Ansvarlig redaktør Erik Inderhaug.
Foto: Bård Gudim
LEDER
Når du møter døden på jobb
Døden er sjelden langt unna når du jobber i politiet. Det er de færreste forunt å tilbringe et helt yrkesliv i etaten uten å komme tett på ulykker, overdoser, drap eller selvmord.
Sånn er det bare når du har en av
de jobbene der du må løpe til når andre løper fra, eller må bistå når døden
allerede har inntruffet.
Men døden er sjelden så tett på som den var på Lavangen i
Troms en mørk desembernatt i fjor.
Som så mange av disse historiene, startet det hele med et
rutineoppdrag. To unge politibetjenter slo til på et tilbud om overtid. Mer
skulle det ikke til.
Timer senere var en 49 år gammel trebarnsfar død, mens
politibetjentene selv kjente på de begynnende ettervirkningene av den helt
reelle dødsangsten de følte på da de ble angrepet med en hjullaster.
Hendelsen vil de bære med seg resten av livet. En av dem må også alltid ta med seg vissheten om at han har skutt og drept et annet menneske.
Hendelsen vil
de bære med seg resten av livet. En av dem må også alltid ta med seg vissheten
om at han har skutt og drept et annet menneske.
Det er umulig å vite hva som fikk den 49-årige gårdbrukeren
til å torpedere politibilen med hjullasteren. Men oppdragets karakter gir en
indikasjon: Det var et bistandsoppdrag for helsevesenet. Ett av nesten 20.000
slike oppdrag i fjor.
Over to år har gått siden Politiforum omtalte politiets
bekymring for en kraftig økning i antall psykiatrioppdrag. Årsaken lå i en lovendring
fra 2017, som hevet terskelen for tvang i psykiatrien, med det resultat at
flere alvorlig psykisk syke pasienter går rundt i samfunnet istedenfor å få den
hjelpen de trenger.
Siden har økningen fortsatt, uten at politiet og
helsevesenet har kommet til noen endelig enighet om en løsning. Sendrektigheten er uverdig
for menneskene som lider under mangelen på nødvendig helsehjelp og uforsvarlig
for de ansatte i nødetatene som må ta en høyere risiko i arbeidshverdagen.
Det hastet å ta grep for to år siden. Nå er situasjonen prekær.
Hvorvidt sterkere politisk handlekraft kunne forhindret
tragedien på Lavangen, er det umulig å si for sikkert. Vi vet ikke om 49-åringen
var i psykisk ubalanse da han angrep politiet, og i hvor stor grad han hadde
behov for oppfølging fra helsevesenet.
Men så lenge spørsmålet står ubesvart, er det politikernes
plikt å få fortgang i å avklare et regelverk som ubestridt fører til at flere
psykisk syke møter politiuniformer istedenfor legefrakker.
Det skylder de barna og kjæresten til 49-åringen. Og det skylder
de politibetjentene – og deres familie, venner og kolleger, som fikk en brå
påminnelse om risikoen politiyrket kan medføre.
For døden kommer også tett på de pårørende.