«Nok penger, for mye folk!»

En politileder i daværende Hordaland politidistrikt uttalte dette for mange år siden, og utgangspunktet var den gang – som nå – vanskelig økonomi i politiet. 

Og den gang – som nå – gikk mesteparten av politidistriktenes budsjetter til personalkostnader. 

Det har faktisk blitt verre siden dette ble spissformulert. Den siste ressursanalysen fra Politidirektoratet viser at omtrent 82 prosent av politidistriktenes budsjetter går med til personalkostnader.

Hvis en så legger til 10-12 prosent til husleie så kan en selv regne ut hvor mye som er igjen til drift og eksempelvis investeringer i politidistriktene til kjøretøy eller IKT.

Hvorfor er det blitt sånn? Det enkle svaret er at bemanning gjennom lang tid har vært sett på som selve nøkkelen til løsning av politiets oppdrag, og da særlig fra politikernes side. 

Mer politi får gjort mer og satsning på bemanning er et enkelt og effektivt tiltak. Mer politi skaper mer trygghet og beredskap, og bemanning kan også gjøres til noe lokalt og synlig som skaper oppmerksomhet. 

Gjerne i kombinasjon med en politibil eller ti, så blir alle glade. Også politimesterne og fagforeningene, fordi vi vet at vi ved å la være å ansette i noen av stillingene har kunnet skape handlingsrom for driften. 

Penger til nye stillinger har tidvis vært den eneste måten friske midler har kommet inn i driften, så vi heier på bemanning vi også. 

Selv politisk detaljstyring kan vi leve med så lenge det innebærer friske penger til mer politi!

Dette kan ikke fortsette lenger. Vi ønsker oss selvsagt flere medarbeidere i politiet, men politiets kostnadsstruktur med en så stor andel av økonomien bundet til personell er blitt nærmest absurd, gitt de utfordringer vi for tiden står overfor og som forutsetter at vi er innovative og kan tilpasse oss endrede forhold. 

Konsekvensene av dette er alvorlige fordi politiet selv er blitt ute av stand til å balansere bemanningsnivå, studentopptak, investeringer i kjøretøy og eiendom, og – ikke minst – nødvendige investeringer i IKT og utvikling av politiets tjenester. 

I realiteten er dette prosesser som nå er flyttet ut av etaten og opp til politisk nivå fordi alt blir til så svære etterslep at ikke politiet kan håndtere dem selv, med tilhørende kritikk fra eksempelvis opposisjon og Riksrevisjonen. 

En konsekvens av dette blir igjen at dette må løses med prosesser som ligger utenfor politiet, gjennom satsningsforslag, politiske «pakker» eller en ny politireform for den saks skyld.

Hva kan en så gjøre med dette? Det viktigste er at en adresserer og forstår de langsiktige effektene av ensidig styring av bare en innsatsfaktor som bemanning. 

Vi må snakke mer om hvordan politiet bør finansieres slik at flere av nevnte problemstillinger kan løses av og i politiet selv. 

Det vil ta tid - og være kostbart - å endre politiets kostnadsstruktur. Jeg tenker likevel at vi har et godt grunnlag for å kunne gi tydelige både politifaglige og styringsfaglige råd om at styringen av politiet med fordel bør legges om.