Haugaland tingrett og Gulating lagmannsrett har kommet til helt motsatte konklusjoner i en alvorlig straffesak. 

Det kunne vært interessant å være flue på veggen i tinghuset i Haugesund dagen etter frifinnelsen. Tingretten konkluderte med at tiltalte ikke var troverdig, hadde hypotesetilpasset forklaring, og festet ikke lit til tiltaltes forklaringer. 

I tingretten la de til grunn at det var tiltaltes DNA, stengte alle utganger og fant ham skyldig.

I lagmannsretten åpnet man opp alle utgangene og konkluderte med at DNA på strømpebuksa ikke var avsatt i forbindelse med drapet. 

Rettens administrator hadde en proaktiv tilnærming til saken og stilte kritiske spørsmål til prosessfullmektigene, samt spørsmål og vinklinger til tiltalte og vitner utover det prosessfullmektigene på begge sider gjorde.

Han nedjusterte korrekt forholdet som gjaldt psykologen, sett opp mot hva det egentlig gjaldt - en legemsfornærmelse. 

Det er interessant å se at i alvorlige saker med lite bevis kan dommeren og måten det styres på bli avgjørende for sakens utfall. Hvem du får som dommer kan avgjøre din fremtid.

Politiet ble sterkt kritisert i lagmannsrettens dom. Det er neppe grunn til å anvende kritikk i tidlig etterforskningfase. Sør-Vest politidistrikt fikk føringer om hvem og hvilke prosjekter som er aktuelle via Cold Case. 

De sjekket DNA fra strømpebuksa mot disse personene, og fikk treff på tiltalte. Det er da naturlig å etterforske alt rundt ham. Både tingretten og lagmannsretten tiltrådte vurderingene i etterforskningsfasen (under varetekt). 

I desember 2022 tiltrådte tingretten i Haugesund politiets vurderinger med en knusende dom. Dette til tross for at kartet ikke stemte helt med terrenget.

Hovedutfordringen i saken, er at det ikke er drevet bred taktisk etterforskning. Derfor har man tapt noe av totaloversikten. 

Teknisk kunne man etter min mening tatt noen flere undersøkelser. Jeg har omtalt dette i et debattinnlegg i Stavanger Aftenblad 16. mars i år. 

Det kan være skivebom ikke å ta utklipp under armene og siden på jakken til Birgitte Tengs. Jeg lurte på om retten ville be om dette av eget tiltak tidlig under saken, jamfør straffeprosessloven § 294: 

«Retten skal på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst. I dette øyemed kan den beslutte å innhente nye bevis og utsette forhandlingen.»

I tillegg til vurderingene i lagmannsrettens dom, har man bortforklaringene av den opprinnelige hovedhypotesen (sentrallinjen). 

Blant de første tipsene i saken fremgår det at kvinnen som gikk inn i en bil ved utestedet Torfæus da politiet kjørte utrykning, ikke gikk inn i en bil tilsvarende tiltaltes grønne Opel. Senere avhør endret ikke dette.

Kvinnen politiet la til grunn hadde gått inn i en bil utenfor Torfæus, gjorde ikke det da politiet kjørte med blålys i Hovedgata. En med tilgang til dokumenter, kunne sjekket tidsangivelser, hva som ble observert i gaterommet og transporttid. Det var åpenbart at dette ikke kunne stemme. 

Det neste punktet er bilen i Øygardsveien, hvor vitnet i sin opprinnelige forklaring beskriver en fører med langt hår. Av politiets evalueringsrapporter fremgår det at hovedetterforskeren fester stor lit til vitnene, og at man tror det er gjerningsmannen.

Føreren må være lokalkjent, i det veien mot Gamle Sundvegen så ut som en oppkjørsel uten lys. Dødstidspunktet er protokollert til klokka 00.30 både i evalueringsrapporter, i VG-intervju fra etterforskningsleder i august 1995, og omtrent samme tidspunkt er oppført i oversiktsrapporten. En hjelpepleier i Øygardsveien hørte et hyl fra Sund-området på dette tidspunktet.

Av politiets evalueringsrapporter fra 1995 fremgår at man mener en del hår på Birgitte er fra gjerningsmannen. Dette ble fortiet i 1995/1997. 

Hårene i denne saken er bortforklart mot to forskjellige tiltalte i to instanser nå. Man må søke sannheten - ikke frykte den. Det må underbygges med rapporter om hvorfor man ikke fullfører et påbegynt arbeid eller prosjekt. 

Dette fordi man i flere uavklarte saker rullerer på mannskaper. Nytt mannskap bør forstå hvorfor man ikke fant ut av noe - eller valgte ikke å undersøke noe videre.

Birgitte var i Hovedgata i snaue 15 minutter. Hun har ikke gått rundt med hår i hendene. Hår i hennes blodige hender er av kriminalteknikere og sakkyndige i 1998 beskrevet å måtte komme fra gjerningsmannen.

Hår festet til innsiden av hånden – i blod - er ikke flyktig og tilfeldig. Hvis det er en annen naturlig forklaring enn at det stammer fra gjerningsmannen, eller at andres hår er festet til gjerningsmannens klær, må dette komme i en forklarende rapport.

Det er ennå mulig å løse drapsgåten. 

Punkt én er å gjøre ytterligere tekniske undersøkelser av alle klærne (ikke bare der det er Birgitte sitt blod), samtidig som man tar et dykk i dokumentene. Man skal ha lest dokumentene en del ganger for å få et godt grunnlag til å gjøre vurderinger. 

Det er en interessant øvelse å se bort fra enkelte bevis og indisier i en vurderingsfase. Hvis man klarer det, kan man lykkes i å finne alternative tilnærminger.

Politiet bør avdekke hva som er gjort feil - hvordan, hvem og hvorfor - i disse sakene. 

Blir det ikke vanskeligere å oppklare sakene utad om man ikke innad klarer å finne ut hva som egentlig har skjedd i forbindelse med feilskjærene? Er premissene feil, kan fort sluttresultatet bli feil. 

Never give up!