LEDER
Når du møter døden på jobb
Døden er sjelden langt unna når du jobber i politiet. Det er de færreste forunt å tilbringe et helt yrkesliv i etaten uten å komme tett på ulykker, overdoser, drap eller selvmord.
Publisert
Sånn er det bare når du har en av de jobbene der du må løpe til når andre løper fra, eller må bistå når døden allerede har inntruffet.
Men døden er sjelden så tett på som den var på Lavangen i Troms en mørk desembernatt i fjor.
Som så mange av disse historiene, startet det hele med et rutineoppdrag. To unge politibetjenter slo til på et tilbud om overtid. Mer skulle det ikke til.
Timer senere var en 49 år gammel trebarnsfar død, mens politibetjentene selv kjente på de begynnende ettervirkningene av den helt reelle dødsangsten de følte på da de ble angrepet med en hjullaster.
Hendelsen vil de bære med seg resten av livet. En av dem må også alltid ta med seg vissheten om at han har skutt og drept et annet menneske.
Hendelsen vil de bære med seg resten av livet. En av dem må også alltid ta med seg vissheten om at han har skutt og drept et annet menneske.
Det er umulig å vite hva som fikk den 49-årige gårdbrukeren til å torpedere politibilen med hjullasteren. Men oppdragets karakter gir en indikasjon: Det var et bistandsoppdrag for helsevesenet. Ett av nesten 20.000 slike oppdrag i fjor.
Over to år har gått siden Politiforum omtalte politiets bekymring for en kraftig økning i antall psykiatrioppdrag. Årsaken lå i en lovendring fra 2017, som hevet terskelen for tvang i psykiatrien, med det resultat at flere alvorlig psykisk syke pasienter går rundt i samfunnet istedenfor å få den hjelpen de trenger.
Siden har økningen fortsatt, uten at politiet og helsevesenet har kommet til noen endelig enighet om en løsning. Sendrektigheten er uverdig for menneskene som lider under mangelen på nødvendig helsehjelp og uforsvarlig for de ansatte i nødetatene som må ta en høyere risiko i arbeidshverdagen.
Det hastet å ta grep for to år siden. Nå er situasjonen prekær.
Hvorvidt sterkere politisk handlekraft kunne forhindret tragedien på Lavangen, er det umulig å si for sikkert. Vi vet ikke om 49-åringen var i psykisk ubalanse da han angrep politiet, og i hvor stor grad han hadde behov for oppfølging fra helsevesenet.
Men så lenge spørsmålet står ubesvart, er det politikernes plikt å få fortgang i å avklare et regelverk som ubestridt fører til at flere psykisk syke møter politiuniformer istedenfor legefrakker.
Det skylder de barna og kjæresten til 49-åringen. Og det skylder de politibetjentene – og deres familie, venner og kolleger, som fikk en brå påminnelse om risikoen politiyrket kan medføre.
For døden kommer også tett på de pårørende.
