Ytre trusler og samfunnets sikkerhet

Vårt naboland Russland, som vi helt siden den kalde krigen har jobbet iherdig med å bygge gode relasjoner til, har blitt en brutal krigsmakt. Kina, en av våre viktigste handelspartnere, har vist seg som en aggressiv og kynisk maktutøver, både politisk og økonomisk.

Disse to landene har gått i bresjen når det gjelder å ta i bruk et bredt sett av trusler for å nå sine mål. Listen over aggressive virkemidler er blitt stadig lengre. Det inkluderer datainnbrudd, systematisk spredning av falske nyheter, og forsøk på å undergrave tilliten til sentrale myndigheter.

I tillegg ser vi digitale angrep på profilerte personer og ledere, fryktskapende virkemidler som droneaktivitet, kartlegging av offshoreinstallasjoner, oppkjøp av sikkerhetsømfintlige bedrifter og eiendommer, og forsøk på å sabotere kritisk infrastruktur som satellittnavigasjon.

Det er nå en økende politisk erkjennelse av at dette sammensatte trusselbildet krever betydelig innsats når det gjelder beskyttelse og beredskap, og ikke minst et utvidet kunnskapsfundament.

Ny stortingsmelding

Like før jul la Regjeringen fram en stortingsmelding om sikkerhetstrusler som burde fått mer oppmerksomhet. Meld. St. 9 (2022 – 2023), kalt «Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet - Så åpent som mulig, så sikkert som nødvendig», diskuterer vår indre sikkerhet i lys av det nye sammensatte trusselbildet.

I stortingsmeldingen gir regjeringen en god belysning av truslene og sikkerhetsrisikoen på et bredt sett av områder. En går særlig inn på behovet for sikkerhetstiltak for å beskytte kritisk infrastruktur og kritiske funksjoner, også de private.

Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO, kom med en klar melding om dette på NHOs årskonferanse nylig. Hans spissformuleringer – om at «butikk også er politikk» og at næringsbeslutninger «ikke kan overlates til næringslivsledere alene» – bærer med seg et klart budskap om en ny politikk med en sterkere statlig styring, og mer ansvarliggjøring av private aktører når det gjelder nasjonal sikkerhet.

Hva er så myndighetenes svar på disse utfordringene? Et av virkemidlene er å gi utvidete fullmakter forankret i et bredt sett av lover som politilov, konsesjonslov, sikkerhetslov, eksportkontroll-lov og en ny digital sikkerhetslov.

Det dreier seg – blant annet – om økt overvåkning og begrensninger i hvem en kan ansatte hvor. Tiltak for redusert avhengighet av andre nasjoner, både når det gjelder markeder, investeringer og teknologi, vil også være aktuelle.

Vi kan forvente omfattende krav om investeringer i fysisk beskyttelse, og økt statlig kontroll gjennom overtakelse av private selskaper.

Ubehagelige valg

Den nye stortingsmeldingen går i begrenset grad inn på de mange ubehagelige politiske, økonomiske og organisatoriske veivalg som må gjøres i skjæringspunktet mellom næring, politikk og sikkerhet – og de kunnskapsbehov som følger av dette.

Har vi god nok kunnskap og en kompetent nok ledelse som kan ta de mange vanskelige valg, både i offentlige etater, i styrerommene og i de enkelte hushold?

Manglende kompetanse om risikobildet, og uklar forståelse for sårbarheter, gjør det vanskelig å vurdere hva som er nødvendig når det gjelder kostbare politiske inngrep, investeringspålegg og myndighetenes overprøving av næringsaktørenes valg.

Her må det gjøres et krafttak for å dekke kunnskapsgapet. Ikke minst er det en svakhet at vi ikke har et større fokus på tverrfaglig og tverrsektoriell kompetansebygging i skjæringspunktet mellom økonomi, samfunnssikkerhet og beredskap.

Vi mangler fokus på forskningssektorens ansvar og ressurser for å bringe fram ny kunnskap i et bredt «360 graders»-kriseperspektiv. Vi trenger fagmiljøer med samvirkekompetanse som dekker både privat og offentlig sektor, inklusiv forsvarssektoren.

Kunnskapsdepartementet har ansvar for at utdanningssektoren samvirker når det gjelder å bygge den nødvendige tverrgående kunnskapsberedskap. Ikke minst bør universitetene med sin brede samfunnsforståelse og regionalt nedslagsfelt ta en ledende rolle i et partnerskap med profesjonshøgskolene som Forsvarets høgskole og Politihøgskolen.

I dette arbeidet må en sikre et bredt faglig nettverk for å samle og formidle en bred kriseforståelse over landegrensene. Ikke minst bør felles utdannings- og forskningssatsinger i Norden stå høyt på dagsordenen i lys av Nordisk råd-samarbeidet og Sverige og Finlands arbeide for NATO-medlemskap.

Det innovative fagsamarbeidet mellom de arktiske universitetene gjennom UArctic-nettverket kan her stå som et eksempel.

Med et sammensatt trusselbilde i stadig endring, vil økt situasjonsforståelse og relevant beskyttelse kreve innovative og samvirkefokuserte kunnskapsnettverk og brede grenseoverskridende samarbeidstiltak.