Erik Inderhaug, redaktør i Politiforum.
Erik Inderhaug, redaktør i Politiforum.

LEDER

Skjebnedagen 22. juli

Diskusjonen vi burde fått, men som vi ikke fikk, handler om ressursene politiet ikke hadde tilgjengelig denne dagen.

Publisert Sist oppdatert

Det var en helt ordinær, søvnig sommerdag i Oslo. Byen var i feriemodus, og det samme var politiet. Bomben som forandret alt, gikk av klokka 15.25. Smellet rystet nasjonen. Og etterdønningene lamslo politiet.

I dagene etter 22. juli 2011 gikk politiet rundt med hevet hode. Tross det uvirkelige antallet døde, hadde samfunnets maktapparat – i folkets øyne – gjort en heltemodig innsats denne skjebnedagen. Men applausen stilnet raskt.

En gjenglemt, gul klistrelapp og en overfylt, rød gummibåt ble to av de sterkeste symbolene på det som ikke fungerte. Den gule lappen med registreringsnummeret til terroristens bil forble liggende på et skrivebord. Den røde gummibåten til Hønefosspolitiet var ikke dimensjonert for å frakte 11 fullt utrustede operatører fra Beredskapstroppen.

Slik snudde opinionen. Beslutningene og vurderingene som ble tatt i en uklar og uoversiktlig sanntid, hadde ingen steder å gjemme seg for etterpåklokskapens skarpe lys. Politiet ble syndebukkene.

Ett år senere slo 22. juli-kommisjonens rapport fast at «en raskere politiaksjon var reelt mulig». Det var imidlertid kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørvs uttalelse under framleggelsen av rapporten som forseglet politiets ettermæle: – Fortellingen om politiets aksjon er fortellingen om ressursene som ikke fant hverandre, sa Gjørv.

Setningen «ressursene som ikke fant hverandre» er brukt ett sted i rapporten: Som tittel på kommisjonsrapportens to sider lange underkapittel 7.10, som i all hovedsak omhandler båtressursene politiet kunne ha benyttet seg av for å komme seg raskere til Utøya.

Dette er et faktum de færreste kjenner til. Inntrykket en hel nasjon satt igjen med er en helt annen: Politiet hadde ressursene som trengtes, de klarte bare ikke å bruke dem godt nok.

For politikerne var det et kjærkomment halmstrå å klamre seg til. Uttalelsen kvalte enhver antydning til debatt om hvordan politiet hadde blitt finansiert og utrustet i årene før 22. juli. Berøringsangsten var nær total i flere år, mens bildet som festet seg var at politiaksjonens feil og mangler istedenfor hadde sitt utspring i hvordan politiets ressurser ble forvaltet av etaten selv.

LES OGSÅ: Dagen som endret politiet

Diskusjonen vi burde fått, men som vi ikke fikk, handler om ressursene politiet ikke hadde tilgjengelig denne dagen. Ressurser som kunne utgjort en forskjell. Ressurser politiet selv hadde etterspurt. Ressurser som politiet har fått tilført etter 22. juli 2011.

4000 flere politifolk. Flere, bedre og raskere helikoptre med transportkapasitet og kort responstid. Nye båter for Beredskapstroppen. Oppgraderte IKTsystemer. Digitalt nødnett. Automatisk nummerskiltgjenkjenning i bilene. Lista over ressursene politiet har blitt tilført det siste tiåret, er lang.

Det er et enormt paradoks, gitt at premisset etter 22. juli 2011 var at politiet feilet på grunn av dårlig ressursutnyttelse.

Den vonde sannheten er at politiet, med sine nye ressurser, i 2021 er langt bedre rustet til å håndtere en hendelse tilsvarende 22. juli enn de var i 2011.

Samtidig er terroraksjoner i sin natur vilkårlige. Vi vet ikke når, hvor eller på hvilken måte neste hendelse rammer. Derfor er det også umulig å være 100 prosent forberedt. Det eneste som er sikkert er at det alltid vil være noe som kunne ha blitt gjort bedre.

Slik tilfellet var på skjebnedagen i 2011, og slik tilfellet vil være neste gang det smeller.

LES OGSÅ: - Jeg fikk med meg en telefon. Den ringte hele natta, og på displayet sto det «Mamma» eller «Pappa»