Illustrasjon: Vilje Nordby
KRONIKK
Ytre trusler og samfunnets sikkerhet
Den norske befolkning har kunnet leve trygt i et samfunn med få ytre trusler. Det siste året har mye blitt snudd på hodet.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Vårt naboland Russland, som vi helt siden den kalde krigen
har jobbet iherdig med å bygge gode relasjoner til, har blitt en brutal
krigsmakt. Kina, en av våre viktigste handelspartnere, har vist seg som en
aggressiv og kynisk maktutøver, både politisk og økonomisk.
Disse to landene har gått i bresjen når det gjelder å ta i
bruk et bredt sett av trusler for å nå sine mål. Listen over aggressive
virkemidler er blitt stadig lengre. Det inkluderer datainnbrudd, systematisk
spredning av falske nyheter, og forsøk på å undergrave tilliten til sentrale
myndigheter.
I tillegg ser vi digitale angrep på profilerte personer og
ledere, fryktskapende virkemidler som droneaktivitet, kartlegging av
offshoreinstallasjoner, oppkjøp av sikkerhetsømfintlige bedrifter og eiendommer,
og forsøk på å sabotere kritisk infrastruktur som satellittnavigasjon.
Det er
nå en økende politisk erkjennelse av at dette sammensatte trusselbildet krever
betydelig innsats når det gjelder beskyttelse og beredskap, og ikke minst et
utvidet kunnskapsfundament.
Ny stortingsmelding
Like før jul la Regjeringen fram en stortingsmelding om sikkerhetstrusler
som burde fått mer oppmerksomhet. Meld. St. 9 (2022 – 2023), kalt «Nasjonal
kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet - Så åpent
som mulig, så sikkert som nødvendig», diskuterer vår indre sikkerhet i lys
av det nye sammensatte trusselbildet.
I stortingsmeldingen gir regjeringen en god
belysning av truslene og sikkerhetsrisikoen på et bredt sett av områder. En går
særlig inn på behovet for sikkerhetstiltak for å beskytte kritisk infrastruktur
og kritiske funksjoner, også de private.
Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO, kom med en klar
melding om dette på NHOs årskonferanse nylig. Hans spissformuleringer – om at «butikk
også er politikk» og at næringsbeslutninger «ikke kan overlates til
næringslivsledere alene» – bærer med seg et klart budskap om en ny politikk med
en sterkere statlig styring, og mer ansvarliggjøring av private aktører når det
gjelder nasjonal sikkerhet.
Hva er så myndighetenes svar på disse utfordringene? Et av virkemidlene
er å gi utvidete fullmakter forankret i et bredt sett av lover som politilov,
konsesjonslov, sikkerhetslov, eksportkontroll-lov og en ny digital
sikkerhetslov.
Det dreier seg – blant annet – om økt overvåkning og
begrensninger i hvem en kan ansatte hvor. Tiltak for redusert avhengighet av andre
nasjoner, både når det gjelder markeder, investeringer og teknologi, vil også
være aktuelle.
Vi kan forvente omfattende krav om investeringer i fysisk beskyttelse, og økt statlig kontroll gjennom overtakelse av private selskaper.
Vi kan forvente omfattende krav om investeringer i fysisk
beskyttelse, og økt statlig kontroll gjennom overtakelse av private selskaper.
Ubehagelige valg
Den nye stortingsmeldingen går i begrenset grad inn på de
mange ubehagelige politiske, økonomiske og organisatoriske veivalg som må gjøres
i skjæringspunktet mellom næring, politikk og sikkerhet – og de kunnskapsbehov
som følger av dette.
Har vi god nok kunnskap og en kompetent nok ledelse som kan ta
de mange vanskelige valg, både i offentlige etater, i styrerommene og i de
enkelte hushold?
Manglende kompetanse om risikobildet, og uklar forståelse for
sårbarheter, gjør det vanskelig å vurdere hva som er nødvendig når det gjelder
kostbare politiske inngrep, investeringspålegg og myndighetenes overprøving av
næringsaktørenes valg.
Her må det gjøres et krafttak for å dekke kunnskapsgapet.
Ikke minst er det en svakhet at vi ikke har et større fokus på tverrfaglig og
tverrsektoriell kompetansebygging i skjæringspunktet mellom økonomi, samfunnssikkerhet
og beredskap.
Vi mangler fokus på forskningssektorens
ansvar og ressurser for å bringe fram ny kunnskap i et bredt «360 graders»-kriseperspektiv. Vi trenger fagmiljøer med samvirkekompetanse som dekker både privat og offentlig
sektor, inklusiv forsvarssektoren.
Kunnskapsdepartementet har ansvar for at utdanningssektoren samvirker
når det gjelder å bygge den nødvendige tverrgående kunnskapsberedskap. Ikke
minst bør universitetene med sin brede samfunnsforståelse og regionalt
nedslagsfelt ta en ledende rolle i et partnerskap med profesjonshøgskolene som
Forsvarets høgskole og Politihøgskolen.
I dette arbeidet må en sikre et bredt faglig nettverk for å samle
og formidle en bred kriseforståelse over landegrensene. Ikke minst bør felles utdannings-
og forskningssatsinger i Norden stå høyt på dagsordenen i lys av Nordisk
råd-samarbeidet og Sverige og Finlands arbeide for NATO-medlemskap.
Det innovative fagsamarbeidet mellom de arktiske
universitetene gjennom UArctic-nettverket kan her stå som et eksempel.
Med et sammensatt trusselbilde i stadig endring, vil økt
situasjonsforståelse og relevant beskyttelse kreve innovative og
samvirkefokuserte kunnskapsnettverk og brede grenseoverskridende samarbeidstiltak.