profesjonell håndtering.
Avgjørende rolle
Her er rollen til de ansatte i mottaket helt avgjørende for politiets arbeid.
Politiet er avhengige av en profesjonell motpart i asylmottakene som kan identifisere kognitive endringer og bekymringsfulle tegn før de omsettes i handling.
Politiet er avhengige av en profesjonell motpart i asylmottakene som kan identifisere kognitive endringer og bekymringsfulle tegn før de omsettes i handling.
Dersom førstelinjen ikke har kompetansen til å fungere som brobyggere, risikerer de i stedet å bli sett på som en forlengelse av en urettferdig statsmakt, noe som bare bekrefter det ekstremistiske narrativet.
Det er på tide at asylfeltet profesjonaliseres på lik linje med kriminalomsorgen, der forebygging av radikalisering er en lovpålagt kjerneoppgave med tydelige rutiner og systematisk satsing på ansattes kompetanse.
Effektiv forebygging handler dypest sett om å fjerne fundamentet for radikalisering ved å tilby handlekraft og verdighet gjennom aktivitet og sosial tilhørighet.
For at politiet skal lykkes med sitt samfunnsoppdrag, må vi slutte å betrakte integreringstiltak i mottak som et valgfritt gode.
Det må anerkjennes som et av våre viktigste sikkerhetstiltak for å tette den blindsonen som norske asylmottak representerer i dag.
