Nesten to milliarder friske kroner til politiet og Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ble fasiten da regjeringen la fram sitt reviderte nasjonalbudsjett i dag. 

1,6 milliarder går rett inn i politiets driftsbudsjett, noe som viser at regjeringen mente alvor med sitt utspill om at det må ansettes flere politifolk.

Budsjettøkningen er en gladmelding for de rundt 500 arbeidsledige politifolkene der ute i dag - og for de 500 politistudentene som går en litt mindre usikker framtid i møte når de blir uteksaminert fra Politihøgskolen til sommeren.

For en regjering som har sett at det har blitt 563 færre politiårsverk i politidistriktene på sin vakt, skulle det også bare mangle at de betaler for det de lover.

Hvorvidt dette er nok penger i det lange løp, er et helt annet spørsmål. 

Et langt alvorligere kriminalitetsbilde og en mer truende sikkerhetspolitisk situasjon enn på mange år, gjør at politiets behov strekker seg mye lengre enn å dekke opp for budsjettunderskuddene fra de siste par årene.

At svenske gjengkriminelle i stadig økende omfang opererer i Norge, har lenge vært en bekymring. I fjor høst kom både politi- og fagforeningstopper med sterke advarsler om utviklingen.

– Tiden er inne for handling. Om ikke, så har vi snart «svenske tilstander», sa forbundsleder Unn Alma Skatvold i Politiets Fellesforbund i november i fjor.

Nå handler for så vidt også regjeringen, ved å øremerke 300 millioner til satsing mot gjengkriminalitet i år, og 600 millioner kroner årlig fra 2025.

Det er i hvert fall en gladnyhet for Oslo-politmester Ida Melbo Øystese, som under en pressekonferanse for to uker siden presenterte sin nye satsing for å bekjempe kriminalitet i utsatte områder i hovedstaden - kriminalitet av en karakter som gjerne knyttes til gjenger.

Den gangen så politimesteren seg nødt til å presisere overfor pressen at hun ikke ville si noe om hvilke områder som skulle nedprioriteres til fordel for denne nye satsingen.

Kanskje slipper hun å gjøre denne nedprioriteringen - i hvert fall denne gangen.

Problemet med vekslende regjeringers festtaler om satsing på politiet, er at de oftest har et element av tallmagi i seg. 

Store summer får lov til å dominere overskriftene, uten at det blir snakket høyt om hva som skjer med satsingene i møte med inflasjon, kostnadsvekst og lønnsøkninger.

Bare lønnsutbetalingene i politiet økte med 2,9 milliarder kroner fra 2019 til 2023. De totale regnskapsførte kostnadene økte med 5,8 milliarder kroner i perioden.

I et slikt perspektiv bærer ikke 1,9 millioner kroner like langt - spesielt når vi vet hvor stort politiets etterslep egentlig er.

Oppbemanning på politistillinger er en ting. Samtidig må politiet håndtere et langt mer krevende kriminalitetsbilde, med komplekse saker og etterforskninger som vil kreve langt mer ressurser enn tidligere.

Etterslepet på IKT er fortsatt betydelig - politiets mest sentrale datasystemer ble lansert på starten av 1990-tallet - mens kunstig intelligens har i seg å bli en «game changer» både for hvordan kriminaliteten manifesterer seg og må etterforskes.

Politiets kapasitet til å etterforske økonomisk kriminalitet - en kriminalitetstype som ofte er tett sammenvevd med organisert kriminalitet - er ikke god nok.

Og: Rett over grensa lurer Russland.

Det iskalde klimaet i internasjonal politikk gjør at risikoen for krig og alvorlige kriser og konflikter i Norge har økt betydelig. Førstelinjeresponsen i slike situasjoner er det norsk politi som må stå for.

De færreste tror at Norge vil bli utsatt for en fullskala angrepskrig fra Russland, selv om det - med respekt å melde - også var få som trodde på det i Ukraina før 24. februar 2022.

Men skulle Norge bli rammet av en alvorlig sikkerhetspolitisk krise eller krig, vil Forsvaret i liten eller ingen grad kunne yte bistand til sivilsamfunnet.

Det betyr at norsk politi må ha utholdenhet til å lenge stå alene i en krevende situasjon, noe vi under pandemien så at norsk politi manglet.

1,9 milliarder kroner er ikke nok til å møte alle disse utfordringene.

Det mest interessante med dagens reviderte nasjonalbudsjett var derfor regjeringens lovnad om å legge til rette for en mer langsiktig og helhetlig styring av politiet, en konsekvens av en gjennomgang av økonomistyringen og budsjettsituasjonen i politiet.

Oppspillet til å etablere en langtidsplan for politiet, på lik linje med Forsvaret, vil bli tatt imot med åpne armer av både politiets fagforeninger og toppledelse.

Manglende forutsigbarhet, korttenkte budsjetter og reaktive tiltak har vært en hemsko for politiet i mange år, og nå har konsekvensene slått til for fullt.

I Forsvarssektoren har politikerne erkjent fordelen med langsiktighet i mange år. I sitt budsjettforslag vil regjeringen gi 600 ekstra milliarder til Forsvaret de neste 12 årene. 

Langtidsplanen til Forsvaret er riktignok ikke noe mer forpliktende enn at den kan endres under budsjettbehandlingene hver høst.

Den binder imidlertid den enhver tid sittende regjering ganske godt fast til masta, gjennom den dårlige publisiteten og politiske kritikken som risikeres ved å ikke oppfylle lovnaden.

Langtidsplanen til Forsvaret er slik et eksempel til etterfølgelse også for politiet. 

For tenk hva Politidirektoratet kan utrette om de også får planlegge med en tilsvarende langtidshorisont og en tilsvarende forutsigbar finansiering?

Når regjeringen til høsten skal legge fram sin plan for en mer langsiktig og helhetlig styring av politiet, er det opp til dem å vise at de forstår alvoret og leverer deretter. 

Norsk politi må også få et tilsvarende løft som det regjeringen har lovet til Forsvaret - og det haster. 

Politikerne må huske at Statens aller viktigste oppgave er å ivareta sikkerheten til sine innbyggere. Alt annet må komme i andre rekke.