At dagens bemanningssituasjon i politiet er problematisk, er ingen nyhet. Som student i praksis har jeg fått en bedre forståelse for denne problematikken nå som jeg plutselig står i den selv.

Både på min egen praksisplass, men også hos medstudenter, er det en gjenganger at ordensavdelingen jobber på minimumsbemanning.

Ved flere anledninger kan sykdom eller uforutsette hendelser føre til at man må bruke mannskap fra andre avdelinger, som ofte har egne arbeidsoppgaver de skulle utført.

I tillegg merkes det at humøret og innstillingen til mange ansatte preges av at de er overarbeidet og at de føler de står i en nærmest håpløs situasjon, der ledelsen dessverre ikke kan si annet enn at de heller ikke kan gjøre noe med situasjonen. 

Det blir også mye prat om videre nedbemanning og lite videreføring av vikariater, samt beordring til andre distrikter.

Selvfølgelig skal praksisveilederne få all den rosen de fortjener for å være positive og for å gjøre praksistiden spennende, men det er ikke til å unngå å kjenne på den negativiteten som følger av all praten i gangene og på piketten. 

Det gjør at motivasjonen for en karriere i etaten synker når dette er arbeidslivet vi skal ut i, og når det allerede står over 400 ferdigutdannede politistudenter uten jobb.

Det merkes også at arbeidsoppgaver henger igjen eller blir nedprioritert som følge av ressursmangelen, og mye kan bli skjøvet over på studentene. 

Det er vel og bra å få ekstra ansvar og å få prøve seg på andre arbeidsoppgaver, men som studenter i praksis er vi først og fremst på praksisstedet for å lære og ikke for å være en ekstrahjelp som skal utføre forefallende arbeid de ansatte ikke rekker å utføre selv.

Denne innstillingen merket jeg også tidligere i høst da en kollega uttrykte takknemmelighet over å ha studenter i distriktet fordi vi blir en så viktig ressurs. 

Det er hyggelig og oppmuntrende å bli satt pris på, men det er også et godt eksempel på hvor sårt politi-Norge er avhengig av politistudentene for å ha nok ressurser til å utføre alle arbeidsoppgavene sine.

Alt i alt er vi studenter heldige som ikke blir direkte påvirket av bemanningssituasjonen, men det har blitt tydelig hvor mye det påvirker politistasjonene. 

Fremover bør det utarbeides kunnskapsbaserte fremtidsplaner slik at vi kommer oss ut av bemanningssituasjonen vi er i nå, samt forebygger at vi havner her igjen.