Kronikk
«Usikkerheten i politiet om narkotikasakene krever klargjørende direktiver»
Etter en lang og uoversiktlig prosess om rusreformen må det nå gis nye direktiver om hvordan politiet skal forholde seg i saker om erverv, bruk og besittelse av narkotika. Rettsutviklingen etter Riksadvokatens brev av 9. april 2021 gjør det påkrevet.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
En masteroppgave i styring og ledelse ved OsloMet om Riksadvokatens brev av 9. april 2021 om bruk av tvangsmidler og forslaget til forskrift om forenklet forelegg i mindre narkotikasaker, som nylig har vært på høring, har medført en rekke debattinnlegg i Politiforum.
Masteroppgaven bekrefter den usikkerheten som oppstod blant politiets innsatspersonell som følge av Riksadvokatens brev, og mange – både i og utenfor politiet – har uttrykt bekymring for nedgangen i politiets innsats for å begrense narkotikabruken blant ungdom.
Som en lokalpolitiker skriver i et debattinnlegg, opplever man nå at skole, barnevern, helsevesen og foreldre ofte kommer inn senere enn de gjorde tidligere med den følge at samfunnet mister muligheten til å sette inn hjelpetiltak tidlig.
Uoversiktlig prosess
Den politiske behandlingen av rusreformen har vært en lang og uoversiktlig prosess.
Den startet i 2018 med Solberg-regjeringens oppnevning av Rusreformutvalget som fikk som mandat å forberede gjennomføringen av en reform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk skulle overføres fra justissektoren til helsetjenesten.
Utvalget avga utredningen NOU 2019: 26 «Fra straff til hjelp». Det siste som har skjedd i den årelange prosessen, er en høring om et forslag til forskrift om forenklet forelegg ved befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk.
Det kan være grunn til å ta en fot i bakken og se litt nærmere på noe av det som er kommet frem under høringen, og hva som er avklart og vedtatt i lovgivningsprosessen; ikke minst som et forsøk på å rydde noen misforståelser av veien.
Mange innvendinger i høringen
Ordningen med forenklet forelegg som normalreaksjon for personer over 18 år er gitt i en fullmaktslov ettersom det i den vedtatte § 31 a i legemiddelloven er bestemt at Kongen kan bestemme at bøteleggelse på stedet eller i ettertid kan skje ved forenklet forelegg.
Innvendingene i noen av høringsuttalelsene til forskriftsforslaget taler så sterkt imot den ordningen som stortingsflertallet gikk inn for i juni 2025, at det er grunn til å stille spørsmål ved om fullmakten i det hele tatt bør benyttes.
Vilkårene som en polititjenesteperson må ta stilling til for å avgjøre en overtredelse med forenklet forelegg, er slik at de ikke egner seg for en saksbehandling mens politiets innsatspersonell er ute i felt.
Ikke lett å ta stilling til
Om en person er rusavhengig eller ikke, er ikke alltid lett å ta stilling til. Også avgjørelsen av hva slags narkotika man har beslaglagt og veiing av stoffet, vil i mange tilfeller by på problemer.
HMS-perspektivet trekkes frem av flere høringsinstanser, blant annet Kripos, som skriver følgende i høringsuttalelsen:
«Selv om det her er snakk om små beslag, vil det å ta materialet ut av emballasje for å veie innebære en reell HMS-risiko for tjenestepersonell. En slik praksis vil bryte med gjeldende anbefalinger for håndtering av narkotikabeslag.»
Innvendingene som kom frem i høringen, er så mange og vesentlige at det kan spørres om ordningen med forenklet forelegg i det hele tatt er gjennomførbar.
Innvendingene som kom frem i høringen, er så mange og vesentlige at det kan spørres om ordningen med forenklet forelegg i det hele tatt er gjennomførbar.
Det er egentlig ikke så overraskende siden stortingsflertallet gikk inn for en ordning som ikke var vurdert av Rushåndhevingsutvalget i utredningen NOU 2024: 12 eller foreslått i lovproposisjonen. I Prop. 112 L (2024-2025) het det:
«Departementet har på nåværende tidspunkt ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til om forenklet forelegg kan være en hensiktsmessig reaksjonsform i denne sakstypen.»
Men representanter for partiene bak det såkalte «rusforliket» synes tydeligvis at de visste bedre og vedtok at forenklet forelegg skal være normalreaksjonen for personer over 18 år.
Ruskontroll er ikke et uforholdsmessig tvangsmiddel
Når det gjelder bruken av ruskontroll på etterforskningsstadiet, er det over tid gitt uklare direktiver fra politiets overordnede.
I Riksadvokatens brev av 9. april 2021 ble det lagt ned forbud mot å gjennomføre tvungen rusmiddeltesting i form av blod- og urinprøve etter straffeprosessloven § 157 for å bekrefte mistanke om bruk av narkotika. Begrunnelsen var at disse tvangsmidlene vil være uforholdsmessige.
I retningslinjene som Politidirektoratet ga 2. juli 2021, ble forbudet utvidet til også å gjelde rustesting i form av spyttprøve.
Rushåndhevingsutvalget mente imidlertid at forholdsmessighetsvurderingen etter gjeldende rett er mer nyansert enn hva Riksadvokaten ga uttrykk for, og skrev i sin utredning at «uten en mulighet for prøvetaking vil bruk av narkotika lett bli reelt (de facto) avkriminalisert eller bare innebære et straffansvar for personer som tilstår».
Ny bestemmelse i legemiddelloven
Gjennom lovvedtaket som ble gjort i juni i fjor, er det tilføyd en bestemmelse i legemiddelloven som uttrykkelig åpner for innhenting av både spyttprøve, urinprøve eller blodprøve dersom undersøkelsen antas å være av vesentlig betydning for opplysning av saken og ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep.
Med andre ord deler ikke lovgiver Riksadvokatens og Politidirektoratets syn om at denne formen for rustesting er et uforholdsmessig inngrep.
Riktignok mente flertallet i justiskomiteen i Innst. 518 L (2024-2025) at det vil være mindre behov for rusmiddeltesting når en modell med forenklet forelegg tas i bruk, fordi det vil bli lettere å få tilståelser fra de mistenkte.
Så vidt meg bekjent, har hverken Riksadvokaten eller Politidirektoratet korrigert sine kategoriske uttalelser om ruskontroll.
Men det synspunktet rokker ikke ved lovgivers oppfatning om at rustesting kan være et forholdsmessig inngrep i denne type saker.
Så vidt meg bekjent, har hverken Riksadvokaten eller Politidirektoratet korrigert sine kategoriske uttalelser om ruskontroll.
Pågripelse og ransaking
Også når det gjelder andre tvangsmidler er det behov for nye direktiver for politiets arbeid med saker om bruk og besittelse av narkotika.
I direktoratets retningslinjer fra 2021 slås det fast at det ikke er anledning til å pågripe personer som er mistenkt for bruk og besittelse av narkotika.
Et slikt forbud er ikke i samsvar med lovgivers syn. I lovvedtaket fra juni i fjor er det tatt med en tilføyelse til straffeprosessloven § 171 som er gitt nettopp for å gi hjemmel for pågripelser ved mistanke om erverv, oppbevaring eller bruk av narkotika.
Også retningslinjene fra 2021 som gjelder ransaking, er på flere punkter for kategoriske. Om ransaking skrev Rushåndhevingsutvalget følgende etter å ha gjennomgått Politidirektoratets retningslinjer:
«Utvalget anbefaler at riksadvokaten og/eller Politidirektoratet tar initiativ til å justere retningslinjene 2. juli 2021 slik at de bringes i samsvar med gjeldende rett og riksadvokatens direktiver.»
Det haster
Med den usikkerhet som fortsatt råder i politiet – og som har ført til en svekket bekjempelse av narkotikakriminalitet – haster det med å få på plass nødvendige korrigerende direktiver til politiet.
En eventuell iverksettelse av ordningen med forenklet forelegg med tilhørende lovendringer ligger langt frem i tid.
En fortsatt passivitet fra Riksadvokatens og direktoratets side vil påføre mange enkeltmennesker og samfunnet de skader som narkotikakriminaliteten fører med seg.
Forebygging i straffesakspoet
I den årelange kriminalpolitiske debatten om rusreformen kan det se ut som mange ikke skiller mellom ruskontroll som et tvangsmiddel under etterforskningen og ruskontroll på fullbyrdelsesstadiet.
I Riksadvokatens narkotikarundskriv fra 2014, som fortsatt gjelder, vises det til at vilkår om å avstå fra bruk av rusmidler kan fastsettes ved påtaleunnlatelse, og at dette vilkåret er særlig aktuelt å bruke overfor førstegangsforbrytere, og unge lovbrytere som er i en rehabiliteringssituasjon.
Straffeloven hjemler bruk av rusprøve ved et slikt vilkår, som også kan tas med i en betinget dom, jf. § 37 første ledd bokstav d.
Krav om å avgi nødvendige rusprøver kan også inngå som et element i en ungdomsplan. Det er hjemlet i konfliktrådsloven § 25.
Nye kommunale enheter
Da et flertall på Stortinget i 2021 stemte ned regjeringens forslag om avkriminalisering, ble det vedtatt en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven om opprettelse av kommunale rådgivende enheter for russaker.
Det ble da vedtatt at disse enhetene blant annet skulle gjennomføre ruskontroll etter straffeloven § 37 første ledd bokstav d.
I regjeringens melding til Stortinget om forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet – Meld. St. 5 (2024-2025) – nevnes disse mulighetene, og det vises til den individualpreventive effekten slike tiltak kan ha.
Men samtidig påpekes det at det har vært en betydelig nedgang i ruskontrollsaker som følge av færre anmeldte saker for narkotikaovertredelser etter legemiddelloven, som igjen henger sammen med Riksadvokatens brev av 9. april 2021.
Da Stortingets helse- og omsorgskomité våren 2025 behandlet meldingen, ble bruken av påtaleunnlatelse med ruskontroll ikke nevnt.
Komitemedlemmer fra de narkotikaliberale partiene ga bare uttrykk for skepsis til bruk av straff og argumenterte for avkriminaliseringsforslaget som et flertall på Stortinget forkastet både i 2021 og 2022.
En negativ avgrensning
Som en del av «rusforliket» ble det bestemt at de kommunale enhetene for russaker ikke skal gjennomføre ruskontroll.
Gjennom Stortingets behandling av Prop. 50 L (2025-2026), som i hovedsak gjaldt endringer i brukerromsloven, ble gjennomføring ruskontroll tatt ut av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 c.
Begrunnelsen synes å være at et slikt kontrolltiltak ikke er forenlig med helsehjelp.
Vedtaket gikk bare ut på at enhetene for russaker ikke skal gjennomføre ruskontroll; altså en negativ avgrensing av enhetenes gjøremål.
Lovgiver har med andre ord ikke opphevet muligheten til fortsatt å fastsette ruskontroll i en betinget dom, i en betinget påtaleunnlatelse eller som et element i en ungdomsplan.
Særlig praktisk og brukervennlig er det ikke at en som skal ha oppfølging av disse enhetene og også skal avgi rusprøve, må forholde seg til to forskjellige instanser; en rådgivende enhet og en instans bemannet med personell som etter helsepersonelloven § 12 tredje ledd er pliktige til å foreta rusprøver av unge lovbrytere som har blitt ilagt vilkår om avholdenhet etter straffeloven eller konfliktrådsloven.
Politidirektoratet og Riksadvokaten
Hva er så kommet av styringssignaler fra Politidirektoratet og Riksadvokaten i den lange og uoversiktlige prosessen som rusreformen har vært, utover direktivene fra 2021 som viste seg å være for kategoriske på enkelte punkter?
Ikke særlig mye.
Politidirektoratet ga i desember 2023 nasjonale retningslinjer for politiets rolle i det rusforebyggende arbeidet. Som følge av det tosporede systemet for ledelse av politiet ble det i rapporten avgrenset mot innsats som gjøres i straffesakssporet.
Det ble vist til at det er Riksadvokaten som har det overordnede fagansvaret for straffesaksbehandlingen.
I en kronikk i Aftenposten i april 2024 fant riksadvokat Jørn Maurud grunn til å presisere at rettsutviklingen som har funnet sted gjennom Høyesteretts praksis, på ingen måte innebærer noen avkriminalisering av befatning med narkotika, kun endringer i straffereaksjoner i saker om rusavhengiges befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk.
Han fant grunn til å poengtere at for andre enn rusavhengige er rettstilstanden uendret.
Behov for klargjørende direktiver
Med den fortsatt eksisterende usikkerhet blant politiets innsatspersonell og jurister om hva som er gjeldende rett for bruk av tvangsmidler i narkotikasaker, er det på tide at Riksadvokaten kommer med nye direktiver.
Rettsutviklingen etter brevet av 9. april 2021 gjør det påkrevet. Det kan ikke gjelde én straffeprosess for narkotikasaker og en annen for andre sakstyper.
Også når det gjelder reaksjonspraksis overfor unge, er det behov for klargjørende direktiver slik at ruskontroll som et forebyggende individualpreventivt tiltak igjen blir benyttet til støtte for unge som trenger et slikt virkemiddel for å avstå fra narkotikabruk.
Politioperativt personell og påtalemyndigheten i politiet må oppfordres til ved hjelp av tilgjengelige lovbestemte virkemidler å bidra effektivt i arbeidet med å hindre at ungdom blir ofre for de kriminelle nettverkenes kyniske virksomhet.
En klargjøring av hva som er gjeldende rett er også nødvendig for å gi studentene ved Politihøgskolen en riktig opplæring i bruken av straffeprosessuelle tvangsmidler.